Redigerer Edvard I av England (avsnitt)

== Krig med Skottland ==
Edvard vendte blikket mot [[Skottland]], og 19. mai 1291 anerkjente den skotske [[adel]]en hans overhøyhet. Han hadde planlagt å gifte bort sin sønn til barnedronningen [[Margrete av Skottland]], «jomfruen fra [[Norge]]», men da hun døde åtte år gammel, bestemte den skotske adelen at Edvard skulle finne hennes etterfølger blant forskjellige tronpretendenter, og han valgte [[John Balliol]]. Edvards mål var å utnytte sin overhøyhet over Skottland, og håpet at Balliol ville være den mest føyelige kandidaten. Han kalte ham til [[Westminster]] i 1293, og gjorde det klart at han ventet seg Johns militære og økonomiske støtte mot Frankrike. Dette ble for mye for Baliol, som inngikk en pakt med Frankrike og rustet en hær for å invadere England.

Edvard samlet sin til da største hær og la [[Berwick]] i ruiner, drepte byens innbyggere og fortsatte med [[Dunbar]] og [[Edinburgh]]. Skjebnestenen, [[Stone of Scone]], ble flyttet fra Scone-slottet til [[Westminster Abbey]]. Frem til [[1996]] var den plassert i kong Edvards stol, som alle engelske monarker siden har blitt kronet på (unntatt [[Maria I av England|Maria I]]). Det året ble stenen gitt tilbake til Skottland, men den vil bli bli bragt til England ved fremtidige kroninger. Balliol sa fra seg tronen og satt innesperret i Tower i tre år, før han fikk dra tilbake til sine gods i Frankrike. Alle landeiere i Skottland ble tvunget til å sverge Edvard troskap, og landet ble en engelsk provins styrt av visekonger.

Motstanden vokste, og Edvard henrettet Sir [[William Wallace]] 23. august 1305 etter at han hadde beseiret ham i [[slaget ved Falkirk (1298)|slaget ved Falkirk]] i 1298. Han rakk ikke å virkeliggjøre sin plan om å forene de to landene. Edvard døde i 1307 i Burgh by Sands i [[Grevskapet Cumberland|Cumberland]] på grensen mot Skottland, på enda et felttog mot skottene, som var oppildnet av Wallaces martyrdød og [[Robert I av Skottland|Robert Bruces]] lederskap. Han bad på dødsleiet om at liket hans skulle bæres foran den engelske hæren inntil skottene var nedkjempet. Han ønsket også at hjertet hans skulle gravlegges i Det hellige land, men i stedet ble han begravet i Westminster Abbey fire måneder etter sin død.<ref>Andrew Chamberlain: ''Earthly remains'' (s. 27), the British museum press, 2001, ISBN 0-7141-2755-8</ref> Han ble etterfulgt av sin sønn, [[Edvard II av England]].

I 1774 ble Edvards kiste åpnet. Han hadde antatt samme hudfarge som mørk sjokolade, men ansiktet hadde bevart sin eksakte form, skjønt deler av huden var «noe ødelagt». Den inntørkede kroppen var svøpt i lintøy påført [[voks]] på innsiden. Klærne var pyntet med falske juveler, og han bar en forgylt krone.<ref>Andrew Chamberlain: ''Earthly remains'' (s. 28)</ref>