Redigerer Edvard III av England (avsnitt)

== Styret av England og privatliv ==
[[Fil:DSCN1862-seal-edward-iii.jpg|miniatyr|[[Edvard IIIs store segl]], i versjonen som ble brukt 1327–1350.]]

Mens kongen var utenlands på felttog var det i praksis [[John av Gaunt]] som styrte landet. Økte inntekter fra ullhandel skapte mye ny rikdom, men i 1349 og 1350 ble landet rammet av [[svartedauden]], som gjorde store innhogg i befolkningen. Mye jord ble liggende øde, og arbeidere krevde høyere lønn på grunn av mangelen på arbeidskraft. Kronens hovedinntekt var fra egne jordeiendommer og skatte på andre eiendommer, og man måtte etter pesten fokusere mer på skatt på handelsinntekter.

Under Edvard III ble [[det britiske parlamentet|parlamentet]] delt i to kamre. Man begynte å gå over til å bruke [[engelsk språk]] ved hoffet og i adelen; siden [[normannerne]]s invasjon i 1066 hadde [[fransk]] blitt talt i de øvre samfunnslag.

Kongen grunnla [[Order of the Garter]], en ridderorden som fortsatt eksisterer. Bakgrunnen skal ha vært at en kvinne som han danset med mistet det kildene kaller «et intimt plagg». For å gjøre det mindre pinlig for henne tok den galante kongen opp plagget, knøt det rundt benet sitt som et strømpebånd og sa «''Honi soit qui mal y pense''» («Skam den som tenker ondt om det»; dette er ordenens motto. Kvinnen er bare kjent som ''grevinnen av Salisbury''; noen hevder at det var kongens svigerdatter [[Joan av Kent]], men det er mer sannsynlig at det var hennes svigermor fra hennes første ekteskap.

Til tross for et lykkelig ekteskap, hvor han som nevnt fikk tretten barn, var Edvard en beryktet kvinnebedårer. Hans elskerinne [[Alice Ferrers]] ble etter Philippas død i 1369 beryktet, og hennes navn ble et slanguttrykk for korrupsjon.

Mot slutten av sin regjeringstid opplevde Edvard nederlag i Frankrike. Han ba parlamentet om mer penger gjennom skattlegging av vin- og ullhandel, men dette ble tatt dårlig imot ettersom kravet kom i 1374–1375, samtidig som et nytt utbrudd av byllepest. Parlamentet av 1376, kjent som ''Det gode parlamentet'', kritiserte kongens rådgivere, deriblant Alice Ferrers' familie, og rådet kongen til å legge opp sitt ambisjonsnivå ut fra hva han hadde råd til.

Den siste del av Edvards regjeringstid var preget av tiltagende opposisjon.<ref name="Gyldendals" /> Den første [[Speaker of the House of Commons (Storbritannia)|speaker i underhuset]], [[Peter de la Mare]] fra [[Herefordshire]], ble valgt i 1376 i forbindelse med en konstitusjonell krise under Edward III.<ref>{{Kilde www|url=https://www.historyextra.com/period/medieval/history-speaker-house-commons-john-bercow-who-first-woman/|tittel=A brief history of the Speakers of the House of Commons|besøksdato=2019-02-02|forfattere=|dato=24. januar 2019|språk=en|verk=History Extra|forlag=|sitat=The first Speaker, Peter de la Mare fra [[Herefordshire]], was elected in 1376 during a constitutional crisis regarding the court and monarchy of Edward III. (…) Although the Speaker is today expected to be impartial, many previous officeholders were fiercely partisan, and until the mid-17th century they were often viewed as agents of the Crown.}}</ref>

Edvard III døde av slag den 21. juni 1377, og ble gravlagt i [[Westminster Abbey]]. Prins Edward hadde gått bort før ham, i 1376, og han ble derfor etterfulgt av sin unge sønnesønn, [[Richard II av England|Richard II]].