Redigerer Edgar Ætheling (avsnitt)

== Massakrene i nord ==
Vinteren 1069–1070 brøt det ut opprør i nordlige England. [[Northumbria]] hadde lenge motsatt seg engelsk styre. De hadde gjort opprør mot [[Toste Godwinson]] i 1065 og mot Harald Godwinsson i 1066. Edgar sluttet seg til med egne hærstyrker. De erobret byen [[Durham (England)|Durham]] og drev normannerne ut av [[York]], men proklamerte aldri uavhengighet for Northumbria. Jarlene Edwin, Morcar og [[Waltheof, 1. jarl av Northampton|Waltheof]] derimot erklærte uavhengighet til Vilhelms styre. Samtidig ryktes det at danskene var på veg. Dette var det mest seriøse opprøret hittil mot normannerne og Vilhelm reagerte med vanlig brutal og hensynsløs effektivitet.{{Tr}}

Vilhelm marsjerte hastig mot nord, herjet og brente jorden etter seg. Det ukoordinerte opprøret gikk oppløsning i møte med normannernes hær. Edwin og Morcar flyktet, og da danskene ankom [[Humber]] var opprøret allerede slått ned. Svein Estridsson ga opp, lot seg kjøpe for sum penger og forlot England igjen. Vilhelm tok grusom hevn over Northumbria, brent og slaktet folk i mengder i det som ble husket som [[Massakrene i Nord-England|«massakrene i nord»]].

Edgar flyktet igjen til Skottland hvor han forble som flyktning inntil 1072 da Vilhelm med hell klarte å tvinge en fredsavtale på Malcolm ved å ta hans sønn som gissel og ett av vilkårene var at Edgar måtte gå i eksil. Edgar forlot Skottland og dro til [[Flandern]], deretter reiste han rundt i [[Europa]] i et forsøk på å finne støtte for sine krav, men kom likevel til en ordning med Vilhelm to år senere, skjønt han ga aldri fra seg kravet til den engelske tronen. Han støttet [[Robert Curthose]], hertug av [[Normandie]], i et opprør mot [[Vilhelm II av England|Vilhelm Rufus]] i 1091 og måtte igjen søke tilflukt i Skottland. Han støttet sin nevø, [[Edgar av Skottland|Edgar]], i dennes forsøk på å overta den skotske tronen ved å felle [[Donald III av Skottland]].