Redigerer
Douglas DC-8
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
== Modeller == === Tidlige modeller === * '''DC-8-10-serien''' Beregnet for innenlandsruter i [[USA]] med [[Pratt & Whitney]] JT3C-6 [[turbojet]]motorer. * '''8-11''' Hadde originale vinger med høy luftmotstand. Ble senere konvertert til 8-12-standard. * '''8-12''' Nye vinger som økte den maksimale [[takeoff]]-vekten fra 120 til 123 tonn. * '''DC-8-20''' Nye P&W JT4A-3 turbojetmotorer, som økte takeoff-vekten til 125 tonn. * '''DC-8-30-serien''' Designet for interkontinentale ruter med kraftigere P&W JT4A-motorer, mindre drivstofforbruk, sterkere skrog og landingsunderstell. * '''8-31''' Ble sertifisert i mars 1960 med P&W JT4A-9-motorer for en maksimal takeoff-vekt på 136 tonn. * '''8-32''' Lignet 8-31, men kunne ha en maksimal takeoff-vekt på 140 tonn. [[Fil:Douglas_DC-8_-_NASA.jpg|thumb|300px|right|Douglas DC-8-72 operert av [[NASA]]]] * '''8-33''' Ble serifisert november 1960 med P&W JT4A-11-turbojetmotorer. Modellen var modifisert til ha en flapinnstilling på 1,5°, noe som gjorde den mer effektiv ved marsjhastighet. Den hadde også sterkere landingsunderstell og en maksimal takeoff-vekt på 143 tonn. Flere 8-31 og 8-32 ble senere oppgradert til denne standarden. SAS mottok 7 fly av denne typen og fløy dem fram til 1971. * '''DC-8-40-serien''' Dette var verdens første passasjerfly med [[turbofan|turbofan-teknologi]] og denne serien er mer eller mindre lik 8-30-serien, men har [[Rolls-Royce]] Conway-motorer for bedre effektivitet, mindre støy og røyk. Serien solgte dårlig i USA på grunn av at motoren var utenlandsk. Selv om Conway overgikk de fleste andre motorer, ventet de amerikanske flyselskapene på den nye P&W JT3D-motoren som kom tidlig [[1961]]. * '''8-41''' Maksimal takeoff-vekt på 136 tonn. * '''8-42''' Maksimal takeoff-vekt på 140 tonn. * '''8-43''' Et helt nytt vingedesign gjorde flyet 19 km/t raskere. Dette designet kom til å bli inkludert i alle fremtidige DC-8. * '''DC-8-50-serien''' Denne serien hadde et kortere skrog P&W JT3D-motorer. Flere tidligere DC-8 fikk også oppgradert motorene til denne standarden. * '''8-51''' Maksimal takeoff-vekt på 126 tonn og to motorvalg, P&W JT3D-1 eller den sterkere JT3D-3B. * '''8-52''' Maksimal takeoff-vekt på 138 tonn og to motorvalg, P&W JT3D-1 eller den sterkere JT3D-3B. * '''8-53''' Maksimal takeoff-vekt på 142 tonn og motoren JT3D-3B. Hadde også et sterkere skrog. * '''DC-8 Jet Trader''' Var en forsterket fraktversjon av 8-50. Bare 15 ble bestilt av United Airlines. * '''8F-54''' Maksimal takeoff-vekt på 143 tonn og JT3D-3B motor. * '''8F-55''' Maksimal takeoff-vekt på 147 tonn og JT3D-3B motor. Til tross for det store antaller versjoner av DC-8 hadde samtlige samme skrog, men med variasjoner på motorer, vekt og detaljer. Douglas nektet å forlenge eller forkorte skroget nevneverdig og tapte markedsandeler på dette i forhold til Boeing 707, som etter hvert kom i flere lange og korte varianter. === DC-8-60-serien === I april [[1965]] annonserte Douglas en etterlengtet serie med strukket flykropp. Denne serien ble kjent som «''Super Sixties.''» Hele DC-8-programmet var nær ved å bli kansellert med mindre enn 300 solgte fly da denne serien fikk optimismen tilbake til Douglas. Med en setekapasitet på 260 passasjerer ble dette flyet verdens største passajerfly frem til [[Boeing 747]] kom i [[1970]]. * '''8-61''' var designet for stor kapasitet og medium rekkevidde. Det hadde den samme maksimale avgangsvekten og motorene som 8-53 og Douglas ofret rekkevidde til fordel for kapasitet. Ved å forlenge skroget med hele 11 m, slik at flyet ble 57 m langt, fikk det et slankt utseende, noe som var og fortsatt er unikt. Strukturen måtte forsterkes. * '''8-62''' Ble sertifisert i april [[1967]]. Det var strukket to meter i forhold til -50-serien, og hadde større rekkevidde enn 8-61. Det fikk også en meter bredere vinger, noe som reduserte luftmotstanden og økte drivstoffkapasiteten. Douglas modifiserte motorkassene, slik at de gav mindre motstand. Denne versjonen hadde kapasitet til 159 passasjerer. Dette var en spesialbestilling fra SAS, som trengte en maskin som kunne fly København-Los Angeles uten mellomlanding og uansett vindforhold. * '''8-63''' Var den endelige varianten og ble satt i trafikk i [[1968]]. Denne hadde samme drivstoffkapasitet som 8-62 og samme lange skrog som 8-61. I tillegg hadde den nye P&W JT3D-7 turbofan-motorer som ga en maksimal avgangsvekt på nesten 159 tonn og en rekkevidde på 7 600 km. Flere 8-63e ble senere konvertert til rene fraktfly. Den siste, nr. 556, ble levert til SAS 12. mai 1972. Til tross for økende salg av DC-8 og meget gode salgstall av tomotorsflyet [[Douglas DC-9]] i [[1967]], ble Douglas tvunget til å fusjonere med [[McDonnell Aircraft Corporation]] til selskapet [[McDonnell Douglas]]. Hos SAS var til sammen 28 DC8 i bruk, 7 DC8-33, 3 DC8-55, 10 DC8-62 og 8 DC8-63 fra 1960 og fram til 1989. ==== Spesifikasjoner 8-60-serien ==== [[Fil:MKADC8 Manston.jpg|thumb|300px|right|Et Douglas DC-8-60F fraktfly fra [[MK Airlines]].]] {| class="wikitable" |- ! ! DC-8-61 ! DC-8-62 ! DC-8-63 |- | '''Passasjerer:''' | 259 | 189 | 259 |- | '''Maksimal takeoff-vekt:''' | 147 400 kg | 158 800 kg | 161 000 kg |- | '''Maksimal rekkevidde:''' | 7 482 km | 11 612 km | 8 945 km |- | '''Maksimal hastighet:''' | 965 km/t | 965 km/t | 965 km/t |- | '''Lengde:''' | 57,12 m | 47,98 m | 57,12 m |- | '''Vingespenn:''' | 43,40 m | 45,23 m | 45,23 m |- | '''Høyde:''' | 13,10 m | 13,20 m | 13,10 m |- | '''Motorer:''' | 4× [[Pratt & Whitney]] JT3D-3B | 4× Pratt & Whitney JT3D-7B | 4× Pratt & Whitney JT3D-7B |- |} <small>* Se infoboks for DC-8-50</small> === DC-8-70-serien === [[Fil:DC-8-71.jpg|thumb|Et DC-8-71 som fraktefly.]] Alle de tidlige jetflyene forårsaket svært mye støy etter dagens standarder, og DC-8 var intet unntak. Økende trafikk og skiftende offentlige holdninger ledet til klager angående flystøy og forslag om å introdusere restriksjoner. Tidlig i [[1966]] kontaktet myndighetene i [[New York]] McDonnell Douglas angående deres bekymring om støy fra det da uferdige DC-8-61. Operatørene av flytypen ble enige om å fly til og fra New York med mindre vekt for å redusere støyen. Tidlig på [[1970-tallet]] ble lovgivning for flystøy introdusert i flere land, og 8-60-serien stod i fare for å bli stengt ute fra mange store og viktige flyplasser. Flere flyselskap henvendte seg til McDonnell Douglas for å få en modifisering av DC-8, men selskapet foretok seg ikke noe. Noen tredjepartsselskap hadde utviklet såkalte «stillepakker», men det ble ingen utvikling før [[1975]], da [[General Electric]] begynte å diskutere muligheten for å modifisere flyene med nye og stillere CFM56-motorer fra det fransk-engelske selskapet [[CFM International]] til både Boeing 707 og Douglas DC-8 med flere store flyselskap. Først etter dette begynte McDonnell Douglas å utvikle 8-70-serien. * '''8-71''' Ren oppdatering av 8-61, med nye CFM56-2 motorer og ny motorkasse fra [[Grumman]], men hadde ikke den samme vingekonfigurasjonen som 8-72 og 8-73. Flyet fikk noe mindre maksimal avgangsvekt på grunn av de tyngre motorene. * '''8-72''' Ren oppdatering av 8-62, med ny CFM56-2 motor og ny motorkasse fra Grumman. Rekkevidden var så stor at dette flyet visstnok klarte å nå fra Europa til Australia uten mellomlanding. * '''8-73''' Ren oppdatering av 8-63, med ny CFM56-2 motor og ny motorkasse fra Grumman. Alle tre modellene ble sertifisert i [[1982]] og totalt ble 110 fly fra 8-60-serien konvertert før modifiseringsprogrammet ble avsluttet i [[1986]]. 8-70-serien ble en stor suksess, og var om lag 70% stillere enn 8-60-serien, noe som gjorde det til det minst støyende firemotorsflyet på denne tiden. I tillegg til å være stillere og kraftigere, var CFM56-motorene 20% mer drivstofføkonomiske enn P&W JT3D, noe som reduserte kostnadene og utvidet rekkevidden mye. ==== Spesifikasjoner 8-70-serien ==== [[Fil:Douglas DC-8.jpg|thumb|Et Douglas DC-8-72, opererer som flyvende laboratorium for [[NASA]].]] {| class="wikitable" |- ! ! DC-8-71 ! DC-8-72 ! DC-8-73 |- | '''Passasjerer:''' | 269 | 201 | 269 |- | '''Maks rekkevidde:''' | - | - | 8 950 km |- | '''Marsjfart:''' | 802 km/t (Maks 889 km/t) | 802 km/t (Maks 889 km/t) | 802 km/t (Maks 889 km/t) |- | '''Lengde:''' | 57,12 m | 47,98 m | 57,12 m |- | '''Vingespenn:''' | 43,40 m | 45,23 m | 45,23 m |- | '''Høyde:''' | 13,10 m | 13,20 m | 13,10 m |- | '''Motorer:''' | 4× [[CFM International]] CFM56-2C5 | 4× CFM International CFM56-2C5 | 4× CFM International CFM56-2C5 |- |} <br />
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 2 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon