Redigerer Donnerfølget (avsnitt)

=== Wasatchfjellene ===
[[Fil:Emigration Canyon, Utah - 17 May 2020.jpg|alt=Fotografi som viser utsikten fra toppen av Mount Wire ned over Emigration Canyon, Utah.|miniatyr|Utsikt fra toppen av Mount Wire ned over Emigration Canyon, Utah.]]
Gruppen vendte sørover for å følge Hastingssnarveien. Etter noen få dager fant de at terrenget var mye vanskeligere å reise gjennom enn det som var hevdet. Oksekjørerne måtte låse vognhjulene for å hindre dem i å rulle ned bratte nedoverbakker. Årevis med trafikk langs den vanlige Oregonruten hadde laget et tydelig veifar, mens det var vanskeligere å finne veien langs snarveien. Hastings skreiv ned veianvisninger og hang dem som brev festet til trær. Den 6. august fant gruppen et brev fra ham som oppfordret dem om å vente inntil han kunne vise dem en annen rute enn den Harlan-Young-følget hadde tatt.<ref group="note">Mens Hastings var opptatt annensteds fulgte gaidene hans Harlan-Young-følget gjennom [[Weber Canyon]], det var ikke ruten Hastings hadde tenkt å ta. (Rarick, s. 61)</ref> Reed, Charles T. Stanton og William Pike red i forveien for å få tak i Hastings. De støtte på svært vanskelige [[Canyon|bergkløfter]] der kampesteiner måtte flyttes og sidene i kløften gikk bratt ned til en elv i bunnen, en rute som sannsynligvis ville ødelegge vogner. I brevet sitt hadde Hastings lovet å gaide Donnerfølget rundt de vanskeligste strekningene, men han red kun en del av veien tilbake, og ga bare indikasjoner om en generell retning de skulle reise i.{{sfn|Stewart|1988|p=31–35}}{{sfn|Rarick|2008|p=61–62}}
[[Fil:Charles Stanton.jpg|alt=Gjengitt i Charles McGlashans History of the Donner Party, publisert 1880. Ifølge McGlashan er dette en reproduksjon av et oljemaleri av Charles Stanton, et medlem av Donnerfølget, og det ble malt i 1844.|miniatyr|Charles Tyler Stanton]]
Stanton og Pike stoppet for å hvile og Reed vendte alene tilbake til gruppen, fire dager etter at de tre rytterne hadde reist ut. Uten gaiden de hadde blitt lovet måtte gruppen avgjøre om de skulle snu og fortsette å følge den vanlige Oregonruten, følge sporene etter Harlan-Young-følget gjennom det vanskelige terrenget i [[Weber Canyon]], eller bane sin egen vei i retningen Harlan hadde indikert for dem. På oppfordring fra Reed valgte gruppen den nye Hastingsruten.{{sfn|Rarick|2008|p=64–65}} De gjorde dårlig fremgang, bare omtrent 2,4 kilometer (1,5 miles) hver dag. Alle arbeidsføre menn måtte hjelpe til å fjerne buskas, felle trær og flytte stein for å gjøre plass for vognene.<ref group="note">Ruten gruppen fulgte kalles nå [[Emigration Canyon]]. (Johnson, s. 28)</ref>

Etter hvert ble de tatt igjen av en familie ved navn Graves. Denne familien hadde vært del av den siste gruppen som reiste fra Missouri, hvilket viste at Donnerfølget lå langt bak blant nybyggerne som reiste vestover dette året.{{sfn|Rarick|2008|p=68}} Gravesfamilien bestod av 57 år gamle Franklin Ward Graves, hans 45 år gamle kone Elizabeth, barna deres Mary (20), William (18), Eleanor (15), Lovina (13), Nancy (9), Jonathan (7), Franklin, Jr. (5) Elizabeth (1) og en gift datter: Sarah (22) og hennes mann Jay Fosdick (23), og en 25 år gammel oksekjører ved navn John Snyder. De reiste sammen i tre vogner. Nå bestod Donnerfølget av 87 personer, fordelt på 60–80 vogner.{{sfn|Rarick|2008|p=67–68}}{{sfn|Johnson |1996|p=25, 295}}

Det skulle bli 20. august før de kom til et sted hvor de kunne se ned fra fjellene og ut over [[Store Saltsjø]]. Deretter brukte de nesten to uker til på å reise ut av Wasatchfjellene. Mennene begynte å krangle om hvor lurt det hadde vært å velge denne ruten. Noen av de mindre bemidlete familien begynte å gå tomme for mat og forsyninger. Stanton og Pike, som hadde ridd i forveien med Reed, hadde gått seg ville på vei tilbake til følget. Da de ble funnet var de én dag unna å spise hestene sine.{{sfn|Stuart|1988|p=36–39}}