Redigerer Doctor medicinae (avsnitt)

==Norge==

Under den dansk-norske unionen var [[Københavns Universitet]] frem til 1813 det eneste universitetet i dobbeltmonarkiet, og nordmenn reiste dit for å studere.

Den første som tok graden ved universitetet som ble grunnlagt i Christiania i 1813, [[Det Kongelige Frederiks Universitet]], var licentiatus medicinae [[Frederik Holst (lege)|Frederik Holst]], som disputerte for graden doctor medicinae 18. juni 1817. Dette skjedde før universitetet hadde fått egne lovbestemmelser om doktorgraden. Derfor skjedde tildelingen etter den ordningen som gjaldt ved Københavns Universitet. I København måtte man avlegge lisensiatgraden før man kunne disputere for den teologiske og juridiske doktorgrad og for magistergraden ved det filosofiske fakultet (som var likestilt med doktorgraden). Det var ikke et krav om lisensiatgrad for å disputere for den medisinske doktorgraden i København, men Holst valgte likevel å disputere for lisensiatgraden først (disputasen, den første ved universitetet, fant sted 19. februar 1816).

[[Universitetsfundasen]] som omsider ble sanksjonert av Kongen i 1824 inneholdt bestemmelser om den teologiske, juridiske, medisinske og filosofiske doktorgrad. Latin var det obligatoriske språket både for avhandlingen og disputasen, og det ble innført krav om lisensiatgrad før man kunne få doktorgraden. Etter denne ordningen ble det avlagt tre doktorgrader ved universitetet i perioden 1824–1845, og alle var medisinske (tre personer avla i tillegg lisensiatgraden i medisin uten å ta doktorgrad).

Ved fundasrevisjonen i 1845 ble kravet om lisensiatgrad for å ta doktorgrad avskaffet, og latin eller norsk ble valgfrie språk for avhandling og disputas. Det formelle kravet etter 1845 var at man hadde medisinsk embedseksamen ([[cand.med.]]). Første gang noen disputerte i medisin etter den nye ordningen var i 1875, da det ble tildelt hele fire medisinske doktorgrader.

Den medisinske doktorgrad var tradisjonelt en uveiledet grad. På begynnelsen av 1990-tallet ble det innført organiserte doktorgradsprogrammer med forskeropplæring. Etter denne ordningen ble graden beregnet til tre årsverk forskning (som regel fordelt på fire år).

Den medisinske doktorgraden var den første doktorgraden hvor den «kumulative» (artikkelbaserte) modellen slo gjennom som den helt dominerende. Den typiske måten å ta doktorgraden på i nyere tid har vært å publisere fra tre til fem (normalt fire) forskningsartikler i anerkjente internasjonale medisinske tidsskrifter. Forskningen skal bidra til ny kunnskap. Doktorgraden skal i tillegg til artiklene omfatte et «sammendrag» som redegjør for helheten i arbeidet, og ble tildelt etter [[disputas]] og to prøveforelesninger. Det har blitt avlagt medisinske doktorgrader på latin, norsk, tysk og engelsk.

Som følge av «[[Kvalitetsreformen]]» ble graden dr.med. faset ut til 2008 – etter 529 års eksistens i Danmark og Norge – og erstattet av graden [[philosophiae doctor (Norge)|philosophiae doctor]] (ph.d.). Det er også mulig å avlegge [[dr.philos.]]-graden i medisin for den som ikke er tatt opp på organisert doktorgradsprogram. Før «Kvalitetsreformen» var det vanlig at doktorander som ikke var medisinere (cand.med.), men avla doktorgrad ved det medisinske fakultet, ble dr. philos, men det var også unntaksvis noen medisinere som avla dr.philos. (for eksempel hvis de avla doktorgrad utenfor det egentlig medisinske fagområde, eller avla flere doktorgrader).