Redigerer Diokletian (avsnitt)

=== Religiøse ===
Den romerske keiseren, som i begynnelsen hadde vært en militær [[diktator]], var blitt rikt forkledd som en konstitusjonell [[monark]]. Legitimiteten til keiseren lå i en lang rekke av titler med tradisjoner fra den gamle republikken, men som med tiden hadde mistet mye av sine originale betydninger. Makten til keiseren lå i hans kontroll over rikets legioner og den pretorianske garde, og titlene han ble beæret med var kun nominelle. Legionenes makt ble reflektert i keiserens viktigste tittel; [[Imperator]], som var en militær ærestittel. Dette systemet ble fulgt de første to hundre årene av keiserriket, men fra og med [[Septimius Severus]] begynte keiserne å ignorere mange av de gamle republikanske tradisjonene og regjerte åpenlyst mer som diktatorer enn  konstitusjonelle monarker. Diokletian merket at tittelen trengte å være basert på noe mer enn kun militær makt for å kunne holde keiserriket stabilt, så han begynte å bygge ut et nytt grunnlag for legitimering av keiserverdigheten fra den gamle [[romersk mytologi|statsreligionen]], med seg selv som halvguddommelig yppersteprest ([[Pontifex Maximus]]).

I [[303]] igangsatte Diokletian den siste og største av Romerrikets [[kristenforfølgelse]]r. I den tidlige perioden av Diokletians regjeringstid var det Galerius som var mest ivrig etter å slokne kristendommen, men senere ble også Diokletian overbevist og viste selv iver etter å forfølge kristne i hans første «edikt mot de kristne» ([[24. februar]] [[303]]). Kristne soldater måtte forlate militæret, og senere ble kirkens besittelser konfiskert og kristne bøker brent. Etter to branner i Diokletians palass tok han til sterkere midler mot de kristne; de ble nå tvunget til enten å frasi seg kristendommen eller bli henrettet. Denne bølgen av kristenforfølgelse skulle vare helt til [[313]], da Konstantin den store ga ut [[Milanoediktet]]. De mest intense forfølgelsesårene var imidlertid 303-304. 

En effekt av disse forfølgelsene var [[St. Marinus|Marinus Dalmatineren]] som flyktet til [[Titanofjellet]] og dannet grunnlaget for den senere republikken [[San Marino]].