Redigerer Didius Julianus (avsnitt)

=== Som keiser ===
Etter at han hadde blitt opphøyd til keiser lot Julianus romersk valuta devalueres ved å minske sølvrenheten i denarius fra 87 % til 81,5 % — den faktiske sølvvekten sank fra 2,75 gram til 2,40 gram.<ref>[http://www.tulane.edu/~august/handouts/601cprin.htm «Roman Currency of the Principate»] {{Wayback|url=http://www.tulane.edu/~august/handouts/601cprin.htm |date=20010210220413 }}, ''Tulane University''</ref> Etter at den innledende forvirringen ved den nye keiseren, begynte folket i Roma å murre over den vanære som var blitt påført dem med denne keiseren.<ref>Dio Cassius, lxxiv, 13.2–5; ''Historia Augusta'', Didius Julianus, 4.2–7; Herodianus, ii.7.3</ref> Hvor enn Julianus opptrådte i offentligheten ble han møtt med misnøyeytringer, forbannelser og høye rop om «tyveri og fadermord».<ref>Dio Cassius, lxxiv, 13.3</ref> Folk forsøkte å hindre ham å komme fram til [[Kapitolhøyden]] og en del kastet steiner etter ham.<ref>''Historia Augusta'', Didius Julianus, 4.2, 4.4</ref>

Da ryktene om folkets raseri i Roma spredte seg til andre deler av [[Romerriket]], nektet de tre generalene [[Pescennius Niger]] i [[Romerske Syria|Syria]], [[Septimius Severus]] i [[Pannonia]], og [[Clodius Albinus]] i [[Romersk Britannia|Britannia]] (hver av dem kommanderte tre legioner), hver for seg å anerkjenne den nye keiserens autoritet.<ref>Dio Cassius, lxxiv, 14.3–4; ''Historia Augusta'', Didius Julianus, 5.1–2</ref> Julianus forsøkte å slå tilbake ved å erklære Severus som offentlig fiende ettersom han var den nærmeste av de tre, og således den største trusselen.<ref>''Historia Augusta'', Didius Julianus, 5.3; Septimius Severus, 5.5</ref> Sendebud fra senatet ble sendt for å overtale soldatene til å forlate ham.<ref>''Historia Augusta'', Septimius Severus, 5.5</ref> En ny general ble utnevnt for overta hans posisjon, og en centurion ble sendt av sted for å ta livet av Septimius Severus.<ref>''Historia Augusta'', Didius Julianus, 5.4–8</ref>

Pretorianergarden, som i lang tid ikke hadde vært i direkte krigstjeneste, ble marsjert inn [[Campo Marzio|Campus Martius]] («Marsmarken») i Roma for å bli jevnlig drillet og trent i bygging av festningsverk og feltarbeid.<ref>Dio Cassius, lxxiv, 16.1–2; ''Historia Augusta'', Didius Julianus, 5.9; Herodianus, ii.11.9</ref> Severus hadde imidlertid, etter å ha sikret seg støtte hos Albinus ved å erklære ham ''cæsar'',<ref>Dio Cassius, lxxiv, 15.1–2</ref> begynt å marsjere sine soldater mot Roma og på veien tok han kommandoen over den romerske flåten ved [[Ravenna]].<ref>Dio Cassius, lxxiv, 16.5; ''Historia Augusta'', Didius Julianus, 6.3</ref> Han beseiret Tullius Crispinus, prefekt over pretorianergarden, som hadde oppdraget å stoppe ham<ref>''Historia Augusta'', Didius Julianus, 6.4</ref> og de sendebud som var blitt sendt omvende hans soldater, gikk over til hans side.<ref>Dio Cassius, lxxiv, 17.1; ''Historia Augusta'', Septimius Severus, 5.6</ref>

Pretorianergarden, som manglet disiplin og preget av skjørlevnet og latskap, var ikke i stand til å bidra med noen effektiv motstand.<ref>Dio Cassius, lxxiv, 16.3</ref> For Julianus ble situasjonen desperat og han forsøkte med forhandlinger og tilbød å dele riket med Severus.<ref>Dio Cassius, lxxiv, 17.2; ''Historia Augusta'', Didius Julianus, 6.9, Septimius Severus, 5.7; Herodianus, ii.12.3</ref> Severus overså disse forsøkene og fortsatte marsjen mot Roma. Alle steder i Italia underkastet seg ham etter hvert som han avanserte mot hovedstaden.<ref>Herodianus, ii.11.6</ref>