Redigerer Det romerske keiserriket (avsnitt)

== Institusjoner og administrasjon ==
{{Regjering roma}}
Styreformen i Romerriket var diktatur, der statsoverhodet var keiseren. I begynnelsen av keiserperioden er styret kjent som principatet, en styringsform som vokste ut av senrepublikken. Provinsene og byene var stort sett uavhengige under principatet, og keiserriket var generelt ganske desentralisert. I den neste perioden, anarkiet og krisen i det tredje århundre, begynte keiseren å tilegne seg mer makt, og byer begynte å miste sin uavhengighet, stort sett på grunn av fraflytting.

Den første keiseren, Augustus, navnga sin stilling som ''princeps'' (''primus inter pares''), først blant likemenn, i senatet. Dette gav en illusjon om at republikken fortsatt stod ved like, men all makt lå i realiteten hos den romerske hæren, som keiseren hadde absolutt kontroll over på denne tiden. Princepstittelen var for Augustus å vinne gunst hos senatet, og forhindre at han gikk sin grandonkels, Julius Cæsar, skjebne i møte. Imperialstatens hovedansvar lå i hæren, og det var der Augustus’ maktbase lå. Hæren var en enormt kostbar institusjon, så mye av statsadministrasjonens oppgave lå i å skattlegge befolkningen for å dekke militærutgiftene. De mest suksessrike keiserne var de som klarte å opprettholde lojaliteten og disiplinen hos legionærene. De dårligere stilte keiserne måtte blidgjøre hæren gjennom bestikkelser, noe som ofte var en dårlig garanti.

Enden på principatet var ganske lik enden på republikken, da keiserens generaler oppnådde personlige bånd og lojalitet blant sine tropper, noe de mest ambisiøse utnyttet. Styringsformen forandret seg til slutt til [[dominatet]]. Denne nye styringsformen vokste ut av [[krisen i det tredje århundret]], og spesielt borgerkrigene som kjennetegnet krisen. Keiserne i denne perioden var stort sett generaler, og de kom til makten ved hjelp av krigføring.

I teorien måtte senatet velge den nye keiseren, i praksis var suksesjonen dynastisk, der mannlige arvinger ble valgt som keisere. Bare det [[nerva-antoninske dynasti]] var et unntak, der arvingene ikke var biologiske, men adopterte sønner. Dette kan komme av at det var mangel på mannlige arvinger, men det kan også være det at keiserne valgte ut arvinger de mente ville gjøre en bedre jobb. Resultatet ble imidlertid De fem store keiserne, og romersk storhetstid. Ironisk nok endte denne stabile perioden med at en såkalt «stor» keiser valgte sinn sønn som arving, noe som ledet til borgerkrig. Under disse borgerkrigene var det den sterkeste som ville ta kontrollen, og ofte var det flere keisere som krevde sin plass på tronen. Dynastiene i Romerriket kom stadig i interne stridigheter, der mektige generaler kjempet om makt.

Statsstyringen forandret seg utover i keiserriket. I starten var mye av arbeidet gjort av de samme magistratene av republikken. Etter som tiden gikk, ble mye av ansvaret overgitt til frigitte slaver, spesielt under keiser [[Claudius]]. Statsmakten ble sakte, men sikkert sentralisert gjennom Romerrikets historie. Til å begynne med, slik som i republikken, styrte byene og provinsene seg selv. Et av hovedaspektene med ''Pax Romana'', den romerske fred, var at de fleste byer i riket sjeldent fikk besøk av hæren. Utover i keisertiden begynte befolkningen å flytte fra byene, noe som er kjennetegnet på senantikken. Dette, i tillegg til den stadig sterkere og mer sentraliserte keisermakten, førte til at byene mistet sitt selvstyre. Fraflyttingen fra byene hadde mange årsaker, men en av de viktigste var den økte lovløsheten som hjemsøkte keiserriket i krisetiden. Byene ble et lett bytte for de barbariske invasjonene, samt terroren de ble utsatt for fra sin egen hær. Mange byer ble forlatt. Bare keiseren og hans hær kunne opprettholde stabiliteten. Det økte behovet for militærhjelp, krevde økte skatter, noe som igjen krevde en sterk, sentralisert stat.

=== Opprør, og deres politiske konsekvenser ===
[[Fil:Roman Empire under Hadrian.png|thumb|left|300px|Romerriket under [[Hadrian]], som forlot de mer distante erobringene til Trajan.]]
I fredstid var det relativt lett å styre riket fra dets hovedsete, Roma. Et eventuelt opprør var forventet, og skjedde ganske regelmessig opp gjennom historien: en general eller en guvernør ville opparbeide lojalitet fra sine undersåtter gjennom karisma, lovnader, og i enkelte tilfeller bestikkelser. Legionene var spredt rundt om i riket. Av den grunn hadde opprørslederen vanligvis en eller to legioner under seg. Etter hvert ville lojale legioner bli tilkalt, og opprørerne ville bli knust. Hvis ikke keiseren var svak, inkompetent eller hatet, ville disse opprørene være lokale og isolerte hendelser.

I krigstider kunne en general ha flere legioner under seg. Av den grunn var det vanlig at keiseren, av paranoide årsaker, holdt familiemedlemmer til generalen som gissel for å unngå at generalen skulle reise en opprørsk hær. Under [[Det store jødiske opprør]] i [[66]] holdt keiser [[Nero]] [[Vespasian]]s sønn, [[Domitian]], og svigersønn, [[Quintus Petillius Cerialis]], som gisler for å være sikker på at han hadde generalens lojalitet. Ironisk nok endte Neros regjeringstid med et opprør av [[pretorianergarden]], som hadde blitt bestukket av [[Galba]]. 

Pretorianergarden var et svært viktig maktelement i keisertiden. Deres lojalitet ble ofte kjøpt, og de ble i økende grad mer grådige. Legionene ved grensene fulgte livgardens eksempel, og ble derfor viktige aktører i borgerkrigene. Dette var en farlig utvikling som svekket hele den romerske armé.

En av hovedfiendene i vest var de «barbariske» stammene på den andre siden av [[Rhinen]] og [[Donau]]. Octavian hadde prøvd å overvinne disse stammene, men måtte til slutt gi seg etter det fatale nederlaget i [[Slaget i Teutoborg-skogen|Teutoburg-skogen]] i år [[9]]. De germanske stammene var et stadig uromoment, men de var for splittet og opptatt av interne kamper til at de utgjorde en alvorlig trussel mot riket. I øst var hovedfienden [[Partia]], et rike som stadig prøvde å invadere Romerriket, men som romerne stort sett klarte å nøytralisere.

Under borgerkrigene utnyttet fiendene muligheten til å invadere det romerske territoriet. De to frontene, øst og vest, ble politisk viktig på grunn av alle legionene som var stasjonert der. Lokale generaler startet ofte opprør, som til slutt kulminerte med borgerkrig. Roma hadde få problemer med å kontrollere den vestlige grensen. Press fra begge frontene, derimot, skapte problemer. Hvis keiseren befant seg i øst var det store muligheter for en general å gjøre opprør i vest, og motsatt. Keiserne måtte befinne seg nær troppene for å få mest mulig kontroll, og på grunn av rikets enorme størrelse, var det umulig for en keiser å befinne seg nær to fronter samtidig. Dette var et stort problem for mange keisere, og en kilde til mange kriser i keisertiden.