Redigerer Det osmanske rike (avsnitt)

=== Veksten (1453–1683) ===
{{Utdypende|De osmansk-habsburgske krigene}}
Man kan dele inn veksten av Det osmanske riket i to perioder. Den første perioden var preget av erobringer og vekst; fra erobringen av Konstantinopel i 1453 til sultan [[Suleiman I den store|Süleyman den stores]] bortgang i 1566. Dette var en periode med store bragder sett med osman-tyrkiske øyne. Etter erobringen av Konstantinopel ekspanderte imperiet nordover. [[Slaget ved Kosovosletta|Slaget ved Kosovo Polje]] var et gjennombrudd for osman-tyrkerne, til tross for at den serbiske ridderen [[Miloš Obilić]] klarte å drepe den daværende sultan [[Murad I|Murat I]]. Seieren var grunnlaget for ekspansjonen videre inn i Sentral-Europa. Sultan [[Selim I]] (1512&ndash;1520) gikk mot øst, slo [[safavidene]] i [[Perserriket|Persia]] under slaget på Chaldiran, og etablerte en egen marine i [[Rødehavet]]. Hans etterfølger Süleyman den store skulle øke imperiets makt og størrelse ytterligere. Etter å ha inntatt [[Beograd]], erobret han [[Ungarn]] i 1526, men tapte 16&nbsp;000 mann i [[Slaget ved Mohács (1526)|slaget ved Mohács]]. Det ungarske kongedømmet brøt sammen etter dette, og [[huset Habsburg]] overtok de delene av Ungarn som tyrkerne ikke besatte. Süleyman den store fortsatte mot [[Wien]], men inntok ikke byen, og vinteren kom og tvang ham til retrett. Ikke lenge etter ble [[Transilvania]], [[Valakia]] og [[Moldova (region)|Moldavia]] [[fyrstedømme]]r under Det osmanske rike.

I øst ble [[Bagdad]] erobret fra Persia i 1535, stadig under ledelse av sultan Süleyman den store. Dette innebar at osmanere fikk kontroll over store deler av Midtøsten. Det osmanske riket gikk inn i sin gullalder i regjeringstiden til Suleiman den store, også kjent som «Lovgiveren».

De 230 årene med ubrutt vekst ble avsluttet med den første beleiringen av Wien i 1529. Angrepet på Wien var ikke et egentlig erobringsforsøk, men nærmest en reaksjon på Huset Habsburgs innblanding i Ungarn. De osmanske styrkene tapte rundt 25&nbsp;000 mann, mens motpartens tap kun var minimale. Dette førte også til at noen av imperiets allierte vendte dem ryggen. [[Pave]]n mante nå til et [[korstog]] mot osmanere, etter at han tidligere hadde inntatt en relativt passiv holdning. Nå var Det osmanske riket ikke lenger bare en inntrenger og okkupasjonsmakt, men en varig faktor i europeisk politikk. Det andre [[Slaget ved Wien|slaget om Wien]] i 1683, da [[Polen]]s konge [[Jan III Sobieski av Polen|Jan III Sobieski]] brøt osmaneres beleiring, ble et vendepunkt i den 300 år lange kampen mellom de kristne rikene i Sentral-Europa og Det osmanske imperiet. Riket gikk nå inn i en langvarig periode med stagnasjon.