Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

== Mot krig ==
=== Nytt regime (1135-1138) ===
Umiddelbart etter kroningen måtte Stefan ta seg av situasjonen i nordlige England.<ref name="King_52">King (2010), s. 52.</ref> Da nyheten om Henriks død nådde fram til Skottland, grep kong [[David I av Skottland]], bror av Henriks første dronning og onkel på morssiden av Maud, muligheten til å invadere og erobret raskt [[Carlisle]], [[Newcastle]] og en rekke andre viktige lokaliseringer.<ref name="King_52"/> Nordlige England var et omstridt område på denne tiden hvor de engelske kongene tradisjonelt gjorde et krav på [[Cumberland]] og David krevde også [[Northumbria]] i retten til hans ekteskap med datteren til den tidligere angelsaksiske jarlen [[Waltheof II av Northumbria|Waltheof]].<ref name="Carpenter_165">Carpenter (2004), s. 165.</ref> Stefan marsjerte raskt nordover og møtte David ved Durham.<ref name="King_53">King (2010), s. 53.</ref> Istedenfor krig gikk han inn i en avtale med skottene hvor David skulle gi fra seg det meste av de områder han hadde erobret, unntatt Carlisle. Som gjenytelse skulle Stefan bekrefte de besittelsene til Davids sønn [[Henrik av Skottland]] som han hadde i England, inkludert [[Jarl av Huntingdon|jarledømmet Huntingdon]].<ref name="King_53"/>

[[Fil:Stephen bird.jpg|thumb|left|upright|Kong Stefan med en jaktfalk, illustrasjon fra 1300-tallet.]]

Etter å ha reist sørover holdt Stefan sitt første kongelige hoff i påsken 1136.<ref>King (2010), s. 57.</ref> En bred rekke med adelige samlet seg ved Westminster for hendelsen, inkludert mange anglo-normanniske baroner og de fleste fremste representanter for kirken.<ref>King (2010), s. 57–60; Davis (1977), s. 22.</ref> Stefan utstedte et nytt kongelig [[charter]] som bekreftet de løfter han hadde gitt til kirken, lovte å tilbakestille Henriks politikk for de kongelige skoger og å reformere ethvert overgrep grunnet det kongelige lovssystem.<ref>Carpenter (2004), s. 167.</ref> Stefan framstilte seg selv som den naturlige etterfølger av Henriks politikk, og bekreftet på nytt de eksisterende jarledømmer til deres eksisterende innehavere.<ref>White (2000), s. 78.</ref> Hoffet i påsken var en overdådig hendelse, og en stor sum penger ble benyttet på hendelsen i seg selv, klær og gaver.<ref>Crouch (2002), s. 250.</ref> Stefan innvilget land og privilegier til de tilstedeværende, og ga tallrike gaver og privilegier til kirken.<ref>Crouch (2008a), s. 29; King (2010), s. 54–55.</ref> Stefans overtagelse av kronen trengte fortsatt å bli ratifisert av paven, men det synes som om Henry av Blois var ansvarlig for å skaffe vitnesbyrd om støtte som ble sendt både fra Stefans eldre bror Theobald og fra den franske kong [[Ludvig IV av Frankrike|Ludvig IV]], som Stefan representerte en nyttig balanse til Angevin-makten i nordlige Frankrike.<ref>Crouch (2008b), s. 46–47.</ref> Pave [[Innocens II]] bekreftet Stefan som konge ved brev senere det samme året, og Stefans rådgivere sirkulerte kopier rundt om i England for å demonstrere Stefans legitimitet.<ref>Crouch (2002), s. 248–249.</ref>

Til tross for dette fortsatte vanskelighetene over Stefans nye kongerike. Etter en walisisk seier i [[slaget ved Llwchwr]] i januar 1136 og det vellykte bakholdsangrepet til grenseherren  [[Richard Fitz Gilbert de Clare]] i april, brøt det ut nye opprør i sørlige Wales, begynnende i øst i [[Glamorgan]], og spredte seg raskt over resten av sørlige Wales i løpet av 1137.<ref>Carpenter (2004), s. 164–165; Crouch (1998), s. 258.</ref> Owain Gwynedd og Gruffydd ap Rhys erobret betydelige områder, inkludert [[Carmarthen Castle]].<ref name="Carpenter_165"/> Stefan svarte med å sende Richards bror Baldwin og grenseherren Robert Fitz Harold av Ewyas inn i Wales for å pasifisere regionen. Ingen av disse tiltakene var særlig vellykte, og ved slutten av 1137 synes det som om kongen hadde gitt opp å slå ned opprøret. Historikeren David Crouch mener at Stefan effektivt «bukket ut av Wales» på denne tiden for å konsentrere seg om sine andre problemer.<ref>Crouch (1998), s. 260, 262.</ref> Samtidig måtte Stefan få slått ned to opprør i sørvestlige England ledet av [[Baldwin de Redvers, 1. jarl av Devon|Baldwin de Redvers]] og Robert av Bampton. Baldwin ble løslatt etter at han ble tatt til fange, og reiste da til Normandie hvor han ble en stadig mer høyrøstet kritiker av kongen.<ref>Bradbury (2009), s. 27–32.</ref>

Geoffrey av Anjou angrep Normandie tidlig i 1136 og etter en midlertidig våpenhvile invaderte han på nytt senere det samme året, angrep og brente ned flere eiendommer framfor å okkupere områdene.<ref name="Barlow_168">Barlow (1999), s. 168.</ref> Hendelsene i England innebar at Dtefan ikke var i stand til å reise til Normandie i egen person, men [[Waleran de Beaumont, 1. jarl av Worcester|Waleran de Beaumont]], utpekt av Stefan som løytnant av Normandie, og Theobald ledet de militære tiltakene for å forsvare hertugdømmet.<ref>Crouch (2008b), s. 46–47; Crouch (2002), s. 252.</ref> Stefan selv reiste tilbake til hertugdømmet en gang i 1137 hvor han hadde møte med Ludvig Vi og Theobald for å bli enige om en uformell regional allianse.<ref>Crouch (2008b), s. 47.</ref> En del av denne avtalen var at Ludvig anerkjente Stefans sønn Eustace som hertug av Normandie i bytte for at Eustace ga troskap til den franske kongen som hans [[Føydalisme|føydale]] overherre. Stefan var mindre suksessfull i å skaffe tilbake regionen [[Argentan]] langs grensen av Normandie og Anjou, som Geoffrey hadde erobret ved slutten av 1135.<ref>Davis (1977), s. 27.</ref> Stefan samlet en hær for å gjenerobre området, men friksjonene mellom hans flamske leiesoldater ledet av William av Ypres og de lokale normanniske baronene, førte til at de brøt en kamp mellom de to halvdelene av hans hær.<ref>Davis (1977), s.27; Bennett (2000), s. 102.</ref> De normanniske styrkene deserterte deretter kongen, og tvang Stefan til å oppgi sin kampanje.<ref>Davis (1977), s. 28.</ref> Stefan gikk med på ytterligere en våpenhvile med Geoffrey hvor han ga løfte om å betale 2000 [[Mark (myntenhet)|mark]] i året i bytte for en fred langs den normanniske grensen.<ref name="Barlow_168"/><ref>Middelalderens finansielle figurer er notorisk vanskelig å konvertere til moderne valuta; til sammenligning, 2000 mark er likt rundt 1333 pund i en periode hvor et betydelig prosjekt med ombygging av en festning kunne koste rundt 1115 pund, jf. Pettifer (1995), s. 257.</ref>

Stefans første år som konge kan bli tolket på flere måter. Vurdert positivt stabiliserte han den nordlige grensen mot Skottland, pasifiserte Geoffreys angrep mot Normandie, var i fred med den franske kongen, hadde et godt forhold til kirken, og hadde bred støtte fra sine baroner.<ref>Barlow (1999), s. 165, 167; Stringer (1993), s. 17–18.</ref> Det var uansett betydelige underliggende problemer. Det nordlige England ble kontrollert av David og prins Henrik, Stefan hadde oppgitt Wales, kampene i Normandie hadde i betydelig grad destabilisert hertugdømmet, og et økende antall baroner følte at Stefan ikke hadde dem verken de landområdene eller de titlene de mente de fortjente eller eide.<ref>Barlow (1999), s.168; Crouch (1998), s. 264; Carpenter (2004), s. 168.</ref> Stefan tømte også raskt statskassen. Henriks betydelige skattekiste ble tømt før 1138 grunnet kostnadene å drifte Stefans mer overdådige hoff, og han trengte å ansette og opprettholde sine hærer av leiesoldater som slått i England og Normandie.<ref name="Carpenter_169">Carpenter (2004), s. 169.</ref>

=== Første krigføring (1138-1139) ===
Det brøt ut krig ved flere fronter i løpet av 1138. Første gjorde Robert av Gloucester opprør mot kongen og begynte det som utviklet seg til innbyrdeskrig i England.<ref name="Carpenter_169"/> Som en illegitim sønn av Henrik I og som halvbror av keiserinne Maud var Robert en av de mektigste anglo-normanniske baronene, kontrollerte besittelser i Normandie foruten jarledømmet Gloucester.<ref name="Barlow_169">Barlow (1999), s.169</ref> I 1138 trakk han tilbake sin troskap til Stefan og erklærte sin støtte for Maud, utløste et betydelig regionalt opprør i Kent og over det meste sørvestlige England, skjønt han selv forble værende i Normandie.<ref>Stringer (1993), s. 18.</ref> Maud hadde ikke vært spesielt aktiv i forsikre om sitt krav til tronen siden 1135 og på mange måter var det Robert som tok initiativet til å erklære krig i 1138.<ref>Chibnall (1993), s. 70–71; Bradbury (2009), s. 25.</ref> I Frankrike dro Geoffrey fordel av situasjonen ved atter å invadere Normandie. David av Skottland gjorde det samme ved å invadere nordlige England på nytt, og annonserte at han ville støtte kravet til sin niese keiserinne Maud til tronen, og presset seg sørover og inn i Yorkshire.<ref name="Carpenter_169"/>

Stefan svarte raskt på opprørene og invasjonene, men fokuserte hovedsakelig på England framfor Normandie. Hans hustru [[Adela av Normandie|Adela]] ble sendt til Kent med skip og ressurser fra Boulogne med oppgaven å overta nøkkelhavnen Dover som var under Roberts kontroll.<ref name="Barlow_169"/> Et lite antall av Stefans egne riddere ble sendt nordover for å bidra til å kjempe mot skottene. Davids styrker ble beseiret senere på året i [[fanenes slag]] av de lokale styrkene til [[Thurstan]], [[erkebiskop av York]].<ref name="Carpenter_166">Carpenter(2004), s. 166.</ref> Til tross for denne seieren okkuperte David fortsatt det meste av nordlige England.<ref name="Carpenter_166"/> Stefan selv dro vest i et forsøk på å få kontroll over Gloucestershire, angrep først nord inn i [[Welsh Marches]], tok [[Hereford (England)|Hereford]] og [[Shrewsbury]] før han dro sørover mot [[Bath]].<ref name="Barlow_169"/> Byen [[Bristol]] ble for sterk for ham, og han henga seg derfor ril herje og plyndre i de omliggende områdene.<ref name="Barlow_169"/> Opprørerne synes å ha forventet at Robert skulle komme dem til hjelp, men han forble værende i Normandie året ut og forsøkte å overtale keiserinne Maud til selv å invadere England.<ref>Bradbury (2009), s. 67.</ref> Dover overga seg til sist til dronningens styrker senere på året.<ref name="Crouch_256">Crouch (2002), s. 256.</ref>

Stefans militære kampanje i England utviklet seg bra, og historikeren David Crouch har beskrevet den som «en militær oppnåelse av første rang».<ref name="Crouch_256"/> Kongen grep muligheten som hans militære framgang hadde gitt til å smi en fredsavtale med Skottland.<ref name="Crouch_256"/> Stefans hustru Adela ble sendt for å forhandle en ny avtale mellom Stefan og David som er blitt kalt for [[Traktaten i Durham (1139)|traktaten i Durham]]. Her ble det bestemt at Northumbria og Cumbria skulle tilhøre Skottland ved David og hans sønn Henrik i motytelse av deres troskap og framtidig fred langs grensen.<ref name="Carpenter_166"/> Den mektige jarlen av Chester, [[Ranulf le Meschin, 3. jarl av Chester|Ranulf]], betraktet at han selv holdt de tradisjonelle rettighetene til Carlisle og Cumberland, og ble særdeles misfornøyd med å se at de ble gitt til skottene, et problem som fikk langvarig betydning for krigen.<ref name=" Davis_50">Davis (1977), s. 50.</ref> Samtidens kilder, som ''Gesta Stephani'', hevdet at han kontrollerte bortimot en tredjedel av landet, noe som er nesten riktig om hans familieforbindelser medregnes. Hans behov for å gjenvinne Carlisle var motiv for å gå i opposisjon mot Stefan, men han hadde også en annen grunn, han var gift med datteren til Roger av Gloucester.<ref name="Poole_141">Poole (1987), s. 141</ref>

=== Forberedelser for krig (1139) ===
[[Fil:Goodrich Castle keep1.jpg|thumb|Festningstårnet ved [[Goodrich Castle|Goodrich]], et eksempel festningsstilen som langsomt begynte å erstatte festninger av typen [[motte and bailey]] gjort av tømmer ved slutten av 1130-tallet.]]

Ved 1139 var en invasjon av England ved Robert og Maud umiddelbart truende. Geoffrey og Maud hadde sikret store deler av Normandie, og sammen med Robert begynte de forberedelser for en krig, og mobiliserte hærstyrker for et angrep på andre siden av [[den engelske kanal]].<ref>Chibnall (1993), s. 74.</ref> Maud appellerte også til paven ved begynnelsen av året, fremmet hennes rettmessige krav på den engelske tronen, men ikke overraskende avslo paven å gjøre om sin tidligere støtte for Stefan. Fra Mauds perspektiv var saken likevel nyttig ved å etablere at Stefans krav var bestridt.<ref>Chibnall (1993), s. 75-76.</ref>

I mellomtiden forberedte Stefan seg på den kommende konflikten ved å opprette et antall nye jarledømmer.<ref>Bradbury (2009), s. 52</ref> Kun en håndfull jarledømmer hadde eksistert under Henrik I og disse hadde hovedsakelig vært symbolske i sitt vesen. Stefan opprettet flere, fylte dem med menn han betraktet som lojale, dyktige militære kommandanter, og i de mer verdifulle delene av landet ga han dem mere landområder og ytterligere utøvende makt.<ref>Bradbury (2009), s. 70</ref>

Stefan synes å hatt flere målsetninger, inkludert å sikre seg lojaliteten til sine fremste støttespillere ved å gi dem disse posisjonene, og bedre forsvaret av verdifulle steder i kongeriket. Stefan var meget påvirket av sin fremste rådgiver, [[Waleran de Beaumont, 1. jarl av Worcester|Waleran de Beaumont]], tvillingbroren til [[Robert de Beaumont, 2. jarl av Leicester|Robert av Leicester]]. Beaumont-tvillingene og deres yngre bror og fettere mottok de meste av disse nye jarledømmene.<ref>Barlow (1999), s. 171–172; Crouch (2008a), s. 29.</ref> Fra 1138 og framover ga Stefan dem jarledømmene  Worcester, [[Jarl av Leicester|Leicester]], [[Jarl av Hereford|Hereford]], [[Jarl av Warwick|Warwick]] og Pembroke, som — særlig kombinert med de nye besittelsene til Stefans nye allierte, prins [[Henrik av Skottland]], i Cumberland og Northumbria — skapte en bred blokk av territorier som fungerte som en buffersone mellom det vanskelig sørvestlige området, Chester og resten av England.<ref>Barlow (1999), s. 172</ref>

Stefan to grep for å fjerne en gruppe biskoper han betraktet som en trussel til sitt styre. Den kongelige administrasjonen under Henrik I hadde vært ledet av [[Roger av Salisbury|Roger]], [[biskop av Salisbury]], støttet av Rogers nevøer, Alexander og Nigel, henholdsvis biskoper av Lincoln og Ely, og Rogers sønn, Roger le Poer, som var [[Rikskansler i Storbritannia|rikskansler]].<ref>Davis (1977), s. 31.</ref> Disse biskopene var også mektige landeiere i tillegg til å være kirkelige ledere, og de hadde begynt å bygge nye festninger og øke størrelsen på deres militære styrker, noe som fikk Stefan til mistenke at de var i ferd med å gå over til å støtte keiserinne Maud. Roger og hans familie var også fiender av Waleran og Beaumont-familien, som mislikte deres kontroll over den kongelige admionistrasjonen.<ref name="Davis_32">Davis (1977), s. 32.</ref> I juni 1139 holdt Stefan sitt hoff i Oxford hvor det brøt ut en kamp mellom [[Alan, 1. jarl av Richmond|Alan av Bretagne]] og mennene til Roger, en hendelse antagelig bevisst framprovosert av Stefan.<ref name="Davis_32"/> Stefan krevde at Roger og de andre biskopene ga fra seg alle sine festninger i England. Dette ble understreket ved at biskopene ble arrestert og Nigel som ble henrettet etter å ha søkt tilflukt i [[Devizes Castle]]. Biskopene overga seg etter at Stefan beleiret festningen og truet med å henrette Roger le Poer.<ref>Yoshitake (1988), s. 98.</ref> De gjenværende festningene ble deretter overgitt til kongen.<ref name="Davis_32"/> Dette fjernet enhver militær trussel fra biskopene, men angrepet på kirkens menn hadde ødeleggende virkning på forholdet til kirkens ledere, og særlig på kongens egen bror, [[Henry av Blois]], biskop av Winchester.<ref>Davis (1977), s. 34; Barlow (1999), s. 173.</ref> Begge sider var nå klar for krig.