Redigerer Det andre slaget om El Alamein (avsnitt)

== Slaget ==
Slaget om El Alamein deles normalt inn i fem faser:
# Innbruddet ([[23. oktober|23.]] – [[24. oktober]])
# Nedbrytningen ([[24. oktober|24.]] – [[25. oktober]])
# Motangrepet ([[26. oktober|26.]] – [[28. oktober]])
# ''Operation Supercharge'' ([[1. november|1.]] – [[2. november]])
# Utbruddet ([[3. november|3.]] – [[7. november]])

Perioden fra [[29. oktober|29.]] – [[31. oktober]] har ikke fått navn, da slaget her stod stille.

=== Fase en: Innbruddet ===
[[Fil:2 Battle of El Alamein 002.png|thumb|250px|Allierte styrker angriper kl. 22.00, den 23. oktober]]
Før den egentlige artilleriforberedelsen kom det en avledning for angrep for 24. australske brigade, som utsatte den tyske 15. panserdivisjon for kraftig beskytning i et par minutter.<ref>Latimer (2002), s. 177</ref> Heretter begynte ''Operation Lightfoot'' den 23. oktober kl. 21.40 egyptisk sommertid<ref>Mead, Richard, s. 304</ref> på en stille, klar aften med fullmåne, men ikke med en 1000 kanoners sperreild, som man ofte ser det referert, eller med at alle kanoner skjøt på én gang. Sperreilden hadde blitt omhyggelig planlagt således at den første granat fra alle 882 kanoner i de forskjellige batterier ville ramme langs hele den 65&nbsp;km lange front samtidig.<ref>Barr, Niall, s. 308</ref>. Etter 20 minutter med kraftig beskytning av hele linjen skiftet kanonerne over til utvalgte mål som støtte for det fremrykkende infanteri.<ref name="Clif307">Clifford, Alexander, s. 307</ref> Beskytningen fortsatte i fem og en halv time, hvoretter hver kanon hadde avfyrt omkring 600 granater. 
 
Der var en grunn til at man hadde valgt navnet ''Operation Lightfoot'', nemlig at infanteriet skulle angripe først. Mange av anti-stridsvognminene ville ikke bli utløst av soldater som passerte over dem, fordi de var for lette – derav kodenavnet. Mens infanteriet rykket frem måtte ingeniørsoldatene rydde en passasje til de etterfølgende stridsvogner. Passasjene skulle være 7,25 m brede, hvilket var nok til at stridsvognene kunne passere i enkeltkolonne. Ingeniørene skulle rydde en 8&nbsp;km lang rute gjennom minefeltene. Det var en vanskelig oppgave på grunn av dybden på aksestyrkenes minefelter.

Klokken 22 begynte de fire infanteridivisjoner i ''XXX Korps'' å rykke frem. Deres mål var en imaginær linje i ørkenen hvor de sterkeste fiendtlige stillinger lå. Når først infanteriet hadde nådd de første minefeltene rykket minesøkerne sammen med tropper fra oppklaringsenheter og [[sappør]]er inn for å skape plass til de pansrede divisjoner fra ''X Korps''. Klokken 2 om natten begynte de første stridsvognene å krype fremover. Klokken 4 var de forreste stridsvognene inne i minefeltene, hvor de virvlet opp så mye støv at siktbarheten var lik null, og det oppsto trafikkpropper gradvis som stridsvognene gikk i stå.

I mellomtiden foretok 7. pansrede divisjon, sammen med en brigade av [[Frie franske styrker]] fra [[Brian Horrocks]]' ''XIII Korps'', et skinnangrep på den sydlige delen av fronten med det formål å komme i kamp med, og fastholde, den 21. tyske panserdivisjon og den italienske ''Ariete division'' ved Reweisat-høyderyggen. Angrepet ble imidlertid slått tilbake av «Folgore» og «Ramcke» fallskjermbrigadene og «Keil»-gruppen.<ref>Bierman & Smith (2002), Chapters 22-24</ref><ref>Bauer (2000), s. 366-368</ref> Lengre nordpå ved frontene til 44. og 50. divisjon ble det oppnådd mindre gevinster til gjengjeld for store tap forårsaket av besluttsom motstand fra ''Pavia''- og ''Brescia''-divisjonene og enheter fra «Folgore»-brigaden.<ref>Bauer (2000), s. 368</ref> Den 4. indiske infanteridivisjon skulle likeledes holde den italienske ''Bologna''-divisjon beskjeftiget i sentrum.

=== Fase to: Nedbrytningen ===
[[Fil:2 Battle of El Alamein 003.png|250px|thumb|Motangrep av pansrede divisjoner fra aksemaktene, kl. 18 den 24. oktober]] 
Morgenen lørdag den 24. oktober ble det tyske hovedkvarter rammet av en katastrofe. Presisjonen i den allierte sperreilden hadde ødelagt de tyske kommunikasjonsforbindelser, og [[Georg Stumme]], som hadde kommandoen over aksestyrkene mens Rommel var i [[Tyskland]], døde av et hjerteanfall. Kommandoen gikk midlertidig til generalmajor [[Ritter von Thoma]].

I mellomtiden hadde ''XXX Korps'' kun kommet delvis igjennom de første minefeltene på grunn av dybden i Rommels forsvar<ref name="D254" />. Det hadde ikke blitt ryddet tilstrekkelig mange passasjer til at ''X korps'' kunne passere. Stridsvognene ble holdt tilbake ved ''Oxalic''-linjen<ref name="D254" />. Gjennom hele dagen angrep det allierte luftvåpen, [[Desert Air Force]], tyske stillinger og bidro dermed til 'nedbrytningen' av aksestyrkene. Det ble flydd over 1000 turer den dagen.

Tyske panserenheter gjennomførte et motangrep mot den britiske 51. divisjon like etter soloppgang, men ble straks stoppet. Klokken 16 hadde de ende ikke kommet langt. Ved solnedgang, med lyset i ryggen, rykket tyske stridsvogner fra 15. panserdivisjon og den italienske ''Littorio''-divisjon ut fra det nyreformede ''Kidney''-området og angrep den britiske 1. pansrede divisjon, hvorved det første store stridsvognslaget ved El Alamein ble innledet. Over 100 stridsvogner deltok i dette slaget, og da natten brøt frem var halvparten ødelagt. Fronten hadde derimot ikke flyttet seg.

'''''D Pluss 2: Søndag den 25. oktober 1942'''''
[[Fil:2 Battle of El Alamein 004.png|De allierte forsøker et gjennombrudd, natten til 25. oktober|250px|thumb]] 
Det innledende fremstøtet endte søndag. Begge armeer hadde kjempet uavbrudt i to dager. De allierte hadde trengt gjennom minefeltene i vest og hadde skapt et ti km bredt og fem km dypt innhugg. De satt nå på toppen av ''Miteriya''-bakkekammen i sydøst, men samtidig lå aksestyrkene stadig solid i deres opprinnelige stillinger og slaget hadde gått i stå. Derfor beordret Montgomery at kampene i syd skulle innstilles, hvilket gav mulighet for at 7. pansrede divisjon kunne rykke nordover, og for evakuering av Miteriya-høyderyggen. Slaget ville bli konsentrert om «Kidney»-området og Tel el Eisa, inntil det oppsto et gjennombrudd. Det kom til å vare syv grusomme dager.

[[Fil:2 Battle of El Alamein 005.png|Modangreb fra aksestyrkerne og angreb fra 9. australske division, eftermiddagen den 25. oktober|250px|left|thumb]]

I de tidlige morgentimer innledet aksestyrkene en rekke angrep med 15. panserdivisjon og «Littorio»-divisjonen. De søkte etter svake punkter, men fant ingen. Mens solen gikk ned gikk alliert infanteri til angrep. Omkring midnatt innledet 51. divisjon tre angrep, men ingen var helt klar over hvor de var. Forvirring og blodbad fulgte, hvilket resulterte i et tap på 500 allierte soldater, og det var kun én offiser tilbake blant de angripende tropper. 
 
Mens den 51. divisjon opererte omkring «Kidney»-området angrep australierne «Point 29», en 6 meter høy [[observasjonspost]] for aksestyrkenes artilleri sydvest for Tel el Eisa, i et forsøk på å omringe et frontfremspring ved kysten, som inneholdt den 164. lette tyske divisjon og store italienske infanteristyrker.<ref>Clifford, Alexander s. 308</ref> Det var det nye nordlige fremstøt som Montgomery hadde tenkt ut tidligere på dagen og det ble skueplass for et heftig slag i de følgende dager. Den australske 26. brigade angrep ved midnatt. Luftvåpenet slapp 115 tonn bomber, og de allierte tok stillingen og 240 fanger. Kampene fortsatte i dette området i den påfølgende uke, mens aksestyrkene forsøkte å gjenerobre den lille bakken som var viktig for deres forsvar.

=== Fase tre: Motangrepet ===
[[Fil:2 Battle of El Alamein 006.png|«Folgore»-fallskjermsdivisjonen innledet angrep fra tre retninger fra kl. 22.30 den 25. oktober til 3.00 den 26. oktober|250px|thumb|left]] 
[[Fil:2 Battle of El Alamein 007.png|250px|thumb|Allierte fremrykninger - 51. divisjon tar «Kidney»-området. «Lottorio»-panserdivisjonen gjennomfører motangrep 26. oktober]]

'''''D Pluss 3: Mandag den 26. oktober 1942'''''
Rommel kom tilbake til Nord-Afrika aftenen 25. oktober og foretok straks en vurdering av slaget. Han konstaterte at den italienske «Trento»-divisjonen hadde mistet halvparten av sitt infanteri. Den 164. lette divisjon hadde mistet to bataljoner, de fleste andre formasjoner var underbemannede, og alle var på halve rasjoner. Et stort antall var syke og hele ''Panzer Armee Afrika'' hadde kun brennstoff for tre dager.

Den allierte offensiv hadde gått i stå. Churchill raste: «Er det virkelig umulig å finne en general som kan vinne et slag?»<ref>Cassandra Vivian, ''The Western Desert of Egypt: An Explorer's Handbook'',  The American University in Cairo Press, 2000, s. 278</ref> Et motangrep ble innledet kl. 15 mot «Point 29» nær Tel el Eisa. Rommel var nå overbevist om at hovedangrepet ville komme i den nordlige sektor<ref>Watson (2007), s. 23</ref> og ville gjenerobre «Point 29» og flyttet alle sine stridsvogner hit fra «Kidney»-området. Luft- og landstridskrefter strømmet inn i området da Rommel flyttet den 21. panserdivisjon og den italienske «Ariete»-divisjon opp sydfra langs «Rahman»-sporet. Det viste seg å være en feiltagelse. Britene holdt stillingen og Rommels tropper hadde ikke bensin nok til å trekke seg tilbake, så de ble etterlatt i åpent terreng utsatt for luftangrep.

Tilbake i «Kidney»-området lykkes det ikke for de britiske styrker å utnytte fraværet av de tyske stridsvognene. Hver gang de forsøkte å rykke frem ble de stoppet av antistridsvogn-kanoner.

Til glede for britene senket et britisk [[Bristol Beaufort|Beaufort torpedofly]]<ref>{{Cite book| last=Hally| first=James J| title=The Squadrons of the Royal Air Force| url=https://archive.org/details/squadronsofroyal0000hall| publisher=Air Britain| location=Tonbridge| year=1980| isbn=0851300839}}</ref>, tankskipet «Proserpina» nær [[Tobruk]]. Det var det siste håp om brennstoff til Rommels arme.

'''''D Pluss 4: Tirsdag den 27. oktober 1942'''''
[[Fil:2 Battle of El Alamein 008.png|thumb|250px|left|Begge sider omgrupperer deres styrker, natten mellom 26. og 27. oktober]]
[[Fil:2 Battle of El Alamein 009.png|thumb|250px|Aksestyrkene makter ikke å gjenerobre «Kidney»-området, kl. 8.00, 27. oktober]]

På dette tidspunkt var hovedslaget konsentrert omkring Tel el Aqqaqir og «Kidney»-området. En kampgruppe fra 2. bataljon, riflebrigaden, av 1. pansrede divisjons G- og H-Tropper, sammen med 239. anti-tank battery fra Royal Artillery lå ved en stilling med kodenavnet ''Snipe'', sydvest for. Forsvaret av [[Outpost Snipe|Snipe]] er en legendarisk episode i slaget om El Alamein. I sin beretning om  Alamein skriver Lucas-Phillips:

{{Sitat|Ørkenen dirret av hete. Kanonmannskapet og delingene lå spredt i deres hull og skyttergraver, svetten løp ned av deres støvdekkede ansikter. Det var en fryktelig stank. Fluene svermet i sorte skyer over de dødes lik og ekskrementer, og pinte de sårede. Stedet var stiplet med brennende kampvogner og lastebiler, ødelagte kanoner og kjøretøy og over alt sammen drev røyk og støv fra eksploderende granater og kanonavfyringer.}}<ref>Cecil Ernest Lucas Phillips, ''Alamein'', Little Brown & Co. Boston, 1962, s. 285</ref>

Morter- og granatilden var konstant hele dagen igjennom. Omkring kl. 16 åpnet britiske kampvogner ved et uhell ild mot deres egne stillinger og forårsaket tap. Klokken 17 innledet Rommel sitt store angrep. Tyske og italienske kampvogner rykket fremover. Med blott fore funksjonsdyktige kanoner var 239. batteri i stand til å ramme 40 tyske kampvogner i siden og ødelegge 37 av dem. De resterende kampvognene trakk seg tilbake og angrep igjen. Bortsett fra ni ble alle kampvogner i dette angrepet også ødelagt. Tyskerne forlot heretter, og den britiske kampgruppe ble trukket tilbake samme aften. Batterisjefen, oberstløytnant [[Victor Buller Turner]], ble tildelt [[Victoria-korset]]. Kun en antistridsvognkanon fra 239. batteri ble brakt tilbake.<ref>Lucas Phillips (1962), s. 296</ref>

'''''D Pluss 5-6: Onsdag, torsdag 28. – 29. oktober 1942'''''
[[Fil:2 Battle of El Alamein 010.png|thumb|250px|left|De allierte forsøker å trenge Trento-divisjonen tilbake, 28. oktober]]
[[Fil:2 Battle of El Alamein 011.png|thumb|250px|Rommel omgrupperer sine styrker: 29. oktober]]

Den 9. australske divisjon skulle fortsette med å presse nordvestover, forbi Tel el Eisa til et område fienden holdt syd for jernbanen; dette området var kjent som «Thompson's Post», og planen var å tvinge gjennom et gjennombrudd langs kystveien. Det tyske 125. regiment og en liten bataljon fra det 7. Bersaglieri-regimentet, som var sendt frem for å forsterke området, ble angrepet av australske soldater. Mange satt på Valentine-kampvogner fra 46. Royal tank regiment, som snart ble rammet av miner og antistridsvognkanoner. Australierne mistet 200 mann ved angrepet.<ref>{{Cite web| url=http://www.awm.gov.au/atwar/remembering1942/alamein23/transcript.htm| title=The Battle of El Alamein, 23 October 1942| work=Remembering 1942| first=Dr. Mark| last=Johnston| publisher=Australian War Memorial, Canberra| date=23. oktober 2002| accessdate=2008-04-15| url-status=dead| archiveurl=https://web.archive.org/web/20070709073327/http://www.awm.gov.au/atwar/remembering1942/alamein23/transcript.htm| archivedate=9. juli 2007}} {{Kilde www |url=http://www.awm.gov.au/atwar/remembering1942/alamein23/transcript.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-09-06 |arkiv-dato=2007-07-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070709073327/http://www.awm.gov.au/atwar/remembering1942/alamein23/transcript.htm |url-status=unfit }}</ref> De italienske antistridsvogntroppene kjempet intenst og med unntak av 20 menn, som ble fanget påfølgende morgen, ble alle drept. «Den tyske soldat har imponert verden, men de italienske «Bersaglieri»-soldater har imponert den tyske soldat.» skrev Rommel på en [[plakett]] dedikert til «Bersaglieri»-regimentet.<ref>{{Cite web |url=http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |title=El Alamein 2 |publisher=Ardito2000 website |language=in Italian |accessdate=2008-04-15 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20110722023911/http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |archivedate=2011-07-22 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-04-15 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110722023911/http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |arkivdato=2011-07-22 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-09-06 |arkiv-dato=2011-07-22 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110722023911/http://www.ardito2000.it/ELALAMEIN2.html |url-status=unfit }}</ref>

Ved dagens slutning hadde britene fortsatt 800 kampklare kampvogner, mens aksestyrkene hadde 148 tyske og 187 italienske. Med tankskipet «Luisiano» senket utenfor havnen i [[Tobruk]] forklarte Rommel for sine høytstående offiserer at: «Det vil være helt umulig for oss å trekke oss tilbake fra fienden. Det er ikke brennstoff til en sånn manøver. Vi har kun en mulighet, og det er å kjempe til det siste ved Alamein.»<ref>Cassandra Vivian, ''The Western Desert of Egypt: An Explorer's Handbook'', The American University in Cairo Press, 2000, s. 279</ref>

'''''D Pluss 7-9: Fredag til søndag, 30. oktober – 1. november 1942'''''
Natten den 30. oktober var en fortsettelse av de tidligere planer med australierne i angrep. Det var deres tredje forsøk på å nå den brolagte veien, og de erobret den denne natten. Den 31. oktober gjennomførte Rommel fire gjengjeldelsesangrep mot «Thompson's Post». Kampen var intens og ofte mann mot mann, men aksestyrkene vant ikke noe terreng. Om søndagen den 1. november forsøkte Rommel igjen å kaste australierne tilbake, men den voldsomme kampen førte kun til tap av menn og utstyr. På nåværende tidspunkt stod det klart for Rommel at slaget var tapt. Han begynte å planlegge tilbaketoget og regnet med å trekke seg tilbake til [[Fuka]], ca. 80&nbsp;km mot vest. Ironisk nok ankom det store mengder brennstoff til [[Benghazi]] etter at aksestyrkene hadde begynt å trekke seg tilbake, men kun liyt av det nådde noensinne frem til fronten, noe [[Albert Kesselring]] prøvde å endre ved å levere det tettere på de kjempende styrker.<ref>Bruce Watson, ''Exit Rommel: The Tunisian Campaign, 1942-43'', Stackpole Books, 2007, s. 26</ref>

=== Fase fire: «''Operation Supercharge''» ===
[[Fil:2 Battle of El Alamein 012.png|250px|thumb|«Operation Supercharge» begynner; det lykkes ikke for 9. australske divisjon å bryte igjennom, kl. 23.00, 31. oktober 1942.]]

Denne fasen i slaget begynte den 2. november kl. 1 om natten med det mål å ødelegge fiendens kampvogner, tvinge fienden til kamp i åpent terreng, redusere aksestyrkenes forråd av brennstoff, angripe og besette fiendens forsyningslinjer og forårsake fiendens sammenbrudd. Intensiteten og ødeleggelsene i «Operation Supercharge» var større enn på noe tidligere tidspunkt i slaget. Målet for denne operasjonen var Tel el Aqqaqir ved Rahman-sporet, basislinjen for aksestyrkenes forsvar.

Angrepet ble innledet med et syvtimers luftbombardement med fokus på Tel el Aqqaqir og [[Sidi Abdel Rahman|Sidi Abd el Rahman]], etterfulgt av en fire og en halv times sperreild hvor 360 kanoner avfyrte {{formatnum:15000}} granater. Det innledende fremstøt skulle utføres av 151. og 152. infanteribrigade med støtte av 9. britiske pansrede brigade, som alle på daværende tidspunkt var under kommando av 2. newzealandske divisjon, 133. brigade og 23. pansrede brigade bortsett fra 40. og 46. stridsvognregiment. Sjefen for den newzealandske divisjonen, [[Bernard Freyberg]], hadde forsøkt å unngå denne oppgaven, da divisjonen var underbemannet og hadde mistet en brigade. Det newzealandske bidraget til «Operation Supercharge» bestod av 5. brigade med 28. bataljon tilknyttet 151. brigade.

Infanteriet oppnådde de fleste av deres mål, men som ved «Operation Lightfoot» på slagets første dag kunne det ikke ryddes passasjer gjennom minefeltene, før natten nesten var omme.

9. pansrede brigade innledet sin marsj mot fronten kl. 20 fra jernbanestasjonen i [[El Alamein]] med omkring 130 kampvogner. Den nådde frem til startlinjen med kun 94 kampvogner igjen<ref>Playfair, s. 66</ref>.
Brigaden skulle ha innledet sitt angrep mot Tel el Aqqaqir kl. 5.45 bak en sperreild. Angrepet ble utsatt 30 minutter, mens brigaden omgrupperte etter ordre fra brigadegeneral [[John Cecil Currie]]<ref>Barr, Niall. s. 387</ref>.  Klokken 6.15, en halvtime før daggry rykket brigadens tre regimenter frem mot rekken av kanoner<ref name="Playfair67">Playfair, s. 67</ref>{{Sitat|Vi var alle klar over, at det lyder som ett nytt [[Slaget ved Balaklava|Balaklava]] å angripe en mur av kanoner med kampvogner, det er egentlig en oppgave for infanteriet, men det var ikke mer infanteri til rådighet, så våre kampvogner måtte utføre oppgaven.|Generalløytnant [[Bernard Freyberg]]<ref name="Barr386" />}}
Brigadegeneral [[John Cecil Currie]] hadde forsøkt å unngå at brigaden skulle utføre denne oppgaven, siden han hevdet at brigaden kom til å angripe over en for bred front uten reserver, og at den formentlig ville få tap på 50 % av styrkene.<ref name="Barr386">Barr, Niall. s. 386</ref>

Det kom svar fra Bernard Freyberg, at Montgomery<ref name="Barr386" />{{Sitat|...var klar over risikoen og hadde akseptert muligheten av å få tap på 100 % i 9. pansrede brigade for å oppnå et gjennombrudd, men i betraktning av at 1. pansrede divisjon skulle følge like efter, ble risikoen ikke vurdert som så høy.}}

De tyske og italienske panservernkanonene (fortrinnsvis fem centimeters «''PaK 38''»- og «''Cannone da 47/32''»-kanoner<ref>{{Cite web|url = http://www.nzetc.org/tm/scholarly/tei-WH2Alam-c30.html#n395 |title = Walker (1967), s. 395 |accessdate=2008-08-17}}</ref>, foruten 24 av de store 88&nbsp;mm flak-kanonene)<ref name="Barr386" />  åpnet ild mot de angripende kampvognene, som kunne ses i silhuett mot den oppadstigende sol. Tyske kampvogner, som hadde trengt frem mellom ''Warwickshire Yeomanry'' og ''Royal Wiltshire Yeomanry'', forårsaket også store tap.

Aksestyrkenes kanoner begynte å forårsake en jevn strøm av tap for de angripende kampvogner, men kunne ikke stoppe dem. I løpet av den neste halvtime ble 35 kanoner ødelagt, og flere hundre soldater tatt til fange.

Brigaden hadde startet angrepet med 94 kampvogner, men dette tallet ble redusert til kun 24 brukbare vogner (selv om mange kunne repareres),<ref name="Playfair67" /> og av de 400 kampvognbesetningene involvert i angrepet ble 230 drept, såret eller tatt til fange.<ref name="Wa24">Watson (2007), s. 24</ref>

{{Sitat|Hvis de britiske panserstyrker sto i gjeld til infanteriet, ble denne gjelden nedbetalt av den 9. panserbrigade i heltemot og blod.|[[Bernard Montgomery]], som henviste til de britiske panserstyrkers feiltagelser under [[Det første slaget om El Alamein]]}}

Etter brigadens angrep ble brigadegeneral Gentry fra den 6. newzealandske brigade sendt frem for å inspisere slagmarken. Da han så brigadegeneral [[John Cecil Currie]] ligge og sove på en båre gikk han hen og sa: «''Unnskyld for at jeg vekker deg John, men jeg vil gjerne vite hvor dine kampvogner er?''». [[John Cecil Currie|Currie]] pekte på et utvalg kampvogner omkring ham og svarte: «''Det er de''». Gentry var forundret. «''Jeg mener ikke kampvognene ved hovedkvarteret, jeg mener dine kampvognregimenter. Hvor er de?''». Currie pekte igjen og svarte: «''Det er mine kampvognregimenter, Bill''».<ref>Lucas-Phillips (1962), s. 358</ref>

Brigaden hadde ofret seg mot kanonlinjen og forårsaket store ødeleggelser, men hadde ikke greid å skape den luken som 1. pansrede divisjon skulle passere igjennom, men som forventet<ref name="Playfair67" /> reduserte angrepet den tyske og italienske kampvognreserven.

[[Fil:2 Battle of El Alamein 013.png|thumb|250px|Kampvognslaget ved Tell el Aqqaqir: kl. 9, 2. november. Aksestyrker begynner å trekke seg tilbake, kl. 22, 2. november]]

Klokken 11 angrep restene av 15. og 21. panserdivisjon samt «Littorio»-panserdivisjonen, 1. pansrede divisjon og restene av 9. pansrede brigade, som på det tidspunkt hadde gravd seg ned med en skjerm av antistridsvognkanoner og artilleri sammen med intensiv luftstøtte. Motangrepet brøt sammen under et teppe av granater og bomber, hvilket resulterte i et tap på omkring 100 kampvogner.<ref name="Wa24" />

Denne kampen ble senere døpt «''Hammering of the Panzers''». Selv om tapet av kampvogner var omtrent like store, var dette blott en brøkdel av det samlede antall britiske kampvogner, mens det var hovedparten av [[Erwin Rommel]]s kampvogner.

Rommel tilkalte den 132. italienske «Ariete»-panserdivisjon sydfra så den kunne slutte seg til forsvaret omkring Tel el Aqqaqir i ''Panzer Armee Afrikas'' siste forsvar. Da natten falt på hadde aksestyrkene kun 32 kampklare stridsvogner langs hele fronten. Med en baktropp som kjempet desperat ved Tel el Aqqaqir, begynte Rommel tilbaketrekningen til Fuka.

=== Fase fem: Utbruddet ===
[[Fil:2 Battle of El Alamein 014.png|thumb|left|250px|Aksestyrker forbereder tilbaketrekning: 3. november]]
[[Fil:2 Battle of El Alamein 015.png|thumb|250px|Aksestyrkene stopper deres tilbaketrekning: 3. november]]

[[Erwin Rommel]] sendte en meddelelse til [[Hitler]], hvor han forklarte sin umulige stilling og ba om tillatelse til å trekke seg tilbake; han fikk beskjed om å holde fast. Von Thoma, som hadde blitt forfremmet til generalløytnant den 1. november, fortalte ham: «Jeg har akkurat vært rundt på slagmarken. 15. panserdivisjon har 10 kampvogner igjen, 21. panserdivisjon har kun 14 og Littorio 17». Rommel leste Hitlers meddelelse opp for ham, deretter dro von Thoma av sted for å ta kommandoen over Afrikakorpset.

Da 150 britiske kampvogner kom ut for å nedkjempe restene av de nesten tilintetgjorde 15. og 21. panserdivisjoner, ble Von Thoma ved sine menn. Han var i kommandokampvognen, der hvor de to panserdivisjoner møttes, og forble der, inntil den siste kampvognen var ødelagt. Til sist, da alt var tapt, stod Von Thoma alene ved siden av sin brennende kampvogn på det stedet som senere ble kjent som ''Panzer Graveyard''.

Tross den desperate situasjon holdt Rommels menn stand. Hele enheter ble nedkjempet, men restene fortsatte å kjempe. Et 20&nbsp;km bredt hull fantes nå i aksenes linje. «Hvis vi blir her, vil hæren ikke holde i tre dager ... hvis jeg adlyder Førerens ordre så er det fare for at mine egne tropper ikke vil adlyde mine ordre ... mine menn kommer i første rekke!"».
Rommel ga ordre til tilbaketog, tross Hitlers ordre.<ref>Watson (2007), s. 12</ref> På grunn av mangel på transportmidler ble de fleste italienske infanterienheter gitt opp og efterlatt til deres skjebne.<ref>Bierman & Smith (2002), Chapter 27</ref><ref>Bauer (2000), s. 372</ref>

'''''D Pluss 12, 4. november 1942'''''
[[Fil:2 Battle of El Alamein 016.png|250px|thumb|Allierte styrker bryter igjennom: kl. 7 den 4. november. Trento-, Bologna- og Ariete-divisjonene er ødelagt. Aksestyrkene flykter]]

Den 4. november var de siste angrep underveis. De britiske 1., 7. og 10. pansrede divisjoner brøt igjennom de tyske linjene mot den åpne ørken. De allierte hadde vunnet slaget. Aksestyrkene var på tilbaketog. Denne dag gikk Ariete- og Littorio-divisjonen samt den motoriserte Trieste-divisjonen i oppløsning. Den pansrede Ariete-divisjon under general Francesco Arena kjempet tappert og forhindret allierte planer om å omringe og fullstendig nedkjempe de tyske styrker. Radioen i [[Berlin]] hevdet at i dette området «fikk britene lov til å betale for deres gjennomtrengning med enorme tap av menn og materiell. Italienerne kjempet til siste mann»<ref>{{Cite web |title=Desert War, Note (11): Statement issued by the German Government on 6 November 1942 |url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWdesert.htm |publisher=spartacus.schoolnet.co.uk |accessdate=2007-12-22 |url-status=dead |archiveurl=https://www.webcitation.org/5gQKcoplt?url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWdesert.htm |archivedate=2009-04-30 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=22. desember 2007 |arkivurl=https://www.webcitation.org/5gQKcoplt?url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWdesert.htm |arkivdato=30. april 2009 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWdesert.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-09-06 |arkiv-dato=2009-04-09 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090409081126/http://www.spartacus.schoolnet.co.uk/2WWdesert.htm |url-status=yes }}</ref> Menig Sid Martindale fra ''1st Battalion Argyll & Sutherland Highlanders'', skrev om 25. Bologna infanteridivisjon som ble rammet av den fulle vekten av det britiske kampvognsangrep: {{Sitat|Jo lengre vi rykket frem, jo mer ble vi klar over at italienerne ikke hadde meget kamp igjen i seg etter å ha ytt kraftig motstand mot våre overveldende fremstøt, og de begynte å overgi seg i stort antall til våre forreste enheter. Det var ikke mye kamp å se, men vi kom forbi masser av utbrente italienske kampvogner som hadde blitt ødelagt av våre kampvogner. Jeg hadde aldri sett en slagmark før, og et sted med så mange døde var til å bli syk av.<ref>{{Cite web |url=http://www.britains-smallwars.com/Sid/pages/chapter9.html |first=Martin |last=Spirit |coauthors=Martindale, Sid |year=2005 |accessdate=2008-01-27 |title=Sid's War: The Story of an Argyll at War |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20110622043400/http://www.britains-smallwars.com/Sid/pages/chapter9.html |archivedate=2011-06-22 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-01-27 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110622043400/http://www.britains-smallwars.com/Sid/pages/chapter9.html |arkivdato=2011-06-22 |url-status=død }} {{Kilde www |url=http://www.britains-smallwars.com/Sid/pages/chapter9.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-09-06 |arkiv-dato=2011-06-22 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110622043400/http://www.britains-smallwars.com/Sid/pages/chapter9.html |url-status=yes }}</ref>}}
Bologna-divisjonen og restene av Trento-divisjonen forsøkte å kjempe seg vei ut av Alamein og marsjerte gjennom ørkenen uten vand, mat eller kjøretøy innen de overga seg utmattet og døende av væskemangel.<ref>[http://books.google.com/books?id=Hn9chmb3PSEC&pg=PA27&lpg=PA27&dq=italian+bologna+division+without+water+alamein&source=web&ots=LkjtGmvTR5&sig=TUKc0x-HNLonh3Y7367EOwLyQCo Watson (2007), s. 27]</ref> Det ble rapportert at oberst Dall'Olio, som hadde kommandoen over Bologna-divisjonen, da han overga seg: «Vi har stanset å skyte, ikke fordi vil vil, men fordi vi har brukt alle patroner.» Med et avsluttende symbol på tross var det ingen i Bologna-divisjonen som rakte hendene i veret. Harry Zinder fra ''Time Magazine'' skrev at italienerne kjempet bedre enn ventet, og hadde den kommentar, at for italienerne: {{Sitat|var det et umåtelig av fra deres tyske allierte. De hadde kjempet en god kamp. Mot syd hadde Folgore-fallskjermdivisjon kjempet til siste kule. To pansrede og en motorisert divisjon, som hadde vært plassert mellom de tyske enhetene, trodde at de ville få lov til å trekke seg tilbake sammen med Rommels 21., 15., og 19. [sic] divisjoner<ref>Formentlig en feilaktig henvisning til 90. lette divisjon.</ref>; men selv det fikk de avslag på. Da det stod klart for Rommel at det ikke ville være sjanse for å holde noe mellom El Daba og grensen, oppløste hans panserdivisjoner seg og stakk av og etterlot italienerne til å kjempe som baktropp.<ref>{{Cite journal| url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,932852,00.html| journal=Time Magazine| last=Zinder| first=Harry| title=A Pint of Water per Man| issue=16 November 1942| accessdate=6. september 2015| archivedate=26. september 2010| archiveurl=https://web.archive.org/web/20100926162445/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,932852,00.html}}</ref>}}

Den [[11. november]] 1942 etter at slaget var avsluttet sendte radioen i [[London]] det berømte offisielle budskap:

{{Sitat|Restene av Folgore-divisjonen har ytt motstand utover enhver menneskelig grense.|London radio}}