Redigerer Den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03 (avsnitt)

== Ekspedisjonen ==
Planen var opprinnelig at en forskergruppe under ledelse av Nordenskjöld skulle utforske området omkring Antarktishalvøya og finne en egnet plass for overvintringen, samtidig som Larsen og øvrige forskere skulle utforske [[Weddellhavet]]. Deretter skulle «Antarctic» hente opp Nordenskjöld for deretter å returnere til Sverige våren 1903.<ref name="Gb" /><ref name="Un" /> I lasten fantes dessuten materialer til en hytte der forskerne skulle oppholde seg i vinterperioden.<ref name="Ek" />

=== Utreise ===
Den [[16. oktober]] [[1901]] forlot «Antarctic» [[Göteborg]]s havn. Samme år startet flere europeiske ekspedisjoner, blant andre [[Discovery-ekspedisjonen]] under ledelse av [[Robert F. Scott]]. Ekspedisjonen nådde [[Buenos Aires]] den 15. desember, der man lastet forsyninger<ref name="Sp" /> og tok ombord J.M. Sobral og F.W. Stokes. Den 21. desember fortsatte reisen sørover og man nådde [[Port Stanley]] på [[Falklandsøyene]] på nyttårsaften.

=== Første sesong, 1902 ===
[[Fil:Paulet.Is.Dec.04.jpg|thumb|350 px|Pauletøya]]
[[Fil:Otto nor plano 233.jpg|thumb|Tegning over leirhytta på Snow Hill Island.]]
[[Fil:Wfm antarctic peninsula islands.png|thumb|320 px| '''1''' Antarktishalvøya, '''6''' Snow Hill Island, '''7''' Vega Island, '''8''' Seymourøya, '''10''' Pauletøya, '''A''' Hope Bay]]
Fartøyet fortsatte og nådde [[Sør-Shetlandsøyene]] den 11. januar, og man utforsket noen av øyene innen reisen fortsatte sørover gjennom [[Antarctic Sound]] (oppkalt etter fartøyet). Den 15. januar oppdaget man [[Hope Bay]] og fortsatte mot [[Pauletøya]]. Herfra fortsatte man deretter mot [[Seymourøya]] (som Larsen allerede hadde besøkt 1892) der man slo leir. Nordenskjöld fortsatte så videre sørover langs den ukjente kysten og kom så langt sør som 60° 10' S og 45° 7' V innen man vendte nordover 1. februar. Den [[9. februar]] så man igjen land og valgte nå [[Snow Hill Island]] litt sør for Seymourøya til vinterleir. Nordenskjöld gikk iland med fem andre og det ble losset utrustning, proviant og hunder. «Antarctic» fortsatte deretter å utforske øyer omkring [[Sør-Georgia]]. Her valgte Larsen ut plassen for en framtidig hvalfangststasjon og plassen ble navngitt [[Grytviken]]. Til slutt nådde de Falklandsøyene.<ref name="Sp" />

Det tok Nordenskjölds gruppe drøye to uker å sette opp leirhytta og et lite skjul for magnetismeobservasjoner. Været bedret seg i mars og det ble lagt ut flere depoter for bruk på turene langs kysten til sommeren. Utfartene ble avslyttet 31. oktober og «Antarctic» var ventet i begynnelsen av januar.<ref name="Sp" />

Dagbøkene forteller om hverdagsrutiner, hjemlengsel og kjedsomhet. Dårlig vær til tross kunne man dog utføre en del turer der det ble samlet inn dyre- og plantefossiler og utført geologiske studier. Disse studiene kom senere delvis til å ligge til grunn for teoriene om kontinentaldriften.

Bodman var på grunn av sine oppgaver forhindret i å forlate leiren, og først i november fikk han anledning til å se seg om i området. Sammen med Ekelöf og sledeføreren Ole Jonassen gjennomførte de det Bodman senere kalte «En Picnic i Antarctis»: «Vår första dag afslutades med chateaubriand på kejsarpingvin jämte en kopp kaffe. Efter kvällsvarden in i våra sovsäckar med rockarne ihoprullade till huvudkuddar. Så togos piporna fram till en liten aftonrök och kommo vi öfverens om att icke allt för länge ligga och gona oss morgonen därpå.»<ref name="Ek" /><ref name="Gb" />

Etter å ha overvintret på Falklandsøyene, forlot «Antarctic» havnen 5. november og seilte mot [[Ushuaia]] for å laste forsyninger. Det ble også overbragt meddelser til argentinske og svenske myndigheter om ders planlagte rute og leirplasser. «Antarctic» seilte sørover og [[Orléansstredet]] og [[Gerlachestredet]] ble kartlagt, før kursen ble lagt mot Antarctic Sound nærmere Nordenskjölds leir. Isforholdene førte imidlertid til at skuta ble sittende fast, og 29. desember ble det besluttet å sette i land Andersson, Duse og besetningsmedlemmet Toralf Grunden. Dette var ved Hope Bay, og de la igjen et depot før de bega seg i vei mot Snow Hill Island.<ref name="Sp" />

=== Andre sesong, 1903 ===

«Antarctic» kom seg senere løs og fortsatte mot Pauletøya, der fartøyet den 9. januar igjen satt seg fast. Den 3. februar kom hun seg nok en gang løs, men hadde nå sprunget lekk så Larsen ville forsøke å strandsette henne på Pauletøya. Den 12. februar, om lag 40 kilometer før de kom fram, sank «Antarctic». Besetningen hadde imidlertid lyktes i å berge en del forsyninger og utstyr, og de fortsatte den tunge veien til fots mot Pauletøya. Først den 28. februar nådde de fram og begynte å bygge en steinhytte.<ref name="Sp" />

Da tidspunktet for «Antarctic»s planlagte tilbakekomst nærmet seg, skrev Nordenskjöld i sin dagbok 14. januar at det hadde gått «11 månader från den dag vi kommo hit. Ja, icke trodde jag då att det skulle bli så länge, och måtte nu ej följa 11 månader till, och kanske ytterligare 11, och framför allt måtte vi blott alla en gång komma härifrån». [[Sjøis]]en la seg etter en storm 18. februar, og de innså nå at de måtte tilbringe nok en vinter i leiren.<ref name="Un" />

Samtidig fortsatte Andersson, Duse og Grunden mot Snow Hill Island, men det var utfordrende å orientere seg. Etter noen uker avbrøt de forsøket og den 11. februar begynte de å oppføre en hytte ved Hope Bay med det begrensede utstyret de hadde til rådighet. Bygningen stod ferdig en måned senere, i tide til vintersesongen. 

Ekspedisjonsmedlemmene livnærte seg på pingviner, fugleegg og sel. Den 7. juni omkom besetningsmedlemmet Ole Christian Wennersgaard på Pauletøya.

Om våren var sundet til [[Vega Island]] fremdeles tilfrosset, og mannskapet bega seg den 29. september igjen mot Snow Hill Island og nådde Vega Island 9. oktober. Den 12. oktober møtte de på Nordenskjöld som også var på vei mot Vega Island under en rekognoseringstur.<ref name="Sp" />. Gruppen fra Hope Bay var så ustelte at Nordenskjöld ikke kjente dem igjen med det første.

Samtidig sendte Larsen en gruppe til Hope Bay 31. oktober for å hente gruppen der. Da de kom frem 4. november var leiren forlatt, og mennene hadde etterlatt en melding om at de hadde begitt seg mot Snow Hill Island. Nordenskjölds gruppe vendte nå mot Seymourøya, dit også Larsen nå var på vei.

=== Unnsetning ===

I slutten av oktober besluttet [[den argentinske marinen]] å sende et unnsetningsskip etter ikke å ha hørt fra ekspedisjonen på lenge. [[Korvett]]en «Uruguay» med kaptein Julian Irizar ankom Seymourøya 7. november<ref name="Gb" /><ref name="Sp" /> og en søkepatrulje ble satt i land. Patruljen fant først Bodman og Åkerlund i deres telt, og deretter Nordenskjölds gruppe. Den 9. november forlot «Uruguay» Snow Hill Island og traff etter kort tid på Larsens gruppe som var på vei mot øya. Dagen etter forlot de området og ankom Buenos Aires den 2. desember. Den 10. desember seilte de videre på fartøyet «Tijuca» via Hamburg og ankom omsider Stockholm 10. januar 1904.

Også i Sverige ble det i april planlagt og iverksatt en leteaksjon, men denne nådde fram først lenge etter argentinernes unnsetningsaksjon.<ref name="Fö" />