Redigerer Den osmansk-venetianske krigen (1714–1718) (avsnitt)

== Østerrike går inn i krigen og krigen slutter ==
{{Hovedartikkel|Den østerriksk-tyrkiske krigen (1716–1718)}}
Sommeren 1715 marsjerte pasjaen av [[Bosnia]] mot de venetianske områdene i Dalmatia, med en armé som visstnok hadde {{formatnum:40000}} mann. Osmanene ble slått ved [[Sinj]], men den osmanske trusselen for Dalmatia førte til at Østerrike valgte å gå inn i krigen. 

Med økonomisk støtte fra pave [[pave Clement XI|Clement XI]] og at [[Kongedømmet Frankrike|Frankrike]] garanterte for de østerrikske eiendommene i Italia, var Østerrike klare til å gå inn. Den 13. april 1716 fornyet keiser [[Karl VI av Det tysk-romerske riket|Karl VI]] alliansen sin med Venezia, og erklærte slik krig mot osmanene. Den østerrikske trusselen tvang osmanene til å trekke styrkene sine bort fra de gjenværende venetianske områdene, men ''Serenissima'' var for svak til å sette i gang en storskala motoffensiv. Bare marinen vart mer aggressiv med sjøslag mellom de venetianske og osmanske flåtene i Egeerhavet, som [[slaget ved Imbros i 1717|slaget ved Imbros]] og [[slaget ved Matapan]] en måned seinere, men begge disse ble generelt uavgjorte og endret ikke resultatet av krigen.<ref name=Lane411/> Den eneste permanente venetianske suksessen var erobringen av festningen i [[Préveza]] og [[Árta]] i 1717. Med østerrikske seirer i [[slaget ved Petrovaradin]] og [[Bemleiringen av Beograd i 1718|beleiringen av Beograd]] ble osmanene tvunget til å undertegne [[freden i Passarowitz]]. Selv om osmanene tapte store område til Østerrike, fikk de beholde erobringene sine mot Venezia på Peloponnes og Kreta, utenom Preveza (falt i 1717 til venetianerne) og noen få festninger i [[Hercegovina]].