Redigerer Den keiserlige russiske hær (avsnitt)

== Napoleonskrigene ==
[[Fil:Barclay de Tolly (Dawe).jpg|thumb|upright|[[Michael Andreas Barclay de Tolly]] gis æren for bruken av [[brent jords taktikk]] ved å lokke Napoleon langt inn i Russland. Her i et portrett fra [[Militærgalleriet i Vinterpalasset]], olje på lerret av George Dawe]]
[[File:George Dawe - Portrait of General Pyotr Bagration (1765-1812) - Google Art Project.jpg|mini|upright|Den [[Georgia|georgiske]] [[fyrste]]n og generalen [[Pjotr Ivanovitsj Bagration|Pjotr Bagration]] falt i [[slaget ved Borodino]]. Under [[andre verdenskrig]] oppkalte [[Josef Stalin|Stalin]] offensiven [[Operasjon Bagration]] etter ham]]

Som en av Europas stormakter kunne ikke Russland slippe unna [[Napoleonskrigene]], landet var en av [[Napoléon Bonaparte]] motstandere.Hæren var blitt umoderne, og det nye lederskapet til [[Aleksander I av Russland]], som overtok makten etter at faren [[Paul av Russland]] ble drept i [[1801]], skulle bli helt avgjørende for Russland, for å kunne rette opp etter farens vanstyre.

Den tidligere moderne hæren var på dette tidspunktet helt akterutseilt, den manglet koordinerende, overordnede organ over regimentsnivå, De høyere offiserene ble rekruttert på grunnlag av sin aristokratiske bakgrunn og disiplinen nedover i rekkene var basert på vold og straff, med følge at de lavere offiserene hadde liten kontroll og mangel lojalitet nedover i rekkene. Et unntak var artilleriet, som besto av mannskaper som var vant til å måtte kjempe for å unngå at utstyret havnet i motstandernes hender.<ref>Fisher, Toddm Fremont-Barnes, Gregory: ''The Napoleonic Wars: The Rise and Fall of an Empire'', side 33, Osprey Publishing Ltd., Oxford, 2004 ISBN 1-84176-831-6</ref>

Den russiske hæren gikk på et stort nederlag i [[slaget ved Austerlitz]] i [[1805]] og gikk etter dette nederlaget inn i den såkalte fjerde koalisjon, sammen med [[Preussen]], [[Kongeriket Sachsen|Sachsen]], [[Sverige]] og [[Storbritannia]] mot Napoléon.

I august 1806 gikk den prøyssiske kongen [[Fredrik Vilhelm III av Preussen]] uavhengig  av sine allierte til krig mot Frankrike, og den russiske hæren ble en del av disse kampen som Preussens alliert, etter at Preussen hadde lidt nederlag og presset ut av Polen. Franskmennene etablerte det nye [[Hertugdømmet Warszawa]], og Napoléon vendte da nordover for å møte den russiske hæren<ref>[http://www.mipolonia.net/napoleon/  Kart over Napoléons felttog i Polen 1806–7].</ref> i et forsøk på  å erobre den midlertidige prøyssiske hovedstaden [[Königsberg]]. De russiske og franske styrkene møttes i [[slaget ved Eylau]] (7-8. februar), uten at det ble noen klar seierherre, men den russiske hæren trakk seg tilbake videre nordover. Napoléon lyktes da å beseire den russiske hæren i [[slaget ved Friedland]] (14. juni). Dette nederlaget tvang Alexander I å be om fred med Napoléon i [[freden i Tilsit]] (7. juli 1807), og denne gjorde Russland til Frankrikes alliert for en periode.

Ved Erfurt-konferansen (september–oktober 1808) ble Napoléon og Alexander enige om at Russland skulle tvinge Sverige over på sin side. Dette førte til [[finskekrigen]] i årene 1808–1809, med det resultat at Russland sikret seg Finland og opprettet [[Storfyrstedømmet Finland]].<ref>Hobson 2015, s. 97</ref>

[[Den russisk-tyrkiske krig (1806-1812)]] brøt ut på bakgrunn av Napoleonskrigene, da [[Det osmanske riket]] ble oppmuntret av det russiske nederlaget ved Austerlitz. Samtidig okkuperte omanernes franske allierte [[Dalmatia]], og truet slik de russisk-kontrollerte områdene langs [[Donau]]. For å sikre den russiske grensen mot franske angrep, ble en styrke på {{formatnum:40000}} mann fra den keiserlige russiske hæren forflyttet til [[Moldavia]] og [[Valakia]]. Den osmanske [[sultan]] svarte med å blokkere [[Dardanellene]] for russiske skip, og erklærte Russland krig. Den varte til 1812, endte med russisk seier, og russisk kontroll over [[Bessarabia]].

[[Napoleons felttog i Russland 1812]] ble en av de største utfordringene Den keiserlige russiske hær ble utsatt for. 23. juni 1812 krysset Napoléon [[Nemunas|Niemen]] i dagens [[Litauen]] med sin ''[[La grande armée]]'' bestående av til sammen {{formatnum:449000}} franske og utenlandske soldater og {{formatnum:1146}} kanoner. Blant målsetningen for denne invasjonen var å tvinge keiser Aleksander I til å forbli alliert og fjerne den russiske trusselen mot de franske besittelsene i Polen. Russland svarte med å erklære «patriotisk krig», og slik understreke at det var hele fedrelandets eksistens og kultur som sto i fare. Den russiske hæren anvendte innledningsvis [[brent jords taktikk]] mens de trakk seg tilbake, og møtte den franske invasjonsstyrken i den første store konfrontasjon i [[slaget ved Borodino]] 7. september, bare 13&nbsp;km vest for [[Mozjajsk]] i [[Moskva oblast]]. Selv om de franske styrkene seiret i selve slaget, ble dette en [[pyrrhosseier]] siden kostnadene ble for høye. Den russiske øverstkommanderende [[Mikhail Kutuzov]] bestemte seg for en taktisk tilbaketrekning for å redde den russiske hæren, og åpnet slik veien til Moskva for Napoléon, som rykket inn i byen 14. september. Den franske styrken var for svekket til å kunne utnytte denne situasjonen videre. Aleksander I nektet å kapitulere, og uten endelig seier i sikte, måtte den franske styrken trekke seg tilbake gjennom den russiske vinteren. Kun {{formatnum:27000}} av den franske styrken nådde [[Berezina]], da Napoléon forlot restene av armeen og reiste til Paris.

Den keiserlige russiske hær fulgte etter restene av den franske hæren etter hvert som denne trakk seg vestover, og deltok blant annet i det blodige [[folkeslaget ved Leipzig]] i oktober 1813 hvor de franske styrkene ble påført et avgjørende nederlag.

Samtidig var hæren aktiv i [[Kaukasus]], hvor [[Baku]]-området ble erobret fra Persia, hvor [[sjah]]en fryktet et større russisk felttog etter det franske nederlaget i Russland, etter at et slikt felttog hadde mislyktes i 1810. Denne tilstedeværelsen i Kaukasus førte til rekruttering av flere soldater.

Året etter feiret Den keiserlige russiske hær en stor triumf da denne marsjerte 31. mars 1814  med Alexander i spissen inn i [[Paris]], og den 6. april [[abdisere|abdiserte]] Napoléon i [[Fontainebleau]].