Redigerer Den kalde krigen (avsnitt)

== Den kommunistiske maktovertagelsen i Øst-Europa == 
[[Fil:Cold war europe military alliances map en.png|mini|Fordelingen av Europa i allianser under den kalde krigen.]]

=== Bakgrunn ===

Ved andre verdenskrigs slutt hadde ikke Sovjetunionen under Josef Stalin noen overordnet plan for hvordan landene de hadde erobret skulle styres.<ref>Westad (2017), s. 63</ref> Siden 1949 har Øst-Europa blitt brukt som betegnelse om landene i Sentral- og Øst-Europa som etter andre verdenskrig ble underlagt sovjetisk hegemoni og etterhvert innlemmet i [[COMECON]] og [[Warszawapakten]].<ref>Westad (2017), s. 76–77</ref> I stort sett alle landene, med [[Tsjekkoslovakia]] som eneste unntak, ble det i [[mellomkrigstiden]] dannet ikke-demokratiske regimer, i flere tilfeller med voksende fascistiske og pro-nazistiske elementer og aggressiv nasjonalisme, som normalt ble rettet mot nabostater og etniske minoriteter innenfor egne grenser. De østeuropeiske landene led hardt under den nazistiske okkupasjonen og krigen frem til 1945. Mot slutten av andre verdenskrig var det for de fleste av landene, bortsett fra Tsjekkoslovakia, innlysende at en gjenoppretting av mellomkrigstidens styreformer ikke kunne komme på tale, da flere av disse landene hadde vært nære allierte med [[Tysklands historie (1933–1945)|Nazi-Tyskland]].<ref name="autogeneret2">Gaddis (2005), s. 130</ref>

=== Forløp === 
De kommunistiske partiene hadde nytt godt av de sovjetiske styrkenes befrielse av landene fra de [[Nasjonalsosialisme|nazistiske]] og [[Fascisme|fascistiske]] okkupasjonsmaktene. Like etter krigen sto kommunistpartiet særlig sterkt i Tsjekkoslovakia. I [[Jugoslavia]] og [[Albania]] hadde kommunistene stått i spissen for en [[partisan]]krig mot de fascistiske og nazistiske okkupasjonsmaktene og hadde på bakgrunn av dette en utbredt folkelig oppbakking.<ref>Riishøj (1990), s.25</ref> De kommunistiske partiene sto derimot svakt i [[Polen]], [[Romania]] og [[Ungarn]], men ved hjelp av [[koalisjonsregjering]]er mellom på den ene siden de kommunistiske partiene og på den andre de borgerlige partiene, som etter kommunistenes oppfatning ikke hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten, fikk kommunistene fra 1945 del i makten.<ref>Riishøj (1990), s. 15</ref> [[Winston Churchill]], som var den første vestlige lederen som offisielt tok avstand fra den sovjetiske kontrollen over Øst-Europa, benyttet i en oppsiktsvekkende tale i [[Fulton]] uttrykket [[jernteppet]] om den sovjetiske kontrollen over sine «[[Vasallstat|satellittstater]]».<ref>Muller, James W., ''Churchill's "Iron Curtain" Speech Fifty Years Later'', University of Missouri Press, 1999, ISBN 0-8262-1247-6, s.1–8</ref> I Vestmaktene ble dette uttrykket hurtig den offisielle betegnelsen for delingen av Europa. 
 
Etterhvert sikret kommunistene seg mer og mer makt, mens de andre koalisjonspartnerne fikk redusert sin innflytelse eller helt ble ekskludert fra regjeringen. I de fleste av de østeuropeiske landene fant den endelige maktovertakelsen sted i 1947-48, typisk ved at de [[folkedemokrati]]ske partiene ble underlagt kommunistpartiet.<ref>Riishøj (1990), s. 16</ref>

I Tsjekkoslovakia hadde kommunistene dannet regjering sammen med sosialdemokratiet. Men etter en intern konflikt mellom regjeringspartiene overtok kommunistene i februar 1948 i strid med [[forfatning]]en regjeringspostene som de ikke-kommunistiske medlemmene av regjeringen hadde forlatt i protest.<ref>Riishøj (1990), s. 18</ref> 
 
I årene etter maktovertagelsene ble de østeuropeiske økonomiene omdannet til sentrale [[planøkonomi]]er etter sovjetisk forbilde. I flere av landene, for eksempel Tsjekkoslovakia og Ungarn, ble det gjennomført harde utrenskninger innenfor de kommunistiske partiene. I flere av landene var det snakk om oppgjør mellom såkalt hjemmekommunister, som hadde befunnet seg i hjemlandene under krigen, og Moskva-kommunister, som hadde vært i eksil under krigen. I de landene der de ikke-kommunistiske partiene fortsatt eksisterte fungerte de innenfor rammene av særlige nasjonale fronter og underlagt de kommunistiske partiene. Opposisjon overfor de regjerende kommunistiske partiene var ikke tillatt, men de enkelte partier – for eksempel bondepartier – kunne innenfor visse rammer gjerne drive lobbyvirksomhet for bestemte befolkningsgruppers, for eksempel bøndenes, interesser. Disse mulighetene ble forbedret etter Stalins død i mars 1953 og etter den 20. partikongressen i [[Sovjetunionen]] i 1956, hvor sentralismen og undertrykkelsen av annerledes tenkende ble lempet noe.

I 1948 ble [[Josip Broz Tito|Titos]] Jugoslavia ekskludert fra den kommunistiske samarbeidsorganisasjonen [[Kominform]], offisielt fordi kommunistpartiet hadde inntatt [[nasjonalisme|nasjonalistiske]] særstandpunkter.<ref>Riishøj (1990), s. 24</ref> Jugoslavia kom til å fremstå som et av de førende land innenfor [[Organisasjonen av alliansefrie nasjoner|den alliansefri bevegelsen]] og fortaler for en mer selvforvaltende form for sosialisme.<ref name="autogeneret3">Gaddis (2005), s. 49</ref> Etter Stalins død ble forholdet til Sovjetunionen forbedret, men det ble kjølnet igjen etter den politiske oppstrammingen som fant sted innenfor den verdenskommunistiske bevegelsen etter invasjonen av Ungarn i 1956 og forverringen av forholdet mellom Sovjetunionen og [[Kina]].