Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

=== 1300-tallets kollaps ===
[[Fil:Giotto - Legend of St Francis - -21- - Apparition to Fra Agostino and to Bishop Guido of Arezzo.jpg|thumb|300px|''Sankt Frans’ legende, gjenferdet til Fra Agostino og til biskop Guido av Arezzo'', Basilique Assise, av [[Giotto di Bondone]] (1267–1337).]]
På 1300-tallet inntraff en rekke katastrofer som førte den europeiske økonomien inn i en nedgangskonjunktur. [[Den varme perioden i middelalderen]] ebbet ut mens overgangen til [[den lille istid]] begynte.<ref>ibid page 97 se også Andrew B. Applebys «Epidemics and Famine in the Little Ice Age». ''Journal of Interdisciplinary History''. Vol. 10 No. 4.</ref> Endringen i klimaet fikk produksjonen i [[jordbruk]]et til å gå betydelig ned, noe som førte til hyppige [[hungersnød]]er, forverret av en tidligere hurtig befolkningsvekst. [[Hundreårskrigen]] mellom England og Frankrike fikk handelen i det nordlige Europa til å bli begrenset eller bryte sammen, spesielt merkbart i [[1345]] da kong [[Edvard III av England]] nektet å betale gjelden sin og således bidro til at de to største florentinske bankene, eiet av familiene gikk  [[Bardi]] og [[Peruzzi]], gikk overende. I øst stengte også krig handelsrutene, i og med at [[Det osmanske rike]] begynte å ekspandere. Mest ødeleggende var likevel [[svartedauden]] som tynnet ut befolkningen i de tett befolkede byene i nordlige Italia, og [[pest]]en kom tilbake i intervaller. Eksempelvis hadde Firenze en befolkning før pesten på rundt 45 000, som ble minsket i de neste 47 år med mellom 25-50%.<ref>Olea, Ricardo A, Christakos, George, [http://www.findarticles.com/p/articles/mi_qa3659/is_200506/ai_n15845444/pg_4 «Duration of Urban Mortality for the 14th-Century Black Death Epidemic»] {{Wayback|url=http://www.findarticles.com/p/articles/mi_qa3659/is_200506/ai_n15845444/pg_4 |date=20071204021012 }}, Human Biology, Juni 2005. Befolkningsnivået i Firenze er kontroversielt, se også Ziegler (1969, sidene. 51-52), Chandler 1987, sidene 16-18, og Gottfried 1983, side 46.</ref> Utstrakt uorden fulgte, blant annet et opprør blant tekstilarbeiderne i Firenze, ''[[ciompi]]'', i [[1378]].

Det var i løpet av denne perioden av ustabilitet at de første personlighetene i renessansen levde, som [[Dante]] og [[Petrarca]], og den første betydelige renessansekunsten viste seg i begynnelsen av den første halvdel av [[1300-tallet]], mest merkbar i [[Realisme (kunst)|realisme]]n til [[Giotto]]. Paradoksalt nok skulle noen av de ovennevnte katastrofene bidra til å etablere renessansen. Svartedauden fjernet en tredjedel av Europas befolkning, og den nye, mindre befolkningen var mye rikere, bedre bespist, og hadde betydelig mer økonomisk overskudd å bruke på luksusgoder som kunst og arkitektur. Da pesten begynte å gå tilbake på begynnelsen av [[1400-tallet]] startet Europas herjede befolkning igjen å vokse. Det nye behovet for produkter og tjenester og det reduserte antallet mennesker som kunne tilby dem, plasserte de lavere klasser i en bedre posisjon. Enn videre bidro dette også til å danne en voksende klasse av bankfolk, handelsmenn og dyktige kunstnere og håndverkere. Redslene fra svartedauden og kirkens tilsynelatende udugelighet til å gi trøst bidro til en nedgang i kirkens innflytelse, en annen betydelig drivkraft bak renessansen. I tillegg åpnet kollapsen av bankene Bardi og Peruzzi  veien for [[Medici]]s enestående vekst i Firenze. Robert Sabatino Lopez har argumentert at det økonomiske kollapset i Europa var en avgjørende bakgrunn for renessansen.<ref>Robert Sabatino Lopez. «Hard Times and Investment in Culture».</ref> I henhold til dette synet ville forretningsfolk i en mer velstående tidsalder hurtig ha reinvestert sine inntekter, for å tjene mer penger i et klima som favoriserte investeringer. Imidlertid fant de rike i de mer magre årene på 1300-tallet få lovende investeringsmuligheter for sine inntekter, og valgte isteden å bruke dem på kunst og kultur.

En annen populær forklaring på den italienske renessansen er tesen, først fremmet av historikeren [[Hans Baron]]<ref>Hans Baron. ''The Crisis of the Early Italian Renaissance''</ref>, som hevdet at det som var den viktigste drivkraften for den tidlige renessanse var de langvarige krigene mellom [[Firenze]] og [[Milano]], se ''[[De italienske kriger]]''. På slutten av 1300-tallet hadde Milano blitt et sentralisert monarki under kontroll av [[Huset Visconti]]. [[Giangaleazzo Visconti]], som styrte byen fra [[1378]] til [[1402]], var kjent og beryktet, både for sin grusomhet og for sine talenter, og han begynte å bygge et imperium i det nordlige Italia. Han startet en rekke kriger med Firenze, gikk stødig inn for å erobre nabostater og overvinne de ulike sammenslutninger ledet av Firenze, som forgjeves forsøkte å hindre hans framgangen. Dette kulminerte i beleiringen av Firenze i [[1402]], og da det så ut som om byen ville falle, døde Giangaleazzo Visconti, og hans rike kollapset med ham.

Hans Barons tese hevder at i løpet av disse lange krigene samlet de ledende figurer i Firenze folk, ved å framstille krigen som en mellom den frie [[republikk]]en og det despotiske [[monarki]]et, mellom idealene til de greske og romerske republikker og de til [[Romerriket]] og middelalderens kongedømmer. Baron hevder at den ledende personligheten som utformet denne ideologien var [[Leonardo Bruni]]. Baron hevder at denne krisetiden i Firenze var den samme perioden hvor de betydeligste renessansefigurer sto fram, slike som [[Lorenzo Ghiberti|Ghiberti]], [[Donatello]], [[Masolino da Panicale|Masolino]] og [[Filippo Brunelleschi|Brunelleschi]], og at de alle var preget av den republikanske ideologien. Ifølge Baron hadde disse og andre personer en enorm innflytelse på renessansen, ved å fremme republikanske ideer.