Redigerer Den irske uavhengighetskrigen (avsnitt)

==Michael Collins og IRA==


Michael Collins var en viktig drivkraft i uavhengighetsbevegelsen. Han var finansminister i Den irske republikk og leder for IRAs etterretningsenhet, og aktivt involvert i å skaffe penger og våpen til IRA. Collins etablerte et effektivt nettverk av spioner innenfor [[Dublin Metropolitan Police]] og forskjellige deler av den britiske administrasjonen. Spesielt var spioner innenfor Dublin-politiets ''G Division'' viktig. Denne spesialenheten var dypt hatet av IRA, ettersom medlemmene av den ofte identifiserte republikanere som ellers hadde vært ukjent for britiske soldater eller [[Black and Tans]]. Collins opprettet ''The Squad'', en gruppe som hadde som sin eneste oppgave å identifisere «G-men» og andre agenter for britene og eliminere dem. Fra 1919 begynte Collins også å ta livet av etterretningsoffiserer i RIC. En del av målene deres fikk en advarsel, og kunne velge å forlate Irland og dermed redde livet; noen valgte å gjøre dette. 

IRAs øverstkommanderende var [[Richard Mulcahy]], som hadde ansvar for å organisere og koordinere IRA-enhetene rundt om i landet. I teorien måtte både Mulcahy og Collins stå til ansvar overfor forsvarsministeren, [[Cathal Brugha]]. I praksis hadde Brugha bare en kontrollfunksjon. Mye av ansvaret lå også på de lokale lederne, som [[Liam Lynch]], [[Tom Barry]], [[Sean Moylan]], [[Sean MacEoin]] og [[Ernie O'Malley]], som i stor grad organiserte geriljaaktivitetene etter eget initiativ. Gjennom hele konflikten hadde IRA sine største konsentrasjoner i [[Munster (Irland)|Munster]] og Dublin, med bare mindre grupper i andre deler av landet. 

På papiret hadde IRA tatt over 100&nbsp;000 mann fra [[Irish Volunteers]], men Collins anslo at bare omkring 15&nbsp;000 faktisk var i tjeneste i løpet av krigen, med omkring 3000 i tjeneste til enhver tid. I tillegg kom kvinneorganisasjonen [[Cumann na mBan]] og ungdomsbevegelsen [[Fianna Éireann]], som bidro med transport av våpen, etterretning og innkvartering av IRA-soldatene. 

IRA hadde, særlig et stykke ut i krigen, stor hjelp fra sivilbefolkningen, som for det meste nektet å gi opplysninger til RIC og britiske soldater, og ofte skjulte IRA-medlemmer som var på flukt. I september 1919 førte dette til at britene begynte med en uoffisiell represaliepolitikk. I [[Fermoy]] i [[Cork (grevskap)|Cork]] brente de ned de viktigste forretningene i byen etter at en britisk soldat var blitt drept. Det samme skjedde senere i [[Limerick]], [[Balbriggan]] og andre steder, og førte til sterk økning i støtten til IRA både i den irske befolkningen og internasjonalt. 

I april 1919, etter flere IRA-raid, sluttet skattevesenet å fungere i det meste av Irland. Befolkningen ble oppfordret til å bruke pengene til Collins' nasjonallån, slik at republikkens regjering kunne få inn penger. Magistraten [[Alan Bell]] fra [[Balagher]] fikk i oppgave fra britene å spore opp pengene som gikk inn i dette fondet. Innen 26. mars 1920 hadde han klart å konfiskere over 71&nbsp;000 [[irsk pund|pund]] fra [[Sinn Féin]]s hovedkvarter, og han var i ferd med å beslaglegge mer som han hadde funnet i forskjellige banker. Men den dagen ble han trukket ut av en trikk i Dublin og skutt tre ganger i hodet. Innen årets utgang hadde nasjonallånet fått inn 357&nbsp;000 pund. Mye av dette var skattepenger; det ble fortsatt betalt skatt til de lokale myndighetene, men ettersom Sinn Féin-medlemmer kontrollerte disse, ble pengene ikke gitt videre til britene. 

Da Eamon de Valera kom tilbake fra [[USA]], hvor han hadde forsøkt å få anerkjennelse for republikken, krevde han i Dáil at IRA måtte slutte med bakhold og mord som gav britene mulighet til å fordømme hæren som en terrororganisasjon. I stedet skulle de begynne med konvensjonell krigføring. Dette var helt urealistisk og ble umiddelbart avvist.