Redigerer Den irske borgerkrig (avsnitt)

==Krigens gang==

===Kamper i Dublin===
{{utdypende|Slaget om Dublin}}
[[Fil:Dublin four courts.JPG|thumb|Traktatmotstandere forskanset seg i Four Courts i Dublin.]]
[[Fil:Four Courts Conflagration.jpg|thumb|The Four Courts langs kaien ved elven Liffey. Bygningen ble okkupert av anti-traktatstyrker under borgerkrigen, som den nasjonale hæren deretter bombarderte til overgivelse. De irske nasjonale arkivene i bygningene ble ødelagt i den påfølgende brannen. Bygningen ble sterkt skadet, men ble fullstendig restaurert etter krigen.]]

Den 14. april 1922 tok traktatmotstandere i IRA, ledet av [[Rory O’Connor (1883–1922),|Rory O'Connor]] som deres talsmann, kontroll over [[Four Courts]] (Irlands fremste domstolbygning) i [[Dublin]], og flere andre bygninger.<ref>Politikeren Tim Healy skrev om okkupasjonen i slutten av mars: «''The Freeman'' publiserte, den 26. mars, en beretning om mytteristenes hemmelige debatt levert av den provisoriske regjeringen, hvorpå Rory O'Connor slo ned fra de fire domstolene og knuste dens maskineri. Han hadde blitt pålegger sivilbefolkningen bompenger i flere uker.»</ref><ref> Younger (1968), s. 258–259: Younger oppgir datoen som 14. april.</ref> De ønsket å utløse en væpnet konflikt med britene, som så skulle forene de to fraksjonene mot en felles fiende. Men for dem som ønsket å holde opprettelsen av Fristaten på sporet, slik at traktaten kunne tre i kraft fra 6. desember 1922, var okkupasjonen i Dublin en provokasjon som måtte slås ned av irene selv, og ikke av britene. Arthur Griffith ønsket å bruke makt med en gang, men Collins holdt lenge igjen for å unngå full borgerkrig.

Ironisk nok var det en handling Collins selv beordret som gjorde det nødvendig å gripe inn mot IRA. 22. juni 1922 ble den pensjonerte britiske generalen [[Henry Hughes Wilson]] skutt ned og drept i [[Belgravia]] i [[London]]. [[Winston Churchill]] mente det var IRA som stod bak og krevde at Collins tok affære mot okkupantene i Four Courts, ellers ville de selv gjøre det.<ref>Hopkinson (1988), s. 114. Sitat:: [Etter mordet på Wilson] «A letter was sent to Collins stating that the Four Courts occupation and the 'ambiguous position' of the IRA could no longer be tolerated.»</ref> For Collins var det viktig å ikke gi britene et påskudd til å sette inn styrker i Irland, og han ble dermed tvunget til å angripe. Det har blitt hevdet at Collins selv som hadde beordret drapet på Wilson, som en represalie etter angrep mot katolikker i Nord-Irland,<ref>Dwyer (2005), s. 256–258.</ref> mens andre historikere hevder det er ikke bevist.<ref>Coogan (2003), s. 36–37.</ref>

27. juni kidnappet IRA-soldatene i Four Courts en general i Irish Army, J.J. O'Connell, som gjengjeldelse for arrestasjonen av Leo Henderson.<ref>O'Malley 1978, s. 117.</ref> Dermed var begeret fullt, og Collins fikk låne to kanoner av britene for å angripe bygningen. Regjeringen utnevnte så Collins til øverstkommanderende for hæren. Angrepet på Four Courts hadde ikke vært den første skuddvekslingen mellom fraksjonene, men den representerte begynnelsen på full borgerkrig, ettersom tidligere sammenstøt hadde vært små trefninger som ikke gjorde en fredelig løsning umulig.

Angrepet på Four Courts begynte den 28. juni, og bombardementet varte i to dager. Den britiske generalen [[Nevil Macready]] gav Collins bare 200 av de 10&nbsp;000 skuddene han hadde, men mot IRA-soldatene som bare hadde lette håndvåpen var dette mer enn nok. Den 30. juni ble bygningen stormet, og IRA overgav seg. Det var mindre gatekamper i Dublin frem til 5. juli, og deretter fulgte den ukelange okkupasjonen av O'Connell Street. Sammenlagt falt 65 soldater, og 280 ble såret. Blant de døde var [[Cathal Brugha]], en av republikanernes viktigste ledere. Omkring 500 republikanere ble tatt til fange. Man antar at godt over 250 sivile ble drept eller såret.

Da kampene i Dublin endte hadde den nasjonale hæren og Fristatens regjering full kontroll over hovedstaden, mens traktatmotstanderne var spredd sør og vest i landet.

===Motpartene===
[[Fil:Prisoner (6417469255).jpg|thumb|Soldater fra nasjonalhæren eskorterer en IRA-krigsfange]]
Utbruddet av borgerkrig tvang medlemmer av begge fraksjoner til å velge side. Tilhengere av traktaten ble kjent som «pro-traktaten», «Fristatshæren» eller «Den nasjonale hæren» (sistnevnte var det første offisielle betegenlsen på [[Irish Army]]). Motstanderne ble kjent som «anti-trataten», «de irregulære» eller «republikanere»', og refererte fortsatt til seg selv som «IRA». Motstanderne hevdet at de forsvarte [[Den irske republikk]] som var blitt proklamert i [[1916]] under [[påskeopprøret]] og så formelt, om enn illegalt, opprettet av [[Det første Dáil]]. De Valera overlot lederskapet av traktatmotstanderne til militære ledere som [[Liam Lynch]], og deltok selv som vanlig IRA-frivillig.

Da borgerkrigen brøt ut, hadde traktatmotstanderne i IRA omkring 15&nbsp;000 mann, mens tilhengerne hadde omkring 7000. På papiret hadde IRA i begynnelsen hele 72&nbsp;000 mann, men de fleste av dem var blitt rekruttert under våpenhvilen og kjempet verken i uavhengighetskrigen eller borgerkrigen. Selv om motstanderne hadde et stort overtall i antall soldater, manglet de en effektiv kommandostruktur, en klar strategi og våpen. Ved krigsutbruddet hadde de bare 6780 rifler og noen få maskingeværer. Mange av soldatene utstyrte seg med hagler, som er lite egnet til regulær krigføring. De klarte også å erobre noen britiske pansrede kjøretøy under den britiske hærens evakuering. Som følge av våpenmangelen hadde traktatmotstanderne gjennom hele krigen en defensiv strategi. Anti-traktatens IRA hevdet at den forsvarte den irske republikken som ble erklært i 1916 under påskeopprøret, bekreftet av First Dáil og ugyldig satt til side av de som godtok kompromisset fra Free State. Éamon de Valera uttalte at han ville tjene som en vanlig IRA-frivillig og overlot ledelsen av anti-traktat-republikanerne til [[Liam Lynch]], IRAs stabssjef. De Valera, selv om den republikanske presidenten i oktober 1922, hadde liten kontroll over militære operasjoner.<ref> Townshend (2014), s. 439–441</ref> Kampanjen ble regissert av Liam Lynch til han ble drept 10. april 1923, og deretter av [[Frank Aiken]] fra 20. april 1923.<ref>Hopkinson (1988), s. 256.</ref>

I likhet med anti-traktaten IRA, var Fristatens Nasjonalhær opprinnelig forankret i IRA som kjempet mot britene.<ref name="Cottrell"> Cottrell (2008), London: Osprey, s. 23.</ref> Fristatens hær ble raskt bygget opp etter krigsutbruddet, og selv om den var liten, fikk de britisk artilleri og britiske fly, panserbiler, maskingeværer, håndvåpen og ammunisjon. I august 1922 hadde de 14&nbsp;000 mann, mot slutten av året 38&nbsp;000 og ved krigens slutt 55&nbsp;000 mann og 3500 offiserer, langt mer enn det Fristaten ville trenge i fredstid. Eliten i hæren, ''Dublin Guard'',<ref>Townshend (2014), s. 394</ref> var rekruttert fra Dublins ''[[Active Service Unit]]'', eliten i IRAs Dublinbrigade, som Collins hadde hatt kommandoen over under uavhengighetskrigen. Han tok også med seg sin spesialstyrke av snikmordere inn i hæren. Denne enheten var innblandet i flere overgrep mot traktatmotstandere mot slutten av krigen. De fleste av soldatene i Fristatshæren var traktattilhengere, men en ikke ubetydelig andel av dem var også arbeidsløse veteraner fra [[første verdenskrig]] (hvor de da hadde gjort tjeneste i [[British Army]]). Britiske offiserer ble også rekruttert for å tilføre teknisk ekspertise. Republikanerne gjorde et stort propagandanummer ut av dette britiske innslaget, men det er klart at flertallet av soldatene var uten krigserfaring og hadde meldt seg frivillig for å kjempe for Fristaten, men deres dårlige eller manglende disiplin ble et stort problem.<ref>Cottrell (2008), s. 23–24.</ref>

Et stort problem for den nasjonale hæren var mangel på erfarne offiserer.<ref>Townshend (2014), s. 394</ref> Minst 20 % av offiserene hadde tidligere tjenestegjort som offiserer i den britiske hæren, mens 50 % av den nasjonale hæren hadde tjenestegjort i den britiske hæren i første verdenskrig.<ref>Cottrell (2008), s. 23.</ref> Tidligere offiserer i den britiske hæren ble også rekruttert for sin tekniske ekspertise. En rekke av de senior befalene i Fristaten, som [[Emmet Dalton]], John T. Prout og W. R. E. Murphy, hadde vært offiserer i første verdenskrig, Dalton og Murphy i den britiske hæren og Prout i den amerikanske hæren. Republikanerne gjorde stor bruk av dette faktum i sin propaganda – og hevdet at Fristaten bare var en stedfortredende styrke for Storbritannia selv. Imidlertid var flertallet av fristatssoldater rå rekrutter uten militær erfaring, enten i første verdenskrig eller den irske uavhengighetskrigen. Det var også et betydelig antall tidligere medlemmer av de britiske væpnede styrker på den republikanske siden, blant annet seniorpersoner som Tom Barry, David Robinson og Erskine Childers.<ref>Harrington (1992), s. 37–38.</ref>