Redigerer Den anglo-normanniske invasjonen av Irland (avsnitt)

=== Kirkens rolle ===
{{Tekstboks
|overskrift=''Laudabiliter''
|''«Du har tilkjennegitt oss, vår elskede sønn i Kristus, at du foreslår å gå inn på øya Irland for å underlegge folket og gjøre dem lydige mot lover og for å utrydde syndens ugress blant dem; og at du er villig til å gi og betale årlig fra hvert hus en pensjon på en krone til St. Peter, og å beholde og bevare rettighetene til kirkene i det landet hele og ukrenkelige.»'' 
<ref>[https://en.wikisource.org/wiki/Laudabiliter_(Wright)|''Laudabiliter''], ''Wikisource.org''</ref>|align=right}} 
Noe av initiativet til politisk og militær intervensjon kom fra anglo-normanniske kirkeledere – spesielt [[Theobald av Bec]], [[erkebiskop av Canterbury]] – som ønsket å kontrollere den irske kirken og fullt ut implementere de gregorianske reformene.<ref name="Martin_57–60">Martin (2008), s. 57–60</ref><ref>Crooks, Peter (2005): «Anglo-Irish Relations», Duffy, Seán, red.: ''Medieval Ireland: An Encyclopedia''. Routledge; s. 27.</ref><ref name="Carpenter_218–219">Carpenter, David (2003): ''The Struggle for Mastery: Britain 1066–1284''. Oxford University Press; s. 218–219.</ref> Irske kirkeledere hadde lovfestet reform, særlig ved synodene til Cashel (1101), Ráth Breasail (1111) og Kells (1152). Derimot var gjennomføringen av reformene imidlertid sakte og vanskelig. Det «ville kreve oppgivelse av trekk ved det irsk-gæliske samfunnet som gikk tilbake til førkristen tid og av praksis som hadde blitt akseptert i århundrer av kirken i Irland.» Disse omfattet holdninger til ekteskap, geistlig [[sølibat]], sakramentsystemet og kontroll over kirkens landområder.<ref name="Martin_57–60"/>

Ved synoden i Kells fikk [[Erkebiskop av Canterbury|kirken i Canterbury]] ikke igjennom sine krav om forrang over den irske kirken da pave [[Eugenius III]] som mente at den irske kirken kunne håndtere sine egne saker. Dette falt ikke i god jord hos det anglo-normanniske presteskapet i England.<ref name="Martin_57–60"/> I 1155 gjorde Johannes av Salisbury, sekretær for erkebiskopen av Canterbury, og gode venner med den nylig valgte anglo-normanniske pave Hadrian IV (den første og eneste engelske [[pave]] i historie), en «ekstraordinær intervensjon» ved [[den romerske kurie]]. Han ba om normannisk engasjement i Irland for å reformere dets «barbariske og ugudelige» folk.<ref name="Martin_57–60"/> Dette resulterte i den pavelige bulle ''[[Laudabiliter]]'', som påsto å gi Henrik II pavelig myndighet til å gripe inn i Irland,[15] for eksempel ved erobring.<ref name="Martin_58–59">Martin, s. 58–59.</ref> Salisbury hadde blitt inspirert i sitt syn på irene av ''Livet til Malakias'', <ref>[https://www.katolsk.no/biografier/historisk/malachy «Den hellige Malakias av Armagh (~1094-1148)»], ''Katolsk.no''</ref>skrevet av en venn av [[Malakias av Armagh]] venn, [[Bernard av Clairvaux]]. Denne [[hagiografi]]en, skrevet innen et år etter Malakias’ død i 1148, skildret irene, faktisk sterkt kristnet, i overdrevne ordelag som [[barbar]]iske, bortimot [[Hedendom|hedenske]] og trengte reform.<ref name="Martin_58–59"/> Den irske historiker Francis Xavier Martin har skrevet at Irland var «barbarisk» i Bernards øyne ettersom landet «hadde beholdt sin egen kultur og hadde holdt seg utenfor den latinske sekulære verden». Denne framstillingen av Irland og irere ble etablert som gjennomgående oppfatning i det meste av kristenheten i Europa.<ref name="Martin_57–60"/>