Redigerer David Bowie (avsnitt)

=== 1968–71: ''Space Oddity'' til ''Hunky Dory'' ===
[[Fil:Lindsey Kemp Allan Warren.jpg|thumb|Bowie arbeidet i begynnelsen av sin karriere med danseren og koreografen Lindsay Kemp, her fotografert i 1969.]] 
Bowie møtte danseren [[Lindsay Kemp]] i 1967 og startet i hans danseklasse i London Dance Centre.<ref name="Thian"/> Det var da han møtte Kemp at hans interesse for [[image]] «virkelig blomstret», fortalte han i 1972.<ref name="Thian" /> «Han levde på sine følelser og han hadde en vidunderlig innflytelse. Hans liv var det meste teatralske jeg hadde sett, noensinne. Han var alt jeg tenkte en bohem skulle være. Jeg ble medlem av et sirkus!»<ref name=buckley-s41-42/> Under dramastudiet hos Kemp, fra avantgardeteater og pantomime til [[commedia dell'arte]], fikk Bowie idéen om å skape en figur han kunne presentere for verden. Bowie skrev sangen «Over the Wall We Go», en [[satire]] over livet i et britisk fengsel. Sangen ble utgitt på singel i 1967 sammen med sangeren "Oscar", senere kjent som musikalskuespilleren [[Paul Nicholas]]. Året etter ble «Silly Boy Blue» utgitt av [[Billy Fury]].<ref name=buckley-s46/> I januar [[1968]] koreograferte Kemp en dansescene i BBC-dramaet ''The Pistol Shot'' i sceneantologien ''Theatre 625''. Her benyttet han Bowie sammen med en av de andre danserne i klassen, [[Hermione Farthingale]].<ref name=pegg-n/><ref name=sandford-c-s46/> Bowie og Farthingale begynte å henge sammen, og de flyttet senere sammen i en leilighet i London. Farthingale spilte akustisk gitar og sammen med Bowie og gitaristen [[John Hutchinson]] dannet de en gruppe. I perioden fra september [[1968]] til tidlig i [[1969]] spilte trioen et antall konserter hvor de kombinerte [[folkemusikk]], [[merseybeat]], [[poesi]] og [[pantomime]].<ref name=buckley-s49-52/> Dette blir ansett som starten på Bowies ferd bort fra [[rock]] og [[blues]]. Bowie og Farthingale gikk fra hverandre tidlig i [[1969]], da hun dro til [[Norge]] for å delta i filmen ''[[Song of Norway]]''.<ref name=heawood-s/> Bruddet gikk sterkt inn på ham, og flere sanger, blant annet «[[Letter to Hermione]]» og «[[Life on Mars?]]», har referanser til henne.<ref name=heatley-m-s88/><ref name=trynka-p/> I videoen til sangen «[[Where Are We Now?]]» bar han en T-skjorte med ordene «Song for Norway».<ref name="Seale, Jack - radiotimes 20130108"/> Paret ble sist sett sammen i januar 1969, under filmingen av ''[[Love You till Tuesday]]'', en 30 minutter lang film (som først ble vist i [[1984]]), som hadde til hensikt å promotere talentet Bowie. Filmen inneholdt framføringer av Bowies sanger, inkludert en til da uutgitt utgave av «Space Oddity».<ref name="sandford_49-50"/>

Etter at Farthingale gikk fra ham, flyttet Bowie inn som leieboer hos [[Mary Finnigan]].<ref name="sandford_53"/> I løpet av denne perioden opptrådte han i en [[reklame]] for iskrem, og han ble vraket til en annen reklame for sjokolademerket [[Kit Kat]].<ref name="sandford_49-50" /> I februar og mars 1969 dro han på en kort turne med [[Marc Bolan]]s duo ''Tyrannosaurus rex'' (senere ''[[T. Rex (band)|T. Rex]]'', hvor han opptrådte med [[pantomime]].<ref name="978-0-85712-023-6. s. 199"/> 11. juli 1969 ble singelen «Space Oddity» utgitt, fem dager før oppskytningen av [[Apollo 11]]. Singelen nådde topp fem på den britiske hitlisten.<ref name="sandford_49-50" /> Bowie fortsatte å bevege seg bort fra [[rock]] og [[blues]], ved at han slo seg sammen med Mary Finnigan, [[Christina Ostrom]] og [[Barrie Jackson]] for å drive en klubb for folkemusikk på søndagskvelder på puben "Three Tuns" i [[Beckenham]]s High Street.<ref name="sandford_53" />

Bowie ble inspirert og påvirket av bevegelsen [[Arts Lab]], som utviklet seg til etableringen av det populære "Beckenham Arts Lab". Arts Lab arrangerte en gratisfestival i en lokal park, noe som ble temaet i låten «Memory of a Free Festival».<ref name="978-1-85984-908-8. s. 188"/> Bowies andre album utkom i november; opprinnelig utgitt i Storbritannia som [[Space Oddity|''David Bowie'']], noe som skapte forvirring med hans første album som hadde samme tittel. Den tidligere amerikanske utgivelsen ble i stedet titulert [[Space Oddity|''Man of Words/Man of Music'']] og ble gjenutgitt internasjonalt i [[1972]] av plateselskapet RCA under navnet ''[[Space Oddity]]''. Albumet hadde filosofiske post-hippie-tekster om fred, kjærlighet og moral, og dens akustiske [[folkrock]] hadde innslag av litt hardere rock, men albumet ble ingen kommersiell suksess ved første gangs utgivelse.<ref name=sandford-s60/>

Bowie møtte modellen [[Angie Bowie|Angela Barnett]] i april 1969 og de giftet seg før det gikk et år. Hun hadde en umiddelbar innflytelse på Bowie og hennes medvirkning i hans karriere var omfattende. Forholdet mellom dem førte til at hans manager [[Ken Pitt]] fikk begrenset innflytelse, noe som frustrerte Pitt.<ref name=sandford-s54-60/> Etter å ha etablert seg som soloartist med «Space Oddity» begynte Bowie å føle at han manglet «et band på heltid for opptredener og innspillinger — folk han kunne relatere til personlig.»<ref name="sandford_62-63"/> Dette savnet ble tydeliggjort gjennom hans kunstneriske rivalisering med [[Marc Bolan]], som på denne tiden var gitarist på Bowies innspillinger.<ref name="sandford_62-63" /> Et band ble satt sammen av [[John Cambridge]], en trommeslager som Bowie hadde møtt ved Arts Lab, [[Tony Visconti]] på bass og [[Mick Ronson]] på gitar. Under navnet ''The Hype'' skapte medlemmene egne figurer kledt i fantasifulle kostymer, som et forvarsel på [[Glamrock|glamstilen]]. The Hype skiftet senere navn til ''Spiders from Mars''. Etter en katastrofal premierekonsert ved [[London Roundhouse]], hvor de ble buet på og ledd av<ref name=Bolanpics/>, gikk Bowie bort fra band-konseptet og presenterte seg som soloartist sammen med de samme bandmedlemmene.<ref name="sandford_62-63" /><ref name="buckley-s89-90"/> Det innledende studioarbeidet ble skjemmet av en opphisset krangel mellom Bowie og Cambridge over sistnevntes trommestil, noe som endte med at Bowie rasende anklaget ham for å ødelegge albumet. Cambridge sluttet og ble erstattet av [[Mick Woodmansey]].<ref name="sandford_67"/> Ikke lenge etter sparket Bowie manageren Pitt og erstattet ham med [[Tony Defries]], noe som medførte en årelang rettstvist mellom Pitt og Bowie. Bowie ble til slutt tvunget til å betale Pitt kompensasjon for avtalebrudd.<ref name="sandford_67" />

Innspillingene resulterte i Bowies tredje album, ''[[The Man Who Sold the World]]'' (1970), som inneholdt referanser til [[schizofreni]], [[paranoia]], og vrangforestillinger.<ref name=Smith-k-thequietus-16414/> Albumets tunge rockestil og det nye backingbandet markerte en tydelig avskjed med folkrock-stilen med akustisk gitar etablert med ''Space Oddity''. For å promotere albumet i USA, finansierte plateselskapet [[Mercury Records]] en PR-turné fra kyst til kyst i januar og februar [[1971]], bestående av intervjuer med radiostasjoner og media. Bowie brukte sin androgyne framtoning for å sjokkere og skape interesse. På det opprinnelige omslaget av den britiske utgaven av ''The Man Who Sold the World'' som kom to måneder senere, var Bowie avbildet kledt i en kjole. Bowie hadde kjolen på seg under intervjuer, noe som appellerte til kritikerne, inkludert magasinet ''[[Rolling Stone]]''s [[John Mendelsohn (musiker)|John Mendelsohn]], som beskrev ham som et «henrivende, bortimot forvirrende minne om [[Lauren Bacall]]». Han bar også kjolen offentlig til blandede reaksjoner fra folk - ofte latter. Ved ett tilfelle trakk en fotgjenger en pistol og ba Bowie «kysse seg bak».<ref name="sandford_73-74"/><ref name=pegg-s260-265/>

Han møtte også [[Lou Reed]] og [[Iggy Pop]]:
{{Sitat|Vet du hvordan jeg møtte Iggy – og Lou Reed? På nattklubben "Max’s Kansas City" i New York ble jeg introdusert for Lou. Han begynte øyeblikkelig å fortelle meg en historie om en fyr som injiserte [[Heroin|smack]] i panna. Det er så typisk Lou. Uansett - så dukket denne merkelige, rufsete lille fyren med ødelagte tenner opp og Lou sier: «Ikke snakk med ham, han er en junkie». Det var Iggy. Du kan ikke annet enn å elske ham, han er så sårbar.| ''Disc'', 1973<ref name=theguardian-musicblog-20160111-david-bowie/>}}

Disse to særegne, rå, [[Protopunk|urpønk-lignende]] personlighetene, inspirerte Bowie til å utvikle et konsept som til slutt fant sin form i figuren [[Ziggy Stardust]], bestående av personligheten til [[Iggy Pop]] og musikken til [[Lou Reed]]; «det ultimate popidol».<ref name="sandford_73-74" /> En venninne husket at Bowie en gang hadde «skriblet notater på en serviett om en gal rockestjerne ved navn Iggy eller Ziggy», og da han kom tilbake til England erklærte han at han ville skape en figur «som så ut som om han kom fra Mars».<ref name="sandford_73-74" />

Bowies fjerde album, ''[[Hunky Dory]]'' ble innspilt sommeren 1971 og utgitt av RCA Records i desember samme år.<ref name=cann.k.s219-25-231/> Bandet besto nå av Bowie, Mick Ronson, Mick Woodmansey og en ny bassist, [[Trevor Bolder]]. Denne besetningen skulle etter hvert bli kjent som ''The Spiders from Mars''. På albumet medvirker også [[Tangentinstrument|tangent]]-[[virtuos]]en [[Rick Wakeman]]. ''Hunky Dory'' var Bowies første utgivelse på RCA, som var hans plateselskap det neste tiåret. Albumet inneholdt blant annet singlen «[[Changes]]» og sangen «[[Life on Mars?]]», og var en delvis retur til den visjonære popsangeren på «Space Oddity». Sangen «Kooks» ble skrevet til hans nyfødte sønn [[Duncan Jones|Duncan Zowie Haywood Jones]], født den 30. mai 1971.<ref name=buckley-s95-99/> David og Angie ga sønnen det «kooky» (sprø) navnet «Zowie», etter det greske ordet ''zoe'', som betyr «liv». Duncan brukte navnet til han ble tolv år, men foretrakk i [[Tenåring|tenårene]] å bli kalt Joey eller Joe. Han er nå bedre kjent som ''Duncan Jones''.<ref name=sandford-s80/> I andre låter på albumet utforsket Bowie mer alvorlige temaer, og han ga uvanlig direkte hyllester til mange av sine inspirasjonskilder, med låtene «Song for Bob Dylan», «Andy Warhol» og «Queen Bitch», en [[Velvet Underground]]-pastisj.

Albumet ble kun en måtelig kommersiell suksess da det ble utgitt,<ref name=sandford-s85-86/> men har i ettertid solgt til platina og regnes som et av Bowies og rockens beste og viktigste album. Det har blitt beskrevet som «en kaleidoskopisk oppstilling av popstiler, knyttet sammen av Bowies visjonære følelser: en feiende, filmatisk blanding av høy- og lavkultur, tvetydig seksualitet, [[kitsch]] og klasse.»<ref name=erlwine-st-r2482/> Albumet ble godt mottatt av anmelderne og magasinet [[Time (magasin)|''Time'']] hadde det med på listen over de «100 beste album gjennom alle tider» i januar 2010.<ref name=tyrangiel-j-time-2006-100albums/>