Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

== Den skånske krigen ==
{{Utdypende artikkel|Den skånske krig}}
[[Fil:Snapphanen av Axel Ebbe-1.jpg|thumb|Statue av Axel Ebbe i Hässleholm over snapphanen ''Lille Mats'', snapphanene var datidens geriljasoldater som sloss sammen med de danske styrkene mot svenskene i Skåneland {{byline|David Castor}}]]
[[Fil:Capture of christianstad-claus moinichen 1686.jpg|thumb|[[Kristianstad]] inntas av danske tropper]]
[[Fil:Battle in køge bay-claus moinichen 1686.jpg|mini|[[Slaget ved Køge bukt|Sjøslaget i Køge Bugt]]. Maleri av [[Claus Møinichen]].]]

Christian V hadde et sterkt ønske om å gjenvinne sin fars tapte landsdeler. I [[1673]] ble det inngått en forsvarstraktat med [[De forente Nederlandene]] som året før var blitt angrepet av [[Frankrike]], som igjen var alliert med [[Sverige]]. Det innebar at kongen nå skulle slutte seg til krigen hvis en av Frankrikes forbundsfeller gikk til krig mot Nederlandene. Det ble et svensk angrep på [[Brandenburg]], som Danmark også hadde søkt en allianse med, som utløste krigen. Griffenfeld  som var blitt rikskansler i 1673, forsøkte å megle og fryktet at Danmark ved å støtte Brandenburg ville komme i et motsetningsforhold til Sveriges allierte, Frankrike, som var Europas sterkeste militærmakt. Men et svensk nederlag for kurfyrst [[Fredrik Vilhelm av Brandenburg]] bidro til at Christian V ble vunnet for den delen av statsrådet som ønsket en krig.

De danske styrkene angrep først [[Gottorp|Gottorp slott]], hvor hertugen ble tatt til fange og tvunget til å overgi tropper og festninger til Danmark. Danmark angrep deretter [[Svensk Pommern]] og i desember ble [[Wismar]] beleiret. Byen ble inntatt den [[16. desember]] og erklært som dansk besittelse, og flere tyske fyrstedømmer erobret [[Bremen]], hvor Danmark fikk den vestlige delen under administrasjon.<ref name="Gottorp">{{Harvnb|Skougaard|2002|s=37–45.}}</ref>

Griffenfeld var fortsatt i forbindelse med franskmennene for å unngå en direkte konflikt med Frankrike. Griffenfelds fiender fikk tak i et av hans brev og brakte det til kongen, som fengslet Griffenfeld [[11. mars]] [[1676]]. Griffenfeld ble dømt til døden, men ble benådet på retterstedet til livsvarig fengsel. De krigsglade kreftene i statsrådet hadde nå fritt spill med hensyn til å påvirke kongen.

I april ble [[Gotland]] erobret, og den [[1. juni]] ble den svenske flåten slått av en dansk-nederlandsk flåte utenfor [[Saaremaa|Øsel]]. Den [[27. juni]] landsatte Danmark tropper ved [[Ystad]], som straks ble inntatt. To dager etter ble [[Helsingborg]] beleiret og der overga man seg straks. Den [[11. juli]] falt [[Landskrona]] og det ble innledet en blokade av [[Malmö]], mens hovedstyrken marsjerte mot [[Kristianstad]], som ble inntatt natten mellom [[14. august|14.]] og [[15. august]]. Snart var alle de tapte østdanske landsdelene, [[Skåne]], [[Halland]] og [[Blekinge]], gjenerobret.

Som under [[Karl Gustav-krigene]] ([[1657]]–[[1660|60]]) dukket [[snapphane]]ne opp. De hadde stor oppslutning, da de fleste av almuens folk i området var utilfredse med byrdene de nye svenske herrer hadde pålagt dem. Den danske hærledelsen prøvde med skiftende hell å organisere størstedelen av dem i ''friskyttekorps'' under ledelse av offiserer. Svenskene var presset, men etter en mindre seier i Halland omorganiserte den svenske kong [[Karl XI av Sverige|Karl XI]] sine tropper og den [[4. desember]] [[1676]] angrep han med 8&nbsp;000 mann danskenes 11&nbsp;000 utenfor [[Lund (by)|Lund]]. Det ble det hittil blodigste slag i [[Danmarks historie|danmarkshistorien]] med rundt 5&nbsp;000 danske og 3&nbsp;000 svenske falne. Det ble et dansk nederlag, men Christian V proklamerte at hans tropper hadde vunnet en strålende seier.<ref>{{Harvnb|Thiedecke|1999|s=60–63.}}</ref>

Krigen medførte store byrder for baklandet, som var kommet seg dårlig etter krigene i 1657–60. Det ble innført formuesskatter, skatt på ildsteder, på kveg, korn- og fleskeytelser og tvangsleveranser av [[høy]], [[halm]], [[havre]] og [[hest]]er til rytteriet. Tvangsinnkvarteringer plaget både bønder og borgere, og i tillegg kom soldatutskrivningene, som fikk mange til å stikke av før de militære myndighetene kunne få tak i dem.

Krigen fortsatte, og i juni 1677 stormet danske tropper Malmö, hvor de led nederlag. Svenskene presset Danmark med sine flåtestyrker, dels ved å avskjære de danske troppene i Skåne fra Sjælland, dels ved å komme en nederlandsk hjelpeflåte i forkjøpet før den kunne forenes med den danske og til slutt ved å landsette tropper på Sjælland. En dansk flåte under kommando av [[Niels Juel]] klarte ved [[slaget ved Køge bukt]] den 1. juli å splitte den svenske flåten og senke 20 av skipene deres. Denne seieren innebar at svenskene ikke lenger dominerte [[Østersjøen]] og var antakelig avgjørende for at Danmark ikke tapte krigen.

Etter en rekke sammenstøt som et angrep fra Norge inn i Sverige og en okkupasjon av Rügen, satset danskene på å komme Kristianstad til unnsetning. Men dette mislyktes og byen og festningen måtte overgi seg til svenskene [[4. august]] [[1678]]. Danskene innså at de ikke kunne holde [[Skånelandene]] og valgte å bruke den brente jords taktikk. Landsbyer og grøde gikk opp i flammer da den danske hæren trakk seg tilbake. Det gagnet neppe danskenes popularitet hos skåningene. Derimot hadde danske og brandenburgske tropper hellet med seg i å  erobre Rügen, Stralsund og Greifswald. I forbindelse med fredsforhandlinger i juni 1679 hadde svenskene i tillegg til de førnevnte byene mistet [[Gotland]], [[Bremen]], [[Verden (Aller)|Verden]], [[Helsingborg]], [[Landskrona]] og deler av [[Bohuslän|Bohus len]]. De svenske og danske forhandlerne i Lund kunne ikke bli enige, så [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] dikterte fredsbetingelsene. Formelt oppfordret Christian V ham til det, men den reelle årsaken var at den franske kongen hadde sendt tropper til Tyskland og tvunget Brandenburg til fred.

Den 23. august 1679 ble det sluttet fred mellom Danmark og Frankrike, og Frankrike påtok seg å representere Sverige. Danmark kunne ikke beholde noe som helst av det erobrede; alt skulle være som før krigen. Sverige skulle godkjenne fredsavtalen senest tre måneder etter inngåelsen. Selv om Sverige ikke tapte noe med den inngåtte fredsavtalen, fant svenskene det ydmykende at den franske kongen handlet på deres vegne. Den svenske regjeringen utnyttet det til den [[25. september|25.]]–[[26. september]] å slutte fred med Danmark i Lund og samtidig slutte et forsvarsforbund med Danmark. De to landene lovte ikke å blande seg i hverandres indre anliggender og ikke å slutte forbund med andre uten den andre parts vitende og samtykke.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=152-154.}}</ref>

=== Spørsmålet om Gottorp ===
Danmark vendte nå øynene mot [[Holstein-Gottorp|Gottorp]], for den franske kongen hadde lovet å ikke blande seg i forholdet mellom Gottorp og Danmark. I 1682 kom det enda til Griffenfelds gamle kongstanke: en alliansetraktat mellom de to landene, hvor Danmark anerkjente Frankrikes ekspansjon i Tyskland, mens Frankrike ga Danmark frie hender i forholdet til Gottorp. Tross svenske krigstrusler, som ble dempet av en fransk flåtes tilstedeværelse i Østersjøen, ble den gottorpske delen av Slesvig i [[1684]] innlemmet i kongelige deler og danske tropper besatte hele hertugdømmet. Året etter ble Christian V hyllet av de slesvigske stendene, som anerkjente innlemmelsen.

[[Fil:Christian Albrecht.jpg|mini|[[Christian Albrecht av Holstein-Gottorp|Christian Albrecht]], hertug av [[Holstein-Gottorp|Slesvig-Holstein-Gottorp]] [[1659]]–[[1695|95]]]]

Som holsteinsk hertug angrep Christian V i [[1686]] [[Hamburg]], som han mente å ha overherredømme over. Hamburg fikk støtte fra den tyske keiser, Brandenburg og en rekke andre tyske fyrster. Angrepet på [[Hansaforbundet|hansestaden]] ble en fiasko og tilskyndet av Sverige ble det gottorpske spørsmål tatt opp igjen. Etter forhandlinger fikk den gottorpske hertugen i 1689 fornyet alle de rettigheter han hadde hatt før innlemmelsen i 1684.

Men det gjorde ikke slutt på Christian Vs bestrebelser på å løse problemet, og han angrep de gottorpske delene av hertugdømmene i 1697, da han mente at svenskene var svekket etter Karl XIs død. Hans begrunnelse var at gottorphertugen hadde bygget festningsverker vendt mot Danmark. Danske tropper erobret festningsverkene og ødela dem. Danmarks skiftende allierte tok alle avstand fra angrepet og den nye svenske kongen, [[Karl XII av Sverige|Karl XII]], lot til og med sin søster inngå ekteskap med [[Fredrik IV av Holstein-Gottorp]] i 1698 og gjorde ham til øverstkommanderende over de svenske styrker i Nordtyskland.

Konflikten med Gottorp og Sverige tilspisset seg ytterligere da Danmark inngikk forbund med [[August II av Polen|August]], konge av [[Polen]] og kurfyrste av [[Sachsen]]. Danmark forsøkte også å få tsar [[Peter I av Russland|Peter den store]] med i alliansen. Det fikk gottorperne til å føle seg truet og de fikk i juli 1699 svenske tropper til å komme seg til unnsetning. Christian V døde midt under denne krisen og hans sønn [[Frederik IV av Danmark og Norge|Frederik IV]] fortsatte hans politikk. I november samme år gikk Russland med i det dansk-polske forbundet. Da forbundsfellen Polen-Sachsen angrep de svenske stillingene i Livland våren 1700, erobret danskene det meste av det gottorpske Slesvig.

De to stormaktene England og Frankrike ønsket ikke maktbalansen i Østersjøområdet forrykket, og en engelsk-hollandsk flåte viste seg i Øresund og ankret opp ved [[Hven]], mens en svensk flåte nærmet seg fra syd. Den danske flåten forsøkte forgjeves å forhindre de to flåtene i å forene seg, men måtte søke ly ved [[Kastellet (København)|Kastellet]] i København. Den 4. august 1700 dekket den fiendtlige flåten en overføring av en svensk hær under ledelse av Karl XII fra Skåne til [[Humlebæk]]. Da det meste av den danske hæren befant seg i Slesvig, forberedte København seg på et stormangrep. Krisen ble løst ved forhandlinger, stormaktene ønsket ikke at svenskene skulle få overtaket i hele området, så etter at forhandlingene var innledet, nektet de å støtte Karl XII, som trakk seg tilbake fra Sjælland. Den [[18. august]] ble det sluttet fred i Traventhal; den danske kongen lovte å respektere hertugen av Gottorps rettigheter.<ref name="Gottorp" />