Redigerer Christian I av Danmark, Norge og Sverige (avsnitt)

==Hertugdømmene Slesvig og Holsten==
Den [[4. desember]] [[1459]] døde hertug Adolf VIII av Sønderjylland uten å etterlate seg barn. Christian øynet en sjanse for å tilbakeføre Sønderjylland til riket. Selv om det var flere andre arveberettigede, og på tross av håndfestningen, besluttet riksrådet at Danmark og Sønderjylland atter skulle regjeres av én herre. Den [[5. mars]] [[1460]] ble Christian I utnevnt til [[hertug]] av [[Slesvig (hertugdømme)|Slesvig]] og [[greve]] av [[Holsten]]. Christian måtte riktignok love å anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året. Christian satte et råd på 12 stormenn til å forvalte hertugdømmet. Kongen måtte betale kompensasjoner for denne utvidelsen av riket, mer enn han hadde å rutte med. Størsteparten av de [[len]] som utgjorde Christians besittelser, var eid av noen få mektige [[adel]]sslekter som ikke betalte [[skatt]] til kongen. Christian ble tvunget til å øke skattetrykket og å pantsette en del av sine len for å finansiere dette, og han havnet snart i bunnløs gjeld. Men nå trådte hans fornuftige kone til. Hun hadde arvet en pen formue fra sin far. Dessuten pantsatte hun sine [[smykke]]r og kjøpte lenene tilbake. Hun ga dem riktignok ikke til kongen, men fant det mest fornuftig å beholde dem selv.

Christian måtte føre flere kriger mot de andre arveberettigede til hertugdømmet Sønderjylland. For å finansiere disse krigene måtte han både ta opp lån og utskrive nye skatter i [[Skåne]] i det som nå er Sverige, og følgelig brøt det i [[1464]] ut opprør i Sverige. Svenskene kalte tilbake Karl Knutsson, som igjen ble kronet til konge. Etter Karl Knutssons død i [[1470]] forsøkte Christian igjen å gjenvinne Sverige, men led et knusende nederlag den [[10. oktober]] [[1471]] i slaget ved Brunkeberg. Christian var selv nær ved å bli drept. Ved den etterfølgende fredsslutning ble det bestemt at man ved [[voldgift]] skulle finne ut av hvordan Christian I kunne gjeninnsettes som svensk konge. Det skjedde aldri, og i stedet valgte det svenske riksrådet [[Sten Sture den eldre|Sten Sture]] som [[riksforstander]].

Den [[9. januar]] [[1474]] dro Christian med et stort følge til [[Roma]]. Der inngikk han en avtale med [[pave]] [[Sixtus IV]] som ga ham tillatelse til å besette de høyeste kirkeembeter i Danmark og Sverige, samt åpne et [[universitet]] i København. ([[Københavns Universitet]] ble innviet i [[1479]]). Etter hjemkomsten lyktes det Christian å få styr på den holstenske adelen, og få ettergitt en del av den gjelden han hadde til hertugdømmene. Han bygget ut og forsterket embedsmannsapparatet, og lot [[borgerlig]]e besette de fleste poster. For å avløse [[danehoff]]et, som ikke hadde fungert i lengre tid, dannet han en riksrepresentasjon, og i [[1468]] sammenkalte han det første [[stender]]møte noensinne.

Christian I døde den [[21. mai]] [[1481]] på [[Københavns slott]]. Han ble begravet i [[Roskilde domkirke]], der han hadde finansiert gravkapellet sitt («[[Gravene i Roskilde domkirke|Helligtrekongers kapell]]») ved å overdra Store Heddinge kirke på [[Stevns]]<ref>[https://www.storeheddingekirke.dk/kirken-og-kirkegaarden/kirkens-historie Store Heddinge kirke,] [[Stevns]]</ref> til domkirken i 1466.<ref>Leif Plith Lauritsen: «Store Heddinge kirke», ''[[Skalk (tidsskrift)|Skalk]]'' desember 2019  (s. 8)</ref> Han etterlot seg sønnene [[Hans av Danmark, Norge og Sverige|Hans]] og [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik]], som begge ble konger, samt datteren [[Margrete av Danmark|Margrete]], som ble gift med [[Jakob III av Skottland]]. I den forbindelse pantsatte han [[Orknøyene]] og [[Shetland|Hjaltland]] som medgift.<ref>[http://www.ub.uib.no/AVDELING/spes/diplom/1509.htm Diplom fra Shetland, Universitetet i Bergen]</ref>