Redigerer Christian Holtermann Knudsen (avsnitt)

== Knudsen som Arbeiderpartiets ideolog ==
[[Fil:Eduard Bernstein.jpg|thumb|Knudsen kjente de tyske sosialistiske ideologer og deres harde debatter. I likhet med [[Eduard Bernstein]] mente også Knudsen at sosialismen kunne innføres gjennom demokratisk, politisk arbeid og valgdeltakelse.]]
[[Fil:Hornsrud.jpg|thumb|Bonde og tidligere Venstre-mann [[Christopher Hornsrud]] fra Buskerud fikk sitt fylkes arbeiderforening innmeldt i Arbeiderpartiet i 1893, og bidro sterkt til å moderere det nye partiets jordbrukspolitikk og øke appellen i bygdene. Men i ønsket om taktisk valgsamarbeid med Venstre ble han Holtermann Knudsens hovedmotstander i partiet fram til 1906. I 1928 dannet han [[Christopher Hornsruds regjering|Arbeiderpartiets første regjering]].]]
[[Fil:Trams at Anthenum 1904.jpeg|thumb|Kristiania i 1904, fem år etter at Holtermann Knudsen ble innvalgt i bystyret.]]
Knudsen og hans sosialdemokratiske kamerater fra Oslo og Bergen preget sterkt stiftelsesmøtet i Arendal 21-22. august 1887, hvor i alt 29 utsendinger representerte 19 fagforeninger. De fleste av de 19 lokale samholdsforeningene som møtte, var ikke erklært sosialistiske eller sosialdemokratiske. Carl Jeppesen preget organisasjonsdebatten, og Christian Holtermann Knudsen dominerte i programdebatten. Møtet vedtok allmenn stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, overgang fra innførselstoll på konsumvarer til progressiv inntektsskatt, og støtte til streikerett. 

Dette året lå fortsatt de fleste arbeidere under inntektsgrensen på 800 kroner årlig som grense for mannlig stemmerett, tross helge- og nattarbeid. Knudsen forhindret radikale vedtak om profittutbytte og «sædelighed», siden målet om å trekke Venstre-dominerte foreninger inn i det nye partiet krevde programvedtak som ikke virket støtende eller skremmende. Sagbruksarbeider [[Anders Andersen]] ble partiformann, men Knudsen dominerte utformingen av det politiske programmet.<ref>Egil Helle (red.), 1985, side 38-39.</ref> Året etter flyttet partiledelsen til Kristiania, og Knudsen og Jeppesen gikk inn i sentralstyret under skredderen [[Hans G. Jensen]]. Som agitator vant Knudsen etter hvert varig ry som den sosialistiske bevegelses fornyer og vellykkede partibygger i Norge, godt hjulpet av den splittelse som oppstod i Venstre da partiet i 1884 nådde sitt demokratiske og parlamentariske mål.<ref>Håkon Meyer, 1931, side 26-27.</ref> 

Partiet var fortsatt lite, stadig støttet de fleste arbeiderforeningene i Norge opp om partiet Venstre. Det store, Venstre-dominerte arbeidermøtet på [[Haram]] i [[1888]] avviste Knudsens forslag om progressiv skatt, men støttet hans krav om 10-timersdag. Da Holtermann Knudsen på Haram-møtet foreslo en statlig fattig- og alderskasse, fikk forslaget kun 3 stemmer. Partiarbeidet gikk tregt, og i 1889 foreslo en fagforening å nedlegge Arbeiderpartiet. I stedet slo partiet inn på en mer utpreget sosialistisk vei og ga opp tanken om å samle de mange Venstre-dominerte arbeiderforeningene i det nye partiet. Arbeiderne burde overta produksjonsmidlene og staten burde «ordne Produktionen». I 1889 vedtok det nye Arbeiderpartiet for første gang et sosialistisk program med Holtermann Knudsen som formann. Etter ett år overlot han også her roret til Carl Jeppesen. 

Christian Holtermann Knudsen fikk [[Oslo Arbeidersamfunn|Kristiania Arbeidersamfunn]] over fra Venstre til Arbeiderpartiet i 1893. Samtidig utvidet han sitt trykkeri og fikk blant annet anbudet på statens frimerketrykking. I 1908 var Knudsen gjeldfri og ble med tiden en mer velholden mann.<ref>Egil Helle (red.), 1985, side 42.</ref> Han tapte formannsstriden i partiet mot [[Ludvig Meyer]] i 1897 med én stemme, men fortsatte som sentral kraft i partiet og tok til orde for en knytning til Arbeiderpartiet da [[Landsorganisasjonen i Norge|Arbeidernes faglige Landsorganisasjon]] (LO) ble dannet i 1899 med Knudsen som ordstyrer. Knudsen kom denne høsten inn i Kristianias bystyre, og ble sittende der i 27 år til 1926. Med årene vant han tverrpolitisk anerkjennelse for arbeidet i hovedstaden.

Den nye partidannelsen i Norge ble uavvendelig etter at arbeidersamfundene og de nasjonale arbeidermøtene ble stadig mer Venstre-dominert ettersom sosialistene trakk seg ut. Først på 1890-tallet vant det nye Arbeiderpartiet gradvis kampen om arbeidersamfundene, sterkt forløst gjennom Kristiania Arbeidersamfunds overgang i 1891, men i mange år fortsatt var det mye lokalt samarbeid mellom de to fløyene.<ref>Håkon Meyer, 1931, side 34-36.</ref> Arbeiderpartiet stilte fortsatt ikke lister ved stortingsvalgene, og det taktiske forholdet til Venstre preget 1890-tallet. Egne lister i 1894 ble ingen suksess, inntektskravene førte fortsatt til at de fleste i den fattige del av arbeiderbevegelsen uansett ikke hadde stemmerett. Dessuten kom unionssaken mot Sverige etter hvert til å overskygge «arbeidersagen» og sosialismen, ved unionsoppløsningen satt presten [[Alfred Eriksen]] alene på Stortinget for Arbeiderpartiet. Holtermann Knudsen ble igjen valgt til partiformann i 1900, men ble kastet ved kampvotering mot [[Christopher Hornsrud]] etter tre år. Formannsvalget stod i realiteten mellom Hornsrud som i stortingsvalget 1903 ville stille lister sammen med Venstre, og Knudsen som ønsket rene Arbeiderparti-lister. 

=== Sosialistisk parlamentarisme ===
Etter det nedslående 1903-valget søkte Knudsen revansje mot Venstre-samarbeidet ved landsmøtet i 1904, men ble igjen nedstemt. Arbeiderpartiet støttet kravet om unionsoppløsning for å få det av veien slik at de sosiale spørsmål igjen kunne komme i forgrunnen.<ref>Håkon Meyer, 1931, side 40.</ref> Svenskenes arbeiderleder [[Hjalmar Branting]] støttet også unionsoppløsningen. Under den interne partistriden om man måtte forberede seg på kamp mot den svenske overmakten eller skulle stole fullt på klassealliansen med den svenske arbeiderbevegelsen, ble Holtermann Knudsens støtte til folkevæpning nedstemt på partilandsmøtet i 1906, hvor flertallet vedtok [[pasifisme]]. Likevel ble Knudsen nestformann i partiet samme år, og inntok [[Stortinget]] som representant for første gang i 1906, her ble han parlamentarisk leder fra første stund. 

I 1911 overtok Holtermann Knudsen for tredje gang som Arbeiderpartiets formann, ved opprykk etter Oscar Nissens død. Han fortsatte motstrebende som formann etter at partiet mot Knudsen og Jeppesens advarsler vedtok totalavhold i 1912. Han ville frasi seg stortingsplassen men ble renominert og fikk først trekke seg i 1915, samme år som han fylte 70 år. Tre år senere opplevde han radikaliseringen som gjorde opprør mot den parlamentariske tradisjonen på  påskelandsmøtet i 1918 – hvor den revolusjonære [[Kyrre Grepp|Grepp]]-[[Martin Tranmæl|Tranmæl]]-fløyen vant flertall, men Knudsen ble igjen valgt inn i sentralstyret i 1920 som eneste representant for den «gamle» fløyen, 75 år gammel. 

Streng støtte til intern partidisiplin og lojalitet rundt fattede vedtak gjorde Knudsen spiselig i begge leirer, og han gikk ikke sammen med gamle moderate partifeller i dannelsen av [[Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti]] (NSA) i 1921. Med [[Ole O. Lian]] som LO-leder hadde Knudsen en mer moderat alliert som bidro til å holde Arbeiderpartiet borte fra ytterliggående radikalisme og kommunisme. Knudsens 80-årsdag ble feiret stort av Arbeiderpartiet – det var viktig for moralen at ikke selve partistifteren brøt ut sammen med de moderate sosialdemokratene. Enda mer gledet det nok 82-åringen å motta meldingen om samlingskongressen i 1927 hvor den «gamle» fløyen kom tilbake i Arbeiderpartiet.