Redigerer Christian Bernstorff (avsnitt)

==== Visitasjonsretten - angrepet på Københavns red ====
Den første store sak for Danmark-Norge i Bernstorffs tid, var tvisten med [[Storbritannia]] i 1800 om retten til å visitere skip som seilte i [[konvoi]].<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://runeberg.org/dbl/2/0154.html|tittel=Chr. Günter Bernstorff|besøksdato=2016-04-03|forfattere=E. Holm|dato=1905|forlag=Dansk biografisk Lexikon i Projekt Runeberg}}</ref> En britisk flåtestyrkes ankomst til [[Øresund]] fremtvang en [[traktat]], som Bernstorff inngikk 29. august 1800 med den engelske diplomaten Whitworth. Den dansk-norske regjering frafalt retten til å visitere skipet, inntil spørsmålet om visitasjonsretten var avgjort.

Regjeringen hadde likevel henvendt seg til [[Paul I av Russland]] i [[Russland]] med en tydelig oppfordring til å gjenopprette det væpnede nøytralitetsforbund av 1780. Tsaren gikk med iver inn for en slik plan. Regjeringens håp om en rask løsning på spørsmålet om visitasjonsretten, slo imidlertid feil. Samtidig inntok den lidenskapelige russiske keiser en holdning over for England, som var ganske fjernt fra nøytralitet.

Regjeringen i København inngikk 16. desember 1800 et væpnet nøytralitetsforbund med Russland og Sverige, og to dager senere ble forbundet tiltrådt av [[Preussen]].<ref name=":0" /> De folkerettslige regler, som dette forbundet ville opprettholde, falt i alt vesentlig sammen med dem som ble fastslått i 1780. Storbritannia ville ikke akseptere dette. Landet benyttet seg av at forbundet var etablert midt på vinteren, og angrep [[Danmark-Norge]], før dette kunne få hjelp. Dermed kom det til [[Angrepet på Københavns red|slaget på Reden]] den [[2. april]] [[1801]], og den deretter følgende våpenstillstand.

Mordet på keiser Paul brakte hans sønn [[Aleksander I av Russland|Alexander]] på tronen. Alexander sluttet fred med England og frafalt den 17. juni så godt som alle de krav, forbundet hadde gjort gjeldende. Danmark-Norge måtte da gjøre det samme den 23. oktober 1801.

Det er ansett at regjeringen i København, og særlig Bernstorff, i denne konflikten ikke hadde vært forsiktig nok.<ref name=":0" /> Samtidig ble likevel tsar Pauls hovmodige fremferd ansett som hovedgrunnen til at det gikk galt.<ref name=":0" /> I de følgende år var Danmark–Norge villig til å stå sammen med Russland og Preussen om å stanse den franske politikks overgrep i Nord-Tyskland 1803–1804.<ref name=":0" /> Som følge av ettergivenhet fra Preussen kunne ikke denne planen gjennomføres. Senere holdt regjeringen seg utenfor krigene 1805–1807.