Redigerer Charlie Chaplin (avsnitt)

=== Landstrykeren (1914–1915) ===
[[Fil:ChaplinMakinALiving.jpg|mini|Chaplin til høyre i hans filmdebut, ''Making a Living'' (1914)]]
[[Fil:Chaplin - Kid Auto Races in Venice.png|mini|''Kid Auto Races at Venice'' (1914): Chaplins andre film og første gangen hans Landstryker-figur ble vist for publikum]]
Chaplins kjente figur «[[Landstrykeren (figur)|Landstrykeren]]» (The Tramp) debuterte med komedien ''Kid Auto Races at Venice'', den 7. februar 1914. Chaplin ble hurtig den mest populære stjernen i rekken av skuespillere hos Keystone. Chaplins tidligste filmer ble utviklet hos Keystone, og samtidig lærte han seg kunsten og håndverket i å lage film. 

Chaplin hadde imidlertid benyttet landstrykerkostymet i en film som ble produsert noen få dager tidligere, men som ble sluppet på kinoene senere (den 9. februar 1914); ''Mabel's Strange Predicament''. Det var Mack Sennett som hadde krevd at Chaplin brukte «komikersminke».<ref name="Sutton">Sutton, Caroline (1985): ''How Did They Do That? Wonders of the Far and Recent Past Explained''. New York: Hilltown, Quill. ISBN 0-688-05935-X: s. 174.</ref> I sin selvbiografi minnes Chaplin: 

:''«Jeg hadde ingen idé om hvilken sminke jeg skulle bruke. Jeg likte ikke antrekket jeg hadde som journalist [i filmen Making a Living]. Men på veg til garderoben tenkte jeg at jeg kunne kle meg i posete bukser, store sko, en kjepp og en liten hatt. Jeg ville at alt skulle stå i motsetning; buksene vide, jakken trang, hatten liten og skoene store. Jeg kunne ikke bestemme meg for om jeg skulle se gammel eller ung ut, men jeg husket at Sennett trodde jeg skulle være en langt eldre mann og la til en liten mustasje som jeg tenkte ville legge til alder uten å gjemme uttrykket mitt. Jeg hadde ingen idé om rollefiguren. Men så snart jeg var kledd opp, fikk klærne og sminken meg til å føle meg som den personen han var. Jeg begynte å kjenne ham, og da jeg gikk på scenen var han helt og holdent født.»''<ref>Chaplin, Charles (1964): ''My Autobiography''. s. 154. Oversettelse av Wikipedia.</ref>

Chaplin fortsatte å spille Landstrykeren i over tjue år, til og med ''Modern Times'' i 1936. Landstrykeren figurerte i til sammen mer enn 70 filmer, både korte og lengre. Kun i en håndfull filmer spilte Chaplin andre figurer enn Landstrykeren. Han portretterte en «Keystone Kop»<ref>''kup'' = ''cup'' = politimann, skrevet med K. «Keystone Kops» var en serie stumfilms-komedier som besto av totalt udugelige gruppe med politifolk som ble produsert av Mack Sennett for hans filmselskap Keystone Film Company i tiden 1912 og 1917.</ref> i en nylig gjenoppdaget film, ''A Thief Catcher'', filmet i tiden 5. til 26. januar 1914.<ref>Trescott, Jaqueline (13. juni 2010): «The 'Thief' in festival's lineup is famous face, indeed: Chaplin's». ''Washington Post''. s. E7.</ref>

De to filmer som Chaplin gjorde i 1915, ''The Tramp'' og ''The Bank'', skapte karaktertrekkene av hans personlighet på filmlerretet. Mot slutten greier Landstrykeren å riste av seg sin skuffelse og fortsetter sitt sorgfrie vis, «patosen ligger i Landstrykerens håp om omforming gjennom kjærlighet, og hans nederlag i å oppnå dette».<ref>Fra Artikkel 21, ss. 112</ref>

[[Fil:Charlie Chaplin-Leicester Square-London.jpg|thumb|En av mange statuer av Chaplin i sin faste Landstryker-figur, her fra [[Leicester Square]] i London {{Byline|Yair Haklai}}]]
«Landstrykeren» er en omstreifer med de raffinerte manerer, klær og verdigheten til en herre. [[Roscoe Arbuckle|Fat Arbuckle]] bidro med sin svigerfars runde filthatt og sine egne bukser (i sjenerøse proporsjoner). [[Chester Conklin]] framskaffet den lille jakken (snippkjolen), og [[Ford Sterling]] fant fram de altfor store skoene i størrelse 14. De var så store at han hadde dem på seg på feil fot for ikke å gå dem av seg. Han konstruerte mustasjen fra noe kunstig hår som tilhørte [[Mack Swain]].<ref>Mack Swain, ikke [[Mark Twain]].</ref> Det eneste som Chaplin eide selv var den tynne bambusstokken.<ref name="Sutton" /> Landstrykerfiguren fikk umåtelig popularitet blant kinopublikumet og ble kjent som «Charlot» i den [[Frankrike|fransktalende]] verden, og i [[Italia]], [[Spania]], [[Andorra]], [[Portugal]], [[Hellas]], [[Romania]], og [[Tyrkia]]. I [[Brasil]] og [[Argentina]] var han «Carlitos», og i [[Tyskland]] «Der Vagabund», tilsvarende som «Landstrykeren» i [[Norge]].

Chaplins første filmer hos Keystone benyttet det standardiserte opplegget til Mack Sennett med ekstrem fysisk komedie og overdreven mimikk. Chaplins [[pantomime]] var i seg selv mer subtil, mer egnet for romantiske og familiære farser enn de vanlige jakt- og mobb-scenene til Keystone. De visuelle skøyerstrekene var Keystones varemerke, og landstrykerfiguren ville aggressivt angripe sine fiender med spark og slag når det kom til det. Publikum elsker denne lystige, jordnære og nye komikeren, selv om enkelte kritikere advarte at hans tåpeligheter og tøys grenset mot det vulgære. Chaplin fikk snart tilliten til å regissere og redigere sine egne filmer. Han gjorde bemerkelsesverdig 34 kortfilmer for Sennett i løpet av sitt første år i filmen, foruten også den grensesprengende komedien ''Tillie's Punctured Romance''.

Landstrykerfiguren ble benyttet i den første filmtraileren som ble vist i en amerikansk kino, et bildeslideshow som var utviklet av [[Nils Granlund]], leder for reklame ved [[Marcus Loew]]s teaterkjede, og vist ved Loews teater Seventh Avenue i [[Harlem]] i 1914.<ref>Granlund, Nils (1957): ''Blondes, Brunettes and Bullets''. New York: Van Rees Press, s. 53</ref> I 1915 signerte Chaplin en langt mer inntektsbringende kontrakt med filmselskapet [[Essanay Studios]] der han i ytterligere grad utviklet sin dyktighet og evner for film, og la nye lag av dybde og patos til den faste slapstick-komedien han hadde tatt med seg fra Keystone. Chaplin utviklet også sitt eget aksjeselskap som inkluderte ''ingénuen''<ref>''Ingénue''; i teatersammenheng, en uskyldsren pike</ref> ved navn [[Edna Purviance]] og de komiske skurkene [[Leo White]] og Bud Jamison.

Landstrykeren er tett og nært identifisert med stumfilmtiden, og ble betraktet som en internasjonal figur. Da lydfilmen fikk sitt gjennombrudd på slutten av [[1920-årene]] nektet Chaplin å lage en lydfilm der hans figur snakket og hadde replikker. I filmproduksjonen ''[[Byens lys|City Lights]]'' (''Byens lys'') fra [[1931]] var det fortsatt ingen dialog. Chaplin lot figuren bli offisielt pensjonert i filmen ''[[Modern Times (film)|Modern Times]]'' (''Moderne tider''), utgitt den 5. februar 1936, som på passende vis lot Landstrykeren spasere nedover en endeløs motorveg mot den fjerne horisonten. 

Filmen var bare en delvis lydfilm med dialog, og er ofte kalt for den siste stumfilm til tross for at den hadde lyd (ikke ulik våre dagers filmer med [[Mr. Bean]]). Landstrykeren forble stum eller uten replikker fram til slutten av filmen da hans stemme blir hørt for første gang, skjønt kun som en del av en uforståelig [[kaudervelsk]], franskitaliensklignende sang. Det gjorde det mulig for Landstrykeren å endelig bli gitt en stemme uten at det endret hans tilknytning til stumfilmtiden.

Etter hvert som nye innvandrergruppe kom i bølger til USA var stumfilmen i stand til å krysse alle språkbarrierer, og kommuniserte på ethvert nivå i det amerikanske [[babels tårn]]. Chaplin sto fram som den fremste eksponenten for stumfilmene, og han var selv opprinnelig en fattig innvandrer fra London. Chaplins Landstryker spilte ut vanskelighetene og ydmykelsene til den innvandrende taperen og svake part, den konstante striden på bunnen av den amerikanske samfunnspyramiden og likevel triumferte han over motgangen uten å stige til toppen av pyramiden. På den måten sto han i kontakt med de mange fattige i sitt store publikum. Chaplins filmer var også fornøyelig nedbrytende, og filmenes pompøse autoriteter gjorde det mulig for innvandrerne å le av de som de fryktet.<ref>Robert Hughes: ''American Visions'', BBCTV</ref>