Redigerer Charles James Fox (avsnitt)

=== Politisk leder ===
Mens han tilhøre opposisjonen mot North, gjorde han seg høyt fortjent for frihetens sak, erklærte seg for eksempel i 1780 for allmenn samvittighetsfrihet og kjempet med utrettelig iver for de nordamerikanske koloniene. Imidlertid gikk han ved sine angrep på Norths amerikapolitikk ofte til verks med en heftighet som overskred sannhetens og rettferdighetens grenser. Trass i alle anstrengelser fra hoffpartiets side ble Fox i 1780 valgt til parlamentsmedlem for [[City of Westminster|Westminster]] - etter en av de mest beryktede valgkamper man hadde opplevd - og representerte sån denne valgkrets til sin død. 

Da North i mars 1782 måtte gå av, trådte Fox inn i Rockinghams kabinett som [[utenriksminister]]. Der befant han seg imidlertid fra starten av i uhjelpelig politisk og personlig konflikt med [[William Petty, 1. marki av Landsdowne|Shelburne]], som på sin lott hadde fått forhandlingene med kolonistene i Nord-Amerika, mens fredsforhandlingene i [[Paris]] med Frankrike og Spania stod under Fox' oppsikt. Denne konflikt foranlediget Fox' avgang, da Shelburne etter Rockinghams død i juli samme år ble dennes etterfølger, etter at Fox forgjeves hadde prøvd å få kongen til å gi [[William Henry Cavendish-Bentinck, 3. hertug av Portland|hertugen av Portland]] ledelsen av kabinettet. Kort derpå begikk Fox det for ham selv og hans parti kanskje mest skjebnesvangre feilsteget under hele hans politiske karriere. For å styrte Shelburne, som imidlertid var whig likesom han selv, allierte han seg nemlig i 1783 med torypartiets anfører North, hvis statskunst og hele politiske personlighet han tidligere hadde angrepet med stor skarphet. Likesom sin nye forbundsfellet opptrådte han kort derpå i parlamentet mot de av regjeringen avsluttede fredssonderingene med Frankrike og Spania, selv om disse sonderinger hadde gav så gode vilkår som England under de davarænde forhold kunne ha begjært. 

Shelburne, hvis tilhengere i underhuset lå under for «koalisjonen», måtte fratre, og Portland dannet i februar 1783 et nytt kabinett, hvorav både North og Fox ble medlemmer, sistnevne som utrikesminister og den ledende kraft. Han fikk i stand de endelige fredstraktatene Amerika, Frankrike og Spania (1783), men hans viktigste tiltak var fremleggelsen i parlamentet av den såkalte ostindiske lov. Dette av Burkes idéer gjennomsyrede lovforslag hadde fremfor alt til hensikt å gi Det ostindiske kompanis undertrykte undersåtter et bedre styre, men skulle også - et nytt feilsteg av Fox - å styrke det daværende regjeringspartiets stilling på kronens bekostning. Lovforslaget ble antatt i underhuset, men falt ved kongens innflytelse hos lordene. 

Kong Georg III, som hadde motvilje mot Fox, blant annet for hans lettsindige levned og forbindelse med den ulydige tronarvingen, skyndte med denne grunn til å avskjedige sine ministre og gav [[William Pitt d.y.|Pitt d. y.]] i oppdrag å danne et nytt kabinett. Fox stod således i desember 1783 atter på opposisjonens side. 

Ved parlamentsvalgene i 1784 led han et stort nederlag, da en mengde av hans tidligere tilhengere, forbitret over hans forbindelse med North og over det ostindiske lovforslaget, allierte seg med hans unge konkurrent Pitt. Under de første åtte årene etter valgene i 1784, mens hans parti i parlamentet visst var i minoritet, men dog ikke ubetydelig, opptrådte han med å tilskynde atskillige berettigede reformer, som en forandring av underhusets sammensetning, [[slavehandel]]ens avskaffelse og Testaktens opphevelse med hensyn til i avseende på protestantiske dissentere. Men han gjorde seg også skyldig til feilgrep, som da han 1785 bekjempet Pitts forslag om større handelsbegunstigelser for irlenderne og i 1787 kritiserte den i 1786 avsluttede handelsavtalen med Frankrike. Ikke minst ved Fox' medvirkning klarte Burke å få [[Warren Hastings]] stilt til rette for overhuset for den undertrykkelse man anså at han hadde gjort seg skyldig til i [[India]].