Redigerer Charles Augustin Sainte-Beuve (avsnitt)

=== Etter 1848 ===
[[Fil:SainteBeuve.jpg|thumb|Utsnitt i svarthvitt fra et oljemaleri av Barthélémy-Eugène Demarquay.]]
Han vandret i de orleanistiske salongene, men til tross for forbindelsene med de sistnevnte og legitmistiske kretsene var han likevel ingen beundrer av dynastiet eller av [[Ludvig Filip I av Frankrike]], og [[Februarrevolusjonen 1848|februarrevolusjonen]] i [[1848]] var ham ganske likegyldig. Junirevolusjonen innga ham derimot en redsel for kulturen og den borgerlige ordningen og førte ham inn blant [[Napoleon III av Frankrike|Napoléon]]s tilhengere.

Under [[revolusjonene i 1848|uroen i 1848]] i [[Europa]] foreleste han ved universitetet i [[Liège]] i [[Belgia]] om [[François-René de Chateaubriand]]. I [[1849]] var han tilbake i [[Paris]], og det var da han begynte på sine berømte litterære-journalistiske arbeid, ''Causeries du lundi'', «mandagssamtaler», i avisene, først i ''[[Le Constitutionnel]]'', deretter i ''Moniteur universel'', til sist i ''Le temps''.

Selv om han på ingen var begeistret for statskuppet, resonerte han dog at keiserdømmet var det beste av alternativene. Da [[Napoleon III av Frankrike|Charles Louis Napoléon Bonaparte]] ble keiser fikk han utnevnt Sainte-Beuve til professor i latinsk poesi ved Collège de France. Artikkelen Regrets (1852), hvor han anmodet sine gamle venner orleanisterne om å slutte seg til keiserdømmet førte til skandale. Da han i [[1855]] begynte å forelese ble han møtt med larmende motdemonstrasjoner fra [[Liberalisme|liberale]] studenter, og han trakk seg fra stillingen. Isteden utga han sine forelesninger, ''Étude sur Virgile'', [[1857]], og ble i isteden utnevnt til professor ved [[École normale supérieure]], hvor han foreleste i årene [[1857]]–[[1861]].