Redigerer Chanson de geste (avsnitt)

== Teorier om opprinnelsen ==
Opprinnelsen til chanson de geste som form er et debattert emne innenfor litteraturforskningen. [[Gaston Paris]], en middelalderforsker på [[1800-tallet]] anerkjente at de hadde oppstått i en [[Muntlig litteratur|muntlig episk tradisjon]], identifiserte dette med fortellende sanger, noen ganger kalt for ''cantilenæ'', som stundom blir nevnt av samtidige forfattere i andre sjangre.

Slike sanger om betydningsfulle hendelser er stundom blitt sunget i kort tid etter at et stort slag har skjedd. Som et første eksempel, en samtidig historiker nedtegnet at navnene av de som falt ved et mindre overfall ved [[Roncesvalles]] var på alles lepper seksti år senere, noe som indikerer at veksten av en legende vokste ut av proporsjon i henhold til den opprinnelige hendelsen. En legende ville da resultere, lenger etter, i ulike variasjoner av Rolandskvadet som er nå kjent.<ref>For dette og andre tidlige bevis av framveksten av en Roland-tradisjon, se ''[[Rolandskvadet]]''</ref>

Et annet eksempel er at det er referanser til samtidige sanger om det første korstoget i to prinsipielle kilder om dette korstoget<ref>[[Vilhelm av Tyrus]], ''Historia Transmarina'' (gammelfransk versjon) 10.20; [[Guibert av Nogent]], ''Gesta Dei per Francos''.</ref> som støtter utsagn fra [[Graindor av Brie]], forfatter av det bevarte ''Chanson d'Antioche'', at han hadde hentet materiale fra et opprinnelig verk av sjonglører og en som deltok, [[Richard le Pèlerin]]. Det spanske ''[[El Cantar del Mio Cid]]'' (eller bare ''El Cid'') viser at en sammenlignbar fortellertradisjon eksisterte i [[Spania]] på samme tid.

Gaston Paris mente også at de tidligste sangerne fulgte hoffene til kongene og militære ledere, tilsvarende hva [[norrøn]]e [[skald]]er gjorde, og noen keltiske skalder, men bevisene for dette er ikke utvetydig.

En annen forskerretning, fremmet spesielt av [[Joseph Bédier]] på [[1900-tallet]]s begynnelse, framholder at diktene var diktet av poetene som skrev dem. Det eksisterte ingen tradisjonsformidlende dikt. Bédier mente videre at en del av de fortellinger ble først diktet av munker som brukte dem for bekjentgjøre [[pilegrim]]ssteder langs pilegrimsvegen mellom [[Paris]] og [[apostelen Jakob]]s grav i Nord-Spania ved å forbinde sangene ikke bare til [[helgen]]er, men også til legendariske helter fra folkeminne og sagn. Magiske [[relikvie]]r opptrer ofte i fortellingene. 

Det synspunktet har færre etterfølgere etter forskningen på [[muntlig litteratur]] gjorde framgang på midten av 1900-tallet. I tillegg er det problemer knyttet til at munker ikke hadde tillatelse til å drive med verdslig litteratur tilsvarende den til sjonglørene.