Redigerer Camel (band) (avsnitt)

=== 1976–1977: Produktive år og nye impulser ===
{{Sitat|Vi bestemte oss for å holde oss unna konseptalbum og starte med å sette mer trykk på vokaler igjen. Det var også et betydelig press fra plateselskapene, spesielt i USA. Jeg husker et møte i New York hvor de amerikanske selskapene var sjokkerte over at The Snow Goose ikke hadde vokaler. De friket ut!|Andrew Latimer om stilskiftet fra The Snow Goose til Moonmadness.<ref>Bandhistorie fra plateomslaget til utgivelsen The Snow Goose fra 2002, Decca Records, London nr. 8829302, side 5. (Lest 28. desember 2007)</ref>|right|center}}
Høsten 1975 med suksessen av The Snow Goose i bakhånd gikk Camel til planlegging av et nytt album basert på låter skrevet av de fire bandmedlemmene og som brøt med det konseptbaserte og symfoniske fra The Snow Goose. I januar [[1976]] dro Camel til Island Studios i London for å spille inn sitt studioalbum nummer fire, og den [[26. mars]] ga de ut albumet med navnet ''[[Moonmadness]]'', som brøt totalt med det enhetlige konsepttemaet og som hadde et annerledes lydbilde enn det som hadde preget den forrige utgivelsen. Likevel var det et konsept som var mindre definert enn The Snow Goose, og musikken var heller ikke like utfordrene, men det betydde ikke at Moonmadness var blottet for fornøyelse. Det hadde lange perioder med atmosfæriske, instrumentale og romslige soloer.

Albumet bestod løst av konseptlåter basert på bandmedlemmenes ulike personligheter, hvor ''«Chord Change»'' var Peter Bardens' verk, ''«Air Born»'' var Andrew Latimers, ''«Lunar Sea»'' var Andy Wards mens ''«Another Night»'' var Doug Ferguson sitt verk. Bandet la på flere lag med gitar og synthesizer likt med [[Pink Floyd]]s album ''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]'', og gjorde ''Moonmadness'' imponerende populært blant musikkritekerne og fansen. Albumet ble suksessfullt i [[Amerikas forente stater|USA]], hvor det nådde nummer 115 på Billboard 200, som i ettertid skulle bli den høyeste listeplasseringen bandet skulle komme til å få i USA. Også hjemme i England endte Moonmadness på en 15 plass, som ble den høyeste plasseringen Camel skulle få i hjemlandet.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.connollyco.com/discography/camel/moon.html Connollyco.com – Camel discography, Moondances] (Lest 8. november 2007)</ref>

[[Bilde:Camel_23091976_02_300.png|thumb|Andrew Latimer under konserten på [[Chateau Neuf]] i Oslo den 23. september 1976. {{Byline|Helge Øverås}}]]
Grunnen til at bandet skiftet musikalsk retning fra eksperimenteringen rundt ''The Snow Goose'' var fordi plateselskapet insisterte på at Camel burde forsøke seg inn på mer kommersiell grunn, og det er et faktum at musikken på Moonmadness lignet mer på tradisjonell engelsk progrock. Albumet, som ble produsert av [[Rhett Davies]], kom også innom sjangeren [[Fusion (musikk)|fusion]] med sammentrukket rytme og flimrende keyboard. Videre så var sangene mer intime, konsise og innfallende enn de som ble gitt ut på de forrige albumene. Under den påfølgende turnéen i [[Europa]] umiddelbart etter plateutgivelsen fikk Camel, etter en overtalelse av Ferguson, med seg studiomusikeren og bandnomaden [[Mel Collins]] fra [[King Crimson]] på [[saksofon]]<ref name="Bergan" />. Dette gjorde at bandet fikk en ekstra dimensjon og et mer [[jazz]]inspirert preg under turneen. Camel spilte for første gang i Norge under denne turneen på [[Chateau Neuf]] den [[23. september]] 1976, og bandet fikk ytterligere oppmerksomhet i landet da [[NRK]] kjøpte inn og sendte opptak fra en av bandets vårkonserter på høsten 1976.<ref>[[VG]]: Pop-Plukk – Camel, side 31. (Av Øyvind Brigg, publisert 23. september 1976)</ref>

Moonmadness ble Camels siste utgivelse med bassisten Doug Ferguson, som på grunn av interne stridigheter som angikk Fergusons musikalske interesser og begrensninger, førte til at Ferguson måtte forlate bandet. Dette baserte seg på det faktum at Andy Ward hadde utviklet seg teknisk på trommer med kompliserte rytmeseksjoner og eksperimentering innen [[jazz]] etter ankomsten av Mel Collins, noe Ferguson mente var et brudd på den tradisjonelle innfallsvinkelen Camel hadde tatt til da. Dette gjorde at Ward følte seg musikalsk hemmet av Ferguson, noe som igjen gjorde at sistnevnte ble tvunget til å slutte i Camel. Dette skulle senere vise seg å være et uheldig feilgrep for bandet, da Doug Ferguson med sin fortid blant annet fra det militære viste en god disiplin og dessuten var god til å løse interne konflikter i bandet. Særlig gjaldt dette låtskriverfeidene mellom Andrew Latimer og Peter Bardens, som begge var to sterke musikalske personligheter og som trengte et nøytralt mellomledd for å fungere optimalt sammen i en kreativ gruppe.

I januar [[1977]] ble det foretatt to forandringer i bandbesetningen ved at Ferguson gikk og ble siden erstattet av bassisten [[Richard Sinclair]] fra [[Caravan]], mens Mel Collins ble tatt inn som et femte uoffisielle medlem. Med denne besetningen gikk Camel  til innspilling og ga ut ''[[Rain Dances]]'' i september, som fjernet seg fra de forrige utgivelsene rent stilmessig. Dette skjedde mye på grunn av at de nye medlemmene med sin innflytelse innen jazz bidro til å fremheve det nye musikalske aspektet hvor de eksperimenterte med kompliserte tidssignaturer. Noe som også var nytt i forhold til tidligere utgivelser var bruken av studiomusikere og utradisjonelle instrumenter. Den mest kjente studiomusikeren var [[Brian Eno]] fra [[Roxy Music]], som etter forespørsel av produsent Rhett Davies bidro med piano på låta ''«Elke»''. Albumet ble godt mottatt da det kom ut i [[Storbritannia]], hvor det til slutt nådde nummer 20 på albumlistene<ref name="progdome" />. På Billboard 200 endte utgivelsen opp som nummer 136<ref name="progdome" />, mens den i [[Norge]] endte opp som nummer 17 på [[VG-lista]].<ref>[http://lista.vg.no/show_list.php?ListsOp=showWeek&week=38&year=1977&listID=2 VG.no – VG-lista uke 38 i 1977] (Lest 8. november 2007)</ref>

==== 1978: Interne stridigheter og stilskifte ====
Fra høsten 1977 og ut i det nye året [[1978]] gikk bandet til innspilling av en ny studioutgivelse. I mars kom samtidig bandets første liveutgivelse ''[[A Live Record]]'', hvor side én var basert på tidligere liveinnspillinger fra turnéne mens side to inneholdt hele konserten fra Royal Albert Hall med symfoniorkester komponert av David Bedford. Med Richard Sinclair hadde Andy Ward og bandet nå fått en bassist og sanger med relasjoner til jazz, men i stedet dukket det opp problemer med harmonien. De ulike personlighetene i bandet passet ikke like godt sammen og balansen som tidligere hadde vært der med Doug Ferguson var nå borte, noe som førte til ytterligere spenning når det gjaldt valg av musikalske retninger og låtskriverarbeid mellom Peter Bardens og Andrew Latimer. For å forsterke dette ytterligere kom det også et press ovenfra av Decca Records om å produsere en «hit single» for å få spilletid på [[radio]], noe som gjorde at Bardens og Latimer til slutt mer eller mindre arbeidet mot hverandre med komposisjoner og låtskriving istedenfor å samarbeide med hverandre.

Den [[30. juli]] 1978, rett før innspillingen var ferdig og turneen skulle settes igang, sluttet for øvrig Peter Bardens i bandet og gikk videre med albuminnspillinger med Van Morrison (''[[Terror fra det ukjente|Wavelength]]'') etter mange krevende krangler og uenigheter som gikk på låtskriving mellom Bardens og Latimer. Også bandmanager Geoff Jukes sluttet rett før verdensturneen skulle starte som følge av bruddet med Bardens, men bandet hadde fortsatt administrasjon i Max Hole. Peter Bardens signerte for øvrig senere på året en egen platekontrakt med [[Arista Records]] og ga ut soloalbumet ''Heart To Heart'' i eget navn året etter.

Som erstatning for Bardens hentet Camel (etter forslag fra Richard Sinclair) inn to keyboardister i [[Dave Sinclair]] (fetter av Richard) og [[Jan Schelhaas]], som begge kom fra Caravan og dermed bragte et stilskifte inn i Camel med to keyboardspillere som begge kunne fremføre mellomspill i større grad en tidligere. I samme periode ble også Mel Collins formelt tatt inn som bandmedlem etter å ha tilbrakt mye tid sammen med bandet. Turnéen startet den [[10. september]] på kunstsenteret [[Fairfield Halls]] i [[Croydon]] med sanger og låtskriver [[Michael Chapman]] som gjesteartist. Albumet ''[[Breathless]]'' kom ut den [[22. september]] med [[Mick Glossop]] som ny produsent, etter å ha blitt forespurt av Bardens under innspillingen med Van Morrison.<ref>Bandhistorie i plateomslaget fra Breathless–utgivelsen av John Tracy 1992, Deram Records, London nr. 820 726-2. (Lest 28. desember 2007)</ref> Denne utgivelsen, som bestod av en uvanlig blanding av pop, progrock og jazz, var relativt korte og konsise låter sett fra et progressivt standpunkt og som var mer eller mindre konstruert for å få spilletid på radio etter press fra plateselskapet. 
{{Sitat|...På et tidspunkt vurderte jeg å skifte bandnavnet til Caramel!|Andrew Latimers kommentar om alle musikerne fra Caravan som hadde sluttet seg til Camel under Breathless-turnéen.<ref name="icsyhfh">Bandhistorie fra plateomslaget til utgivelsen I Can See Your House From Here fra Decca Records, London, nr. F-R 13879</ref>|right|center}}
Likevel forlot de ikke helt den improviserte progrock-sjangeren, for albumet hadde flere markante jazz-influerte låter som for eksempel ''«The Sleeper»'' og ''«Echoes»'', men disse hadde likevel et igjenkjennelig og nesten identisk lydbilde som de tidligere utgivelsene ''Mirage'' og ''Moonmadness''. På ''Breathless'' prøvde Camel å være et direkte fremtidsrettet progrock-band, og selv om de på enkelte låter gikk over i ulike sjangere, var hele resultatet overraskende vellykket sett fra et salgsmessig synspunkt. Den humoristiske låten ''«Down on the Farm»'' ble skrevet av Richard Sinclair og minnet mye om Caravan og [[Hatfield and the North]] som følge av Sinclairs ledende vokal og det faktum at han kom fra de gruppene. Låta ''«Rainbows End»'' var for øvrig skrevet av Andrew Latimer til avgåtte Peter Bardens, og hadde ironisk nok hans etterfølger Dave Sinclair ukreditert på keyboards.

Siden utgivelsen hadde en sammenblanding av forskjellige stilarter ble det av Camelfansen godt likt av noen og hatet av andre. Til tross for at det forrige albumet ''Rain Dances'' solgte godt i Norge og endte midt på VG-lista, så solgte ikke ''Breathless'' like mye og ble heller ikke tatt inn på samme liste. I Storbritannia endte for øvrig utgivelsen på en respektabel 26 plass<ref name="progdome" />, mens den på Billboard 200 i USA endte opp på en 134–plass.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.snim.no/moonmadness/discography.asp?ID=7 Moonmadness.no – Informasjon og anmeldelser av Breathless] {{Wayback|url=http://www.snim.no/moonmadness/discography.asp?ID=7 |date=20071026120924 }} (Lest 8. november 2007)</ref> Etter den siste konserten i Storbritannia ved [[University of York]] den [[14. oktober]], dro Camel over til kontinentet hvor de spilte ut desember.