Redigerer C.J. Hambro (avsnitt)

== Politisk virke ==
Hambro var [[stortingsrepresentant]] fra 1919 til 1957 og [[stortingspresident]] 1926–1933 og 1935–1945, samt visepresident i 1934 og president i [[Odelstinget]] 1945&ndash;1958. Han var Høyres parlamentariske leder 1926&ndash;1958. Hambro var også president i [[Folkeforbundet]]s delegertforsamling i 1939 og 1946.

Hambro var en sterk kritiker av [[Appeasement|ettergivenheten]] mot Tyskland i opptakten til andre verdenskrig. Han uttalte blant annet at [[Münchenavtalen]], der [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] ga etter for tyske krav om [[Tsjekkoslovakia|tsjekkoslovakiske]] landområder, var «En voldshandling uten sidestykke i den civilisterte historie».<ref>{{Kilde bok|tittel=Haakon & Maud V - Æresordet|etternavn=Bomann-Larsen|fornavn=Tor|utgiver=Cappelen Damm|år=2011|isbn=978-82-02-30374-7|utgivelsessted=Oslo|side=194|kapittel=Til Chamberlains pris}}</ref>

Han organiserte togtransport for [[stortingsrepresentant]]ene, regjeringen og kongefamilien ut av [[Oslo]] da tyskerne invaderte den 9. april 1940. Hambro var videre den som utformet [[Elverumsfullmakten]] som gav regjeringen konstitusjonell dekning for å styre inntil Stortinget igjen kunne samles. Under [[andre verdenskrig]] bodde Hambro i [[USA]] og [[Storbritannia]].

I eksil i USA fikk han vite at [[Arthur Skjelderup]] var død i Norge, men tolket det som om dødsfallet gjaldt [[Ferdinand Schjelderup]], som var sentral i motstandsarbeidet i Norge. I [[Nordmannsforbundet]]s tidsskrift, første nummer i 1944, skrev Hambro en nekrolog over Ferdinand Schjelderup, og navngav ham som en av hjemmefrontens ledende menn. Tidsskriftet var tilgjengelig for tyske lesere, og Schjelderup hadde ikke annet valg enn å gå i dekning før han kunne rømme til [[Sverige]]. I april 1944 ble Hambro innkalt til et møte i London, der både statsminister Nygaardsvold og en representant for hjemmefronten skarpt kritiserte den betydelige risiko han helt unødvendig hadde utsatt Schjelderup for. Til gjengjeld skrev Hambro etter møtet et brev til Nygaardsvold, der han sa sin mening om det «overfall på sakesløs person» han mente seg utsatt for. I flere nordmenns påhør karakteriserte [[Winston Churchill]] overfor [[Anthony Eden]] Hambro som ''definitely an enemy of Great Britain'', «avgjort en fiende av Storbritannia.»<ref name="Njolstad1812" />

Hambro var medlem av [[Den norske Nobelkomite]] i perioden 1. januar 1940&ndash;31. desember 1963, først dets viseformann 1945&ndash;1948 og deretter fungerende formann juni 1945&ndash;5. november 1945.

Hambro markerte seg sammen med [[Lars Elisæus Vatnaland]] ([[Bondepartiet]]) og Erling Wikborg ([[Kristelig Folkeparti|Kr.F]]) som motstander av opphevelsen av «[[jesuittparagrafen]]».<ref name="norderval">[http://www.katolsk.no/organisasjon/okb/akademi/artikler/20100508 Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956], professor [[Øyvind Norderval]], 8. mai 2010</ref><ref name="kvellestad">Iris Kvellestad: ''[https://bora.uib.no/handle/1956/6034 Motreformasjonens avantgarde. En kartlegging av norske holdninger til jesuittordenen på 1900-tallet]'', masteroppgave i religionvitenskap, 15. mai 2012, Universitetet i Bergen</ref> Hambro hevdet at jesuittene hadde vært en bidragsyter for [[fascisme]]n og [[nasjonalsosialisme]]ns framvekst i [[mellomkrigstiden]] og i tillegg en inspirasjon også for [[Kommunisme|kommunister]] og [[Marxisme|marxister]].<ref name="norderval" />

Hambro var kritisk til medlemskap i NATO fordi beslutninger om landets utenrikspolitikk ble flyttet utenfor landets grenser. Han mente Norge burde møte i NATO med «mistenksom aktpågivenhet». Hambro likte heller ikke at NATO ble fremstilt som demokratienes allianse.<ref>Melle, Oddbjørn Magne: Fanga i NATO. ''Klassekampen'', 30. Mars 2017, s. 16</ref>