Redigerer Bymarken (avsnitt)

==Privatisering, de rikes løkker med lystgårder ==

Byens styre var dominert av de mest velstående borgerne, og mange av dem sørget for å tildele seg selv de beste og største løkkene, og noen ansatte folk til å drive løkkene som rene gårdsbruk. Etter bybrannen i 1686 ble det bestemt at noen bygårder nær festningen ikke skulle bygges opp igjen. Da oppsto behovet for å fordele løkkene knyttet til disse, og det ble gjennomført salg. Dette bidro til at løkker kom i salg.<ref>Sprauten 1988, side 53–55.</ref> 

Borgermester [[Lauritz Ruus]] fikk i 1640-årene kongelig tillatelse til å underlegge seg [[Ruseløkken]] på 100 mål, med hovedbygning der [[Nationaltheatret]] ligger nå. Andre store løkker som tidlig ble privatisert var [[Selius Marselis|Marselienborg]] ved [[Pipervika|Piperviken]] og [[Munkedammen]] og [[Filipstad (Oslo)|Filipstad]] lenger vest. Byggeforbudet ble tidlig omgått ved å oppføre lave stuer for tjenestefolkene som drev løkken, og ovenpå høyloftede rom som eierfamilien og vennene deres kunne bruke til landlige utflukter om sommeren. En annen kjent hustype var ''arklåvene'' med soverom i en stor takark på loftet over låven.

Bymarken ble målt opp i 1697 og det ble laget en egen jordebok for den. Det året fantes rundt 320 løkker, som omfattet rundt 40 % av bymarkens areal.<ref>Sprauten 1988, side 55.</ref> I 1795 var det meste av bymarken oppdelt i løkker.<ref>Roede, Lars: ''Historiske kart over Oslo. Gamle kart forteller.'' Oslo, Pax, 2016, side 96–97. ISBN 978-82-530-3864-3 og Myhre, side 83.</ref>

Etter midten av 1700-årene ble byggeforbudet ikke lenger håndhevet.<ref>Sprauten 1988, side 55.</ref>, og tidens sans for naturromantikk og landlig idyll gjorde det populært å bygge vakre sommerhus på løkkene. Ved videre utparsellering ble det anlagt mange nye landsteder med idylliske navn som «Bellevue», «Sommerro», «Sorgenfri» og «Frydenlund», eller med navn etter eierne, som «Petersborg» og «Karenslyst». I årene 1823–1841 ble det bygget 58 landsteder i bymarken.<ref>Myhre, side 57.</ref> Fra rundt 1820 kommer det stadig flere sommerboliger på bymarken, der det var vanlig at eierne bodde fra mai til september, og fra rundt 1830 kom det stadig flere helårsboere, flest embetsmenn. I tillegg bodde det husmenn og andre som passet på løkkeeiernes bygninger og buskap.<ref>Myhre, side 154–155.</ref> 

Og etter byutvidelsen i 1859 kom det en kraftig økning i byggevirksomhet i bymarken, med flerdobling av antall anmeldte bygninger allerede fra 1859.<ref>Myhre, tabell side 220.</ref> Villaforstaden [[Homansbyen]] var tidlig ute, med byggestart i 1858. Fra 1860-årene ble det bygget [[Leiegårdene i Oslos historiske murby|leiegårder i mur]] på bymarken, slik at den i 1900 var blitt kjerneområdet for boliger til byens velstående befolkning, [[Østkant og vestkant i Oslo|vestkanten]].<ref>Myhre, side 307.</ref>