Redigerer Bruce Springsteen (avsnitt)

=== 1972–1974 ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1988-0719-38, Bruce Springsteen, Konzert in der DDR.jpg|thumb|Springsteen på konsert, 1988. {{Byline|Thomas Uhlemann, Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-1988-0719-38}}]]
I 1972 signerte Springsteen ved hjelp av [[John H. Hammond|John Hammond]] en platekontrakt med [[Columbia Records]], Hammond hadde fått [[Bob Dylan]] og [[Leonard Cohen]] til samme plateselskap tidligere..<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Håvard Rem|Rem, Håvard]] | utgivelsesår = 1999 | tittel = Bob Dylan | isbn = 8205267553 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008091001006 | side = }} </ref>  Springsteen tok med seg mange av sine kolleger fra New Jersey inn i innspillingstudioet og dannet gruppa som senere skulle bli kjent som [[E Street Band]]. Hans [[debutalbum]], ''[[Greetings from Asbury Park, N.J.]]'', ble gitt ut i januar [[1973]], og etablerte ham som en kritikerfavoritt,<ref>Bangs, Lester (5. juli 1973): [http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/greetings-from-asbury-park-nj-19730705 «Greetings From Asbury Park, NJ»], ''Rolling Stone''</ref> men salget tok derimot ikke av. På grunn av Springsteens lyriske tekster og musikk forankret i [[folkrock]]en, for eksempel i sanger som «Blinded by the Light» – som senere skulle bli en stor hit med [[Manfred Mann's Earth Band]], og «For You», ble Springsteen i begynnelsen sammenlignet med [[Bob Dylan]].<ref>[http://www.rollingstone.com/music/artists/bruce-springsteen/biography Bruce Springsteen] – ''Rolling Stone''</ref>

Sammenligningen med Dylan skyldtes også forbindelsen til Columbia og Hammond. «Han synger med en friskhet og en heftighet som jeg ikke har hørt siden jeg ble rystet av [Dylans] ‘Like a Rolling Stone’,» skrev Peter Knobler, redaktør for magasinet ''Crawdaddy'' i Springsteens første store intervju i mars 1973. ''Crawdaddy'' var det første større musikkbladet som oppdaget Springsteen og var hans tidligste forkjemper.<ref>[http://beatpatrol.wordpress.com/2009/08/02/peter-knobler-crawdaddy-2008/ «History of Crawdaddy»]. ''Crawdaddy.com''.</ref> Springsteen og E Street Band anerkjente dette ved å gi en privat framføring ved Crawdaddys 10-årsfest i [[New York City]] i juni [[1976]].<ref>Rockwell, John (9. mai 1976): [http://select.nytimes.com/gst/abstract.html?res=F40C15F93C5B167493CBA9178DD85F428785F9&scp=1&sq=springsteen%20crawdaddy&st=cse «Crawdaddy Party Mirrors Magazine»]. ''NY Times''.</ref>

Musikkritikeren Lester Bangs skrev om Springsteens første album i musikkmagasinet ''Creem'' to år senere: «...mange av oss avskrev det: han skrev som [[Bob Dylan]] og [[Van Morrison]], sang som Van Morrison og [[Robbie Robertson]], ledet et band som lød som Van Morrisons.»<ref>Lester Bangs (november 1975): «Hot Rod Rumble In The Promised Land», ''Creem''</ref> Sangen «[[Spirit in the Night]]» var den som særlig viste Morrisons innflytelse, mens «[[Lost in the Flood]]» var det første av mange portretter av [[Vietnamkrigen|Vietnam-veteraner]] og en forbausende moden sang, var «Growin' Up» hans forsøk på å behandle det tilbakevendende temaet oppveksttid.

I september [[1973]] kom hans andre album, ''[[The Wild, the Innocent & the E Street Shuffle]]'', det ble godt mottatt av kritikerne, men ble ingen kommersiell suksess da det kom ut. Som ''Greetings'' handlet også dette albumet om gatene i New York og New Jersey, med en blanding av romantikk og realisme: ''«And the boys from the casino dance with their shirts open like Latin lovers on the shore,/Chasin' all those silly New York virgins by the score.»''<ref>Emerson,  Ken (30. januar 1974): [http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/the-wild-the-innocent-the-e-street-shuffle-19740130 «The Wild, The Innocent & The E Street Shuffle»], ''Rolling Stone''</ref> Springsteens sanger var blitt større i form, format og omfang; E Street Band dempet folkrockpreget og lente seg mer mot [[Rhythm and blues|R&B]]. Sangtekstene tenderte til å romantisere tenåringenes gateliv. «[[4th of July, Asbury Park (Sandy)]]» og «[[Incident on 57th Street]]» ble favoritter hos fansen, og den lange, ekstatiske «[[Rosalita (Come Out Tonight)]]» var inntil 1984 fast innslag på Springsteens konserter, og har også vært spilt sporadisk de senere år.

Den [[22. mai]] [[1974]] skrev musikkritikeren [[Jon Landau (musikkprodusent)|Jon Landau]] i [[Boston]]s ''The Real Paper'' etter å ha vært på en konsert med Springsteen, som på dette tidspunktet ikke hadde blitt en stor stjerne, i [[Harvard Square Theater]]: «Jeg så rockens framtid og dens navn er Bruce Springsteen. Og på en kveld da jeg trengte å føle meg ung, fikk han meg til føle som om jeg hørte musikk for den aller første gangen.»<ref>Landau, Jon (22. mai 1974): [http://www.ew.com/ew/article/0,,20057685_20057687_20152218,00.html «Growing Young With Rock and Roll»] {{Wayback|url=http://www.ew.com/ew/article/0,,20057685_20057687_20152218,00.html |date=20100116052323 }}. ''The Real Paper''.</ref><ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/music/2011/jun/12/bruce-springsteen-gig-review|tittel=Bruce Springsteen and the most important gig review in history|besøksdato=2022-07-29|dato=2011-06-11|språk=en|verk=the Guardian|sitat="Last Thursday, at the Harvard Square theater, I saw rock'n'roll past flash before my eyes," Landau wrote in a confessional review for the Boston alternative free sheet the Real Paper. "And I saw something else: I saw rock and roll future and its name is Bruce Springsteen. And on a night when I needed to feel young, he made me feel like I was hearing music for the very first time."}}</ref> Etter denne opplevelsen ble Landau senere Springsteens manager og plateprodusent og bidro til å fullføre det nye albumet ''[[Born to Run]]''. Springsteen hadde fått et stort budsjett til disposisjon for å gjøre albumet kommersielt tilgjengelig. Han brukte svært lang tid i studio, blant annet på jakt etter et [[Wall of Sound]]uttrykk. Publikums forventninger ble bygget opp gjennom en tidlig versjon av tittelsangen «[[Born to Run (sang)|Born to Run]]» på radio, men tok mer enn 14 måneder å spille inn albumet, hvor seks måneder gikk på sangen «Born to Run» alene.

I løpet av denne tiden hadde Springsteen kjempet med raseri og frustrasjon over albumet og sa at han «hørte lyden i hodet» men ikke lyktes med å forklare den for de andre i studioet. Det var i løpet av disse sesjonene at [[Steven Van Zandt]] ble hentet inn i studioet for å hjelpe Springsteen å organisere blåseseksjonen på «[[Tenth Avenue Freeze-Out]]». Dette første til at Van Zandt ble med i bandet; han hadde lenge vært Springsteens venn og musikalske partner på tidligere prosjekter. Da Springsteen hørte det ferdige albumet første gang slengte han plata fra seg og sa til Jon Landau at han heller ville gjøre plata helt på ny som et konsertopptak.