Redigerer Bonifatius VIII (avsnitt)

=== Stridigheter ===
Bonifatius tok et oppgjør med [[Frankrike]], som på denne tiden var i krig med [[England]]. Fransk [[geistlighet]] var derfor blitt beskattet, og paven støttet den i en skattenektelse. I sin bulle fra 1296 beskrev han beskatningen som et eksempel på de lidelsene som [[lekfolk]] utsatte geistligheten for.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 113)</ref> Som et mottrekk forbød [[Filip IV av Frankrike]] utførsel av penger og edle metaller, noe som var et hardt slag for pavens økonomi. Kong Filip titulerte ham ikke med det gjengse «Deres Hellighet», men som «Deres Største Dumhet», og da Bonifatius innkalte til et konsil i Roma, forbød Filip de franske geistlige å delta.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 113)</ref> Bonifatius erklærte at han heller ville være en hund enn en franskmann.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 113)</ref> Han hadde allerede lagt seg ut med en av de mektigste [[adel]]sslektene i Italia og med [[fransiskanerordenen]], som ellers hadde vært en støtte for pavestolen. Hans anseelse steg noe da han utropte år 1300 til «[[jubelår]]», og ble dyrket som [[Europa]]s åndelige sentrum.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 113)</ref>  

Ifølge bullen ''Unam sanctam'' fra november 1302 finnes det bare én kirke, og den styres av [[Jesus Kristus]], hans stedfortreder [[apostelen Peter]] og dennes etterfølgere, dvs. paven i Roma. Skulle den [[gresk-ortodokse kirke]] påstå at den ikke sorterer under Peters etterfølger, har den dermed erklært at den ikke tilhører Kristi hjord.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 114-5)</ref> Paven besitter et åndelig og et verdslig [[sverd]], begrunnet med [[Matteusevangeliet]] 16:19 («''Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.''» - jfr «[[nøkkelmakten]]») og 26:52 («''Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.''»»<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=MAT&chapter=26 Matt 26,52 ''Nettbibelen.no]</ref>) samt [[Lukasevangeliet]] 22:38 («''De sa da: «Herre, se, her er to sverd.» «Det er nok!» svarte han.''»<Ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=LUK&chapter=22 Luk 22,38]</ref>). Ifølge Bonifatius skal det åndelige sverdet føres <u>av</u> kirken, og det verdslige <u>for</u> kirken av konger og krigere, «men bare når og så lenge som den geistlige myndigheten ønsker det», da denne er større end den verdslige, kan innsette den og dømme den.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 114-5)</ref>   Den høyeste geistlige makten kan derimot kun dømmes av [[Gud]] selv, og den som er uenig i dette, går imot Gud selv. Bonifatius avslutter med at ethvert menneske plikter å underkaste seg paven i Roma, ellers taper man sin [[sjel]]s salighet. Læren om de to sverdene var tankegods fra blant andre [[Bernhard av Clairvaux]] og [[Thomas Aquinas]], men ingen annen pave hadde våget å forlange at folk skulle akseptere dette for å unngå fortapelse.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 114-5)</ref>  

Filip IV forlangte at det ble innkalt et konsil som kunne avsette Bonifatius, som Filip anklagde for [[kjetteri]] og for mord på forgjengeren Celestin.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 135)</ref> Filip mente dessuten at paven holdt seg med en personlig «hus[[djevel]]». Det lyktes den franske kongens menn å få Bonifatius fengslet i hjembyen hans, Anagni, men etter to dager satte byens borgere paven fri. Like etter døde han av sinnsbevegelse.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 135)</ref>  Hans [[sarkofag]] befinner seg i [[Peterskirken]]s [[krypt]]. Det ble nå vurdert som klokest å flytte hele pavestolen til Frankrike, for å slippe de ustanselige oppgjørene mellom rivaliserende romerske adelsfamilier; og fra 1309 fikk paven sin [[residens]] i [[Avignon]]. Samtlige syv paver i «Avignon-tiden» (som varte i nesten 70 år) var franske. De lot seg pavekrone i [[Lyon]], og to tredjedeler av [[kardinal]]ene var franske.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Kirkehistorie'' (s. 135)</ref> 

I [[Danmark]] er Bonifatius kjent fra striden med [[Erik Menved]] om erkebiskop Jens Grand.