Redigerer Bernard Law Montgomery (avsnitt)

== Andre verdenskrig ==
[[Fil:Monty, wavvel, auk.jpg|thumb|Montgomery, [[Archibald Wavell]] og [[Claude Auchinleck]]]]
[[Fil:Montgomery watches his tanks move up.jpg|thumb|Montgomery i [[Nord-Afrika]] i november 1942]]
[[Fil:2 Battle of El Alamein 001.png|thumb|[[Det andre slaget om El Alamein]]]] 
Da Storbritannia erklærte Tyskland krig 3. september 1939, ble Montgomerys 3. infanteridivisjon en del av II korps under ledelse av [[Alan Brooke]] innen [[British Expeditionary Force]] (BEF). Montgomery fryktet en gjentakelse av 1914, slik at perioden som er blitt kalt [[Phony War]] ble tilbrakt med å trene på taktiske tilbaketrekninger framfor offensive operasjoner.{{tr}} Dette kom til nytte da Tyskland rykket inn i [[Nederland]] 10. mai 1940 og de britiske styrkene etter hvert måtte trekke seg tilbake til [[Dunkerque]], hvor Montgomerys divisjon gjennomførte dette med minimale tap. Under [[evakueringen fra Dunkerque]] overtok Montgomery kommandoen over hele II korps, mens Brook måtte overta ledelsen av hele BEF.

Montgomery kom med sterk kritikk av hvordan ledelsen av BEF hadde skjøttet sine oppgaver.{{tr}} Dette ble ikke tatt godt opp i [[War Office]], og han ble midlertidig «parkert», og ble «bare» tildelt [[Order of the Bath|Companion of Order of the Bath]] for sin innsats.{{tr}} I juli samme år ble han likevel utnevnt til [[generalløytnant]] og gitt kommandoen over et [[armékorps]]. Samtidig innledet han en langvarig feide med sin nye overordnede, [[Claude Auchinleck]].{{tr}} Montgomery trente systematisk sine styrker, og gjennomførte en større landgangsøvelse i april 1942 med en kombinert styrke med rundt 100 000 soldater.

=== Nord-Afrika ===
{{Utdypende artikkel|Felttoget i Nord-Afrika}}

I 1942 var [[Claude Auchinleck]] øverstkommanderende for de britiske styrkene i Nord-Afrika. De hadde etter [[det første slaget om El Alamein]] lyktes med å stabilisere fronten ved El Alamein. Den britiske statsministeren [[Winston Churchill]] ønsket å rokere på det øverste befalet. Auckinleck ble sendt til India, og erstattet av [[Harold Alexander]], med William Gott som kommandant for Åttende armé. Gott ble drept i en flyulykke like etter at han hadde overtatt kommandoen.  [[Alan Brooke]] overtalte da Churchill til å sette inn Montgomery som kommandant for [[Åttende armé (Storbritannia)|Åttende armé]].{{tr}}

Montgomery overtok kommandoen 13. august og gikk umiddelbart i gang med å omorganisere Åttende armé til en mer enhetlig, offensiv operativ enhet, og han slo blant annet sammen luft- og bakkekommandoene til en operasjonssentral og beordret makulering av alle planer for tilbaketrekning.{{tr}} Videre la han vekt på selv å være til stede blant soldatene og gjøre sitt lederskap synlig. Det var også her han skiftet ut sin standard britiske offiserslue med den sorte [[beret]]en han siden ble kjent for.{{tr}} På den hadde han i tillegg til generalmerket også merket til stridsvognregimentet («Royal Tank Regiment»). Da Brooke og Alexander kom på ny inspeksjon etter bare seks dager, ble de overrasket over hvordan stemningen i Åttende armé hadde endret seg etter så kort tid.{{tr}}

[[Erwin Rommel]]s [[Afrikakorpset|Afrikakorps]] prøvde å omringe Åttende armé i [[slaget om Alam el Halfa]] 30. august til 5. september, men den britiske etterretningen hadde gjennom [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]]-kodingen fanget opp hvor hovedstøtet ville komme, og de tyske og italienske styrkene hadde liten framgang. Montgomery ble allikevel kritisert for ikke å ha gått til motangrep, men han var overbevist om at de britiske styrkene ikke hadde noen mulighet mot de svært bevegelige tyske styrkene, og ville ha kampene på sine premisser.{{tr}}

[[Det andre slaget om El Alamein]] brøt ut 23. oktober og varte i tolv dager fram til 4. november. Montgomerys seier i dette slaget skulle vise seg avgjørende for [[felttoget i Nord-Afrika]], og de britiske styrkene overtok etter dette initiativet. Montgomery ble utnevnt til [[ridder]] og fikk ærestittelen [[sir]] foran navnet da han ble utnevnt til [[Order of the Bath|Knight Grand Cross of the Order of the Bath]], og samtidig forfremmet til [[general]] etter denne triumfen. Tyskerne og italienerne trakk seg stadig tilbake i retning av [[Tunisia]], men det var en rekke harde kamper underveis, blant annet ved [[Medenine]] og langs forsvarslinjen [[Mareth-linjen]].

Åttende armé hadde problemer da Montgomery overtok kommandoen, og nøkkelen til deres suksess i Nord-Afrika lå i hvordan kampmoralen ble økt, blant annet var det praktisk talt ikke sykefravær og unnaluring, hvordan de lyktes med å koordinere styrkene, herunder luftstyrkene, hvor vellykket de fikk [[logistikk]]en til å fungere, og ikke minst klarheten og tydeligheten i kommandolinjene og i de ordrene som ble gitt.{{tr}}

=== Sicilia ===
[[Fil:Gen. Bernard Law Montgomery and Lt. Gen. George S. Patton, Jr.,.jpg|thumb|Montgomery og Patton tar farvel i [[Palermo]] 28. juli 1943]]
{{Utdypende artikkel|Operasjon Husky}}
Etter det tyske nederlaget i Nord-Afrika, avanserte de allierte raskt videre til [[Sicilia]] med landgang 10. juli. Den allierte øverstkommanderende for invasjonen var amerikaneren [[Dwight Eisenhower]]. Bakkestyrkene var den britiske Åttende armé under Montgomery og den amerikanske [[Syvende armé (USA)|Syvende armé]] under ledelse av general [[George Patton]]. Dette ble innledningen til rivaliseringen, og kanskje det som kan betegnes som kulturkollisjonen mellom Montgomery og Patton.{{tr}} Det dårlige forholdet mellom disse skulle vare krigen ut.{{tr}}

Spenningene mellom disse to sterke personlighetene begynte allerede under planleggingen, hvor Montgomery lyktes å få gjennomslag for sitt opplegg for selve landgangen, mens Patton ønsket en annen løsning. Videre under felttoget medførte dette blant annet en svakere koordinering av de to arméene enn hva som var ønskelig, og et noe kunstig kappløp om hvem som først kunne nå og innta [[Messina]], ved sundet mellom Sicilia og [[Calabria]] på Fastlands-Italia, et kappløp Patton vant.

Patton og Montgomery hadde svært ulike former og adferd, og kommuniserte ulikt.{{tr}} Patton skal ha syntes Montgomery var skrytende og hoven, men respekterte hans faglige dyktighet.{{tr}} Samtidig hadde Patton et vanskelig temperament og en stolthet som ikke vek tilbake for Montgomerys.{{tr}}

=== Italia ===
[[Fil:ItalyDefenseLinesSouthofRome1943 4.jpg|thumb|Montgomery ledet framrykkingen på østsiden fra [[Taranto]] til der hvor [[Gustavlinjen]] er markert med rødt]]
{{Utdypende artikkel|Operasjon Avalanche}}
Sommeren 1943 deltok Montgomery i planleggingen av [[Operasjon Avalanche|invasjonen av Italia]]. I forbindelse med den kombinerte britisk-amerikanske landgangen i [[Salerno]] 3. september 1943 under ledelse av amerikaneren [[Mark Clark]]s [[Femte armé (USA)|Femte armé]], angrep britiske styrker den viktige havnebyen [[Taranto]] helt sør i Italia. Taranto var foruten å være en viktig havn, også hovedbasen for den italienske marinen. Dette åpnet veien for Montgomerys Åttende armé og framrykking langs den italienske østkysten langs [[Adriaterhavet]]. Montgomery hadde ansvaret for østsiden av [[Appenninene]].

Dette var en krevende rute i et krevende terreng som favoriserte forsvarere, med kryssing av en rekke elver og grundig anlagte tyske forsvarslinjer i det kuperte terrenget. Åttende armé krysset Sango-elven i midten av november og trengte inn i de sterkeste tyske posisjonene langs forsvarslinjen [[Gustavlinjen]]. Men da vinterværet satte inn for alvor, stoppet framrykkingen og det ble umulig med luftstøtte.

Montgomery var frustrert over den svake allierte koordineringen, spredningen av innsatsen, uklar strategi og den interne rivaliseringen som han opplevde preget den allierte innsatsen i Italia, og var glad for å bli beordret tilbake til Storbritannia 23. desember 1943.{{tr}}

=== Normandie ===
[[Fil:Allied Invasion Force.jpg|thumb|Landgangen i Normandie]]
{{Utdypende artikkel|invasjonen av Normandie}}
Montgomery vendte tilbake for å overta kommandoen over [[21. armégruppe]] og delta i planleggingen av invasjonen av [[Normandie]]. Den innledende planleggingen av denne hadde allerede pågått i to år, og da Montgomery sluttet seg til dette arbeidet var det plassert i [[Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force]] (COSSAC) under ledelse av Eisenhower. Montgomery hadde umiddelbart innvendinger mot de eksisterende planene, da han mente de var for snevre, og ville øke invasjonsstyrken fra tre til fem [[Divisjon (forband)|divisjon]]er.{{tr}} Han så for seg at de allierte ville kunne nå [[Seinen]] etter 90 dager. Han forutsatte at britiske og kanadiske styrker holdt [[Caen]] som et akselpunkt, slik at de amerikanske styrkene kunne rykke fram på høyre flanke.{{tr}}

Kampene i Normandie tok lenger tid enn planlagt, da en rekke usikre faktorer ikke slo ut til de alliertes fordel, som blant annet værforholdene. Dette forsinket både selve landgangen og de etterfølgende forsyningene av både mannskaper og materiell. I tillegg kjempet de tyske styrkene mer innbitt og med større dyktighet og moral enn hva som var beregnet. Kampene tok en måned mer enn planlagt, noe som førte til kritikk i etterhånd mot Montgomery, særlig fra [[Omar Bradley]] og Patton.{{tr}}

Men selve operasjonen, selv om ikke alt gikk etter planen, endte med den største allierte seieren i vest, og Montgomerys rolle var sentral i denne.{{tr}} Hans operative innsats var ikke over før [[Cotentin]]-halvøya var sikret og etter en rekke offensiver østover, blant annet med erobringen av [[Caen]] etter en rekke bombeangrep og lange og innbitte kamper. Først etter det amerikanske gjennombruddet gjennom [[operasjon Cobra]] klarte de allierte å lukke [[Falaise|Falaise-lommen]] 12. til 21. august, men dette kom for sent til å innringe så store tyske styrker som en opprinnelig håpet på.

=== Mot Rhinen ===
[[Fil:Ww2 map68.jpg|miniatyr|Situasjonen etter [[Arnhem-operasjonen]]]]
====Arnhem-operasjonen====
{{Utdypende artikkel|Arnhem-operasjonen}}
Det stadig større amerikanske engasjementet og nærværet i kampene i Europa gjorde det umulig å ha noe annet enn en amerikansk alliert øverstkommanderende for bakkestyrkene. Da situasjonen etter Normandie-invasjonen ble stabilisert, overtok Eisenhower selv kommandoen over bakkestyrkene, i tillegg til å være alliert øverstkommanderende i Europa. Montgomery fortsatte å ha kommandoen for 21. armégruppe, som på dette tidspunktet besto hovedsakelig av britiske og [[Canada|canadiske]] enheter.

Montgomery ble bitter på denne situasjonen,{{tr}} selv om dette var avtalt før invasjonen i Normandie. [[Winston Churchill]] sørget i denne  situasjonen for at Montgomery ble forfremmet til [[feltmarskalk]], og dette hadde nok et element av kompensasjon.{{tr}}

Montgomery overtalte Eisenhower til å gå inn for hans opplegg for avansement gjennom Belgia og Nederland for å sikre vannveien gjennom tyskkontrollert område, og slik sikre seg et godt utgangspunkt for å gå over [[Rhinen]] og ta den tyske industrien i [[Ruhr]]. Montgomery synes her å ha vært for ivrig.{{tr}} Planen var dristig, men ikke godt nok planlagt, etterretninger om tysk militært nærvær ble ignorert og [[Arnhem-operasjonen]] endte i katastrofe for de allierte.{{tr}} Montgomery fikk her en alvorlig ripe i lakken, samtidig som de allierte mistet muligheten til å gå inn i Tyskland i 1944. Montgomerys fokus mot Tyskland gjorde at han overså betydningen av å sikre [[Schelde]] under erobringen av [[Antwerpen]], og han måtte senere bruke ekstra krefter under [[slaget ved Schelde]] i perioden 2. oktober til 8. november 1944.

[[Fil:Battle of the Bulge progress.svg|miniatyr|[[Ardenneroffensiven]]:<br />Den tyske framrykkingen markert med hel røde linje fra de allierte posisjonene fra før offensiven i blått. Tyskerne var langt fra sine målsettinger [[Brussel]] og [[Antwerpen]]]]

====Ardenneroffensiven====
{{Utdypende artikkel|Ardenneroffensiven}}
I midten av desember gikk tyskerne til den siste, stor motoffensiven, gjennom skogsområdet [[Ardennene]] i det sørøstlige hjørnet av Belgia. Tyskerne hadde planer om å nå fram til og gjenerobre [[Antwerpen (by)|Antwerpen]] og dermed dele de alliertes [[Armé (forband)|armeer]] i to. Tyskerne kalte planen «Wacht Am Rhein» for å gi inntrykk av at det var en forsvarsplan. Den amerikanske 12. armégruppe, under [[Omar Bradley]], ble splittet av den innledende tyske framrykkingen, og de deler som ble liggende nærmest Montgomery ble av Eisenhower overført til hans kommando, til tross for Bradleys protester.<ref>''United States Army in World War II. European Theater of Operations: The Supreme Command'', Forrest C. Pogue, U.S. Department of the Army (1954)[http://www.ibiblio.org/hyperwar/USA/USA-E-Supreme/USA-E-Supreme-20.html] for a full discussion.</ref> Montgomery grep situasjonen raskt, omgrupperte sine enheter og la [[XXX korps]] inn som en strategisk reserve, og omgrupperte de «nye» amerikanske styrkene som nå var lagt under hans kommando, slik at linjene ble kortere og forsterket. Den tyske kommandanten for 5. panserarmé, [[Hasso von Manteuffel]], uttalte senere:

<blockquote>
«Den amerikanske 1. armé hadde utviklet seg til en rekke individuelle aksjoner. Montgomerys bidrag til å gjenopprette situasjonen var at han snudde en rekke isolerte aksjoner til en helhetlig kamp som ble utkjempet i henhold til en klar og bestemt plan. Det var det at han nektet å la seg engasjere i for tidlige og enkeltstående motangrep som gjorde amerikanerne i stand til å samle sine reserver og ødelegge de tyske forsøkene på å utvide deres gjennombrudd.»<ref>Patrick Delaforce, The Battle of the Bulge — Hitler's Final Gamble (2004)</ref>
</blockquote>

Eisenhower ønsket at Montgomery skulle gå til en offensiv ved nyttår, slik at de i en [[knipetangsmanøver]] med Pattons styrker lenger sør kunne fange inn de tyske styrkene. Men Montgomery nektet dette, da han ikke anså sine styrker til å være forberedt til en slik manøver i snøstorm bare for å ta områder uten strategisk betydning. Han satte ikke inn angrepet før 3. januar, og da hadde de tyske styrkene klart å evakuere bort fra den fellen som lukket seg. Han møtte kritikk for amerikansk hold for dette, men det var karakteristisk for Montgomery at han tok valg som tok sikte på å redusere de menneskelige tapene. [[8. januar]] [[1945]] innså tyskerne at offensiven hadde vært mislykket, og trakk seg tilbake.

I februar og mars gjennomførte Montgomery to større knipetangsmanøvere og sikret slik framrykkingen til [[Rhinen]]. Dette la grunnlaget for [[Operasjon Plunder]], kryssingen av Rhinen ved [[Rees]], [[Wesel]] og den sørlige delen av [[Lippe]]-kanalen av [[Annen armé (Storbritannia)|Andre armé]], underlagt Montgomery, og ble gjennomført [[24. mars]] [[1945]]. Slik ble den tyske [[Armégruppe B]] under [[Walter Model]] omringet i [[Ruhr]], og ble tatt i krigsfangenskap. Montgomerys videre oppgave skulle ha vært å sikre den amerikanske flanken i den videre framrykkingen gjennom Tyskland, men dette ble endret da vestmaktene fryktet at [[Den røde armé]] skulle rykke så raskt fram fra øst da de ville gå inn i [[Jylland]] og [[Danmark]] fra sør. Montgomery rykket da inn i [[Hamburg]] og [[Rostock]], og sikret slik den danske sørgrensen.

[[Fil:Allies at the Brandenburg Gate, 1945.jpg|thumb|Seierherrene paraderer gjennom [[Brandenburger Tor]] [[12. juli]] [[1945]]]]
[[4. mai]] [[1945]] på [[Lüneburg|Lüneburger hede]] mottok Montgomery den tyske kapitulasjonen av [[generalfeltmarskalk]] [[Ernst Busch (GFM)|Ernst Busch]] for styrkene i Nord-Tyskland, Nederland og Danmark. Typisk for Montgomery, som ikke var noe opptatt av jåleri og fjas, skjedde dette i enkle former i et felttelt uten noen seremoni.