Redigerer Berge Furre (avsnitt)

=== Sosialistisk Folkeparti ===
Sosialistisk Folkeparti ble stiftet lørdag 15. april 1961 under et møte i [[Norsk bygningsindustriarbeiderforbund]]s hus. Furre innledet søndag morgen og sa blant annet: «Det må ikkje bli eit einsidig fredsparti... ...men eit sosialistisk parti basert på norsk røyndom».<ref>[[#Gustavsen1969|Gustavsen (1969)]] s.116</ref> Under partiets første ordinære landsmøte i juni 1961 ble Knut Løfsnes valgt til formann og Berge Furre til sekretær.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.53</ref> Furre var partisekretær og heltidspolitiker fram til 1964.<ref name="nbl" /> Gustavsen beskrev det som at Furre regjerte «på trange partikontor med trange budsjetter. Han bar partiets arkiver i innerlommene til de sprakk. Men hodet sprakk ikke».<ref>[[#Gustavsen1979|Gustavsen (1979)]] s.14</ref>

Ved valget 11. september fikk det nye partiet 2,4 % oppslutning på landsbasis og i Oslo 6,3 %. Partiet fikk to representanter på [[Stortinget]], Finn Gustavsen fra Oslo og [[Asbjørn Holm]] fra Nordland. Det gjorde at partiet kom «på vippen». Arbeiderpartiet var nå avhengig av støtte fra SF for å ha flertall.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.45</ref> [[Kings Bay-ulykken]] høsten 1962 førte til [[Kings Bay-saken]] i Stortinget sommeren 1963, hvor SFs to representanter støttet de borgerlige partienes [[mistillitsforslag]] mot [[Einar Gerhardsens tredje regjering|Gerhardsenregjeringen]]. Furre hadde i interne møter i SF vært skeptisk, men støttet til slutt at SF skulle stemme for mistillitsforslaget.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Karmly, Dag. | utgivelsesår = 1975 | tittel = Kings Bay-saken | isbn = 8205083509 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052600033 | side = 159 }}</ref> [[Einar Gerhardsen]] måtte gå av, og [[John Lyng]] dannet en borgerlig [[koalisjonsregjering]]. [[John Lyngs regjering]] ble felt av AP og SF allerede ved tiltredelseserklæringen og så erstattet av en ny [[Einar Gerhardsens fjerde regjering|Gerhardsenregjering]]. SF fikk likevel hard kritikk for å ha felt en arbeiderpartiregjering, og som partisekretær arbeidet Furre aktivt for å mobilisere og motivere medlemmer og sympatisører gjennom det han beskrev som «den hardeste kamp vi har hatt siden partiet ble stiftet».<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s. 84-85</ref> I rollen som historiker fastslo Furre 20 år senere at «kommunevalet [i 1963] vart ein kalddusj for regjeringsstormarar av begge slag».<ref>[[#Furre1992|Furre (1992)]] s. 330</ref>. Arbeiderpartiet gikk fram, og både SF og de borgerlige gikk tilbake.

I 1964 trakk Furre seg som partisekretær og gikk tilbake til universitetet, nå som historiestudent.<ref name="nbl" /> Han hadde nå ingen formelle verv i partiet, før han ble valgt inn i sentralstyret i 1969.<ref name="stbio" /> I den interne striden i SF på siste del av sekstitallet, som førte til at ungdomsorganisasjonen SUF brøt ut i 1969 under navnet «SUF (m-l)» (forløperen til [[Arbeidernes kommunistparti|AKP (m-l)]]), engasjerte ikke Furre seg før høsten 1968.<ref>[[#Furre1997|Furre (1997)]] s.93</ref> Han skrev en artikkel i Orientering, kalt «Den indre krisa i SF». Her skriver han at «...eg har alltid vore - og er framleis mot eit brot [med SUF]», men samtidig argumenterer han for at en avklaring er nødvendig og kommer med sterk kritikk av SUFs metoder og politiske plattform.<ref>[[#Furre1997|Furre (1997)]] s.93-102</ref> Han iverksatte også «SF-aksjon 1969» - en vervingskampanje som forhindret at SUF og deres støttespillere fikk flertall på årsmøtet i Oslo SF i 1969.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.113 og s.119</ref> Ifølge Gudleiv Forr ble det «en hovedoppgave for Furre å ta kampen opp mot ekstremistene i partiet».<ref name="nbl" /> I et intervju fra 1981 sa Furre om denne perioden {{Sitat|Å bruke eit heilt år av mitt liv på å nedkjempe ein generasjon av unge, entusiastiske menneske som var forblinda av lyset frå ein kinesisk kulturrevolusjon - det var vondt. Eg trur alltid eg vil ha vanskeleg med å legge det bak meg|Intervju i Ny Tid 1981:«Den opposisjonelle patriark»<ref>sitert fra [[#Furre1997|Furre (1997)]] s.103</ref>}}

Furre ble medlem av sentralstyret fra 1969. [[Torolv Solheim]] ble ny leder. [[Stortingsvalget 1969]] ble en katastrofe for SF. De fikk 3,4% av stemmene, nesten en halvering siden 1965, og ingen representanter på tinget.<ref name="Rosss13435">[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.134-135</ref> Gustavsen og Holm hadde begge vært på Stortinget siden 1961, og begge hadde takket nei til en ny periode før valget. Særlig at Finn Gustavsen hadde trukket seg helt ut av politikken ble av mange regnet som årsak, sammen med bråket rundt splittelsen, til det dårlige resultatet.<ref name="Rosss13435" /> Høsten 1970 var det krisestemning i partiet. Furre sendte et brev til Finn Gustavsen «der det ikke ble spart på noe»<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.138. Rossavik skriver også at Furre «visste at den gamle vennen [Gustavsen] måtte nødes på det aller grundigste»</ref> for å få ham tilbake i partiet og skrev blant annet: «Vi må atterreisa SF som eit tiltrekkande politisk alternativ, og det kan berre du gjera».<ref>[[#Gustavsen1979|Gustavsen (1979)]] s.73.</ref> Det førte fram. Gustavsen kom tilbake og ble leder av partiet i 1971, med Furre og [[Ola Bonnevie]] som nestformenn.<ref name="Rosstabell" />

Kampen mot norsk medlemskap i [[De europeiske fellesskap|EF]] ble avgjørende for revitalisering av SF. «EF berga oss» sa Furre i 2010.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.136</ref> Furre satt i styret for [[Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC]]<ref name="stbio" /> og deltok blant annet i en TV-debatt mot daværende kommunalminister [[Odvar Nordli]]. Her ble Nordli, ifølge ''Dagbladets'' [[Arne Skouen]], «demontert på fjernsynsskjermen» av Furre.<ref>sitert fra [[#Gustavsen1979|Gustavsen (1979)]] s. 114</ref> [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|Folkeavstemningen i 1972]] endte med et klart nei-flertall.

Som nestleder i SF hadde Furre en sentral rolle i prosessen som førte nei-kreftene på venstresiden sammen i [[Sosialistisk Valgforbund]] før [[stortingsvalget 1973]]. Valgforbundet besto av SF, [[Norges kommunistiske parti|NKP]], [[Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF|AIK]] ([[Demokratiske Sosialister]]) og partiløse venstreorienterte.<ref>[[#Rossavik2011|Rossavik (2011)]] s.147f</ref>