Redigerer Benito Mussolini (avsnitt)

=== I radikale kretser i Sveits ===
Han dro i 1902 til [[Sveits]] først til [[Lausanne]]. Mussolini var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen ga ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk.{{tr}}

Han ble utvist fra Sveits to ganger. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han tatt med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i [[Bellinzona]] og så sendt ut. Imens var han blitt dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige [[Sveits' kantoner|kanton]] [[Ticino]] hjalp ham med å holde seg skjult.{{tr}}

Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Der kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som [[Giacinto Menotti Serrati]] og [[Angelica Balabanoff]]; sistnevnte var en av [[Lenin]]s medarbeidere. Hun lærte ham mer om [[marxismen]] og underviste ham i [[tysk]], og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes markant.{{tr}}

Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen [[Vilfredo Pareto]] ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne.<ref>Pierre Milza og Serge Berstein: ''Le fascisme italien, 1919-1945'', Le Seuil, 1980, s. 92</ref> Pareto var en sterk kritiker av det liberale demokrati og hans elitistiske, antiintellektuelle tanker skulle bli viktige for fascistene.{{tr}}

I 1904 begynte Mussolini sin journalistiske virksomhet, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet ''«Proletario»'', og ble korrespondent for [[Milano]]avisen ''«l'Avanguardia socialista»''. Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var fremherskende i den [[positivisme|positivistisk]] pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg i stedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av [[Arturo Labriola]].{{tr}}

Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til Mussolinis eget revolusjonære konsept.<ref>Emilio Gentile: ''Le origini dell'ideologia fascista 1918-1925'', Bologna: Il Mulino, Biblioteca Storica, 1996, s. 67</ref> Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme.

Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til. Han både gjennomgikk og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert kjent for å kunne konversere på direkten om obskure emner uten notater og med stor dybde. Han hadde ikke bare kunnskap om Marx og [[Friedrich Engels]], men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og [[Immanuel Kant]].{{tr}}

Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med [[Buddha]]. Etter diskusjoner med den italienske [[Metodisme|metodistiske]] pastor [[Alfredo Taglialatela]] kom han til negativ konklusjon angjeldende [[Gud]]s eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning.{{tr}} Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, ''«L'uomo e la divinità: Dio non esiste»'' («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han.{{tr}}

Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i [[Madagaskar]], ta arbeid for en sosialistisk avis i [[New York]], eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten [[Vermont]].{{tr}}