Redigerer
Bełżec (utryddelsesleir)
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
== Andre fase == [[Fil:Rudolf Reder przed 1939.jpg|miniatyr|Rudolf Reder, en av de få som overlevde Belzec]] Snart forstod man at de tre gasskamrene ikke strakk til for prosjektet. De ble revet og gav plass for en bygning, 17 x 15 meter stor, med en innvendig korridor, 16 meter lang og med merkelig lav takhøyde – under to meter, av hensyn til gassingen. På hver side av korridoren var det tre dører med tilhørende kikkhull; innenfor disse lå seks gasskamre, hver på 4 x 5 meter, uten vindu, men med en garasjedør innfelt på ytterveggen, todelt og på skinner. Et meterlangt rør stakk opp av gulvet. Bygget var innrettet med kapasitet til at 1 000 – 1 200 personer (tilsvarende en transport med 12-15 godsvogner) kunne gasses i én omgang. På taket av tjærepapp stod en [[Davidsstjerne]] og foran bygget et skilt med den [[ironi]]ske påskriften ''Hackenholt-stiftelsen'', en henvisning til Unterscharführer [[Lorenz Hackenholt]], som også kom fra T-4 og tjente som gasskammeroperatør. Dessuten ombygde han en [[Opel-Blitz]] postbil til et omreisende gasskammer. I denne bilen ble de jødiske kontordamene i Belzec gasset den siste dagen leiren var i drift. Hackenholt overlevde krigen, men er aldri blitt funnet, selv om historikeren [[Alan Heath]] hevder at han oppdaget hvor Hackenholt kan ha skjult seg på 1960-tallet. Hans assistent Moniek, en jødisk drosjesjåfør fra [[Kraków]], startet motoren når Hackenholt selv var for full eller fraværende. Mellom juli og oktober 1942 ble rundt 130 000 jøder fra Kraków og omegn deportert til Belzec, ca. 225 000 fra [[Lviv|Lvov]] og omegn, dessuten tyske, østerrikske og tsjekkiske jøder som tidligere var deportert til polske ghettoer. Leiren bestod av to deler: ''Leir I'', som bestod av ukrainernes brakker, verksteder og brakker for jødiske slavearbeidere, samt mottaket med to avkledningsbrakker; dernest ''leir II'', som bestod av gasskamre og massegraver. De to leirene var forbundet med en smal korridor kalt ''der Schlauch'' (= slangen). Det var gjennom denne fangene ble jagd mot gasskamrene, så raskt og brutalt at de ikke skulle få tid til å organisere noen motstand - i tillegg til at andpustne mennesker dør raskere når de puster inn giftgass.<ref>[[#refSteiner|Steiner, Jean-Francois, s. 193.]]</ref> I Belzec ble de døde tømt direkte ned i massegraver. Dette førte til at de svellet opp i sommervarmen, slik at jorden slo sprekker og slapp ut gass og stank. I andre leirer ble dette problemet løst ved bygging av [[Krematorium|krematorier]]. I Belzec var ikke en grav fylt før likene stakk en meter opp i luften. Arbeidsjødene måtte derfor ta seg frem over og gjennom de døde for å få jobben gjort; [[Rudolf Reder]] som overlevde krigen, forklarte siden at det verste i leiren var å vasse opp til anklene i kroppsvæsker fra likene. Når graven var full, ble det strødd kalk over og deretter et lag med sand. En del av den daglige leirrutinen var at en lege satte opp en liste over de i arbeidskommandoen som ikke klarte å holde tempoet. De ble så ført til en åpen grav og skutt. Av de som hadde arbeidet i leiren om våren, var ingen i live i august. Samtidig hadde fangene fått ordre om å stille opp et fotballag, som spilte mot sine plageånder hver søndag; SS-mennene tok det sporty når de tapte mot jødene. Rudolf Reder fortalte at arbeidsjødene ble tvunget til å synge før lunsj og før kveldskaffen, samtidig som de hørte skrikene fra sist innkomne transport. [[Selvmord]] var strengt forbudt, og SS utpekte vakter som skulle holde øye med jøder som kunne tenkes å henge seg. Å mislykkes i å hindre et selvmord medførte hard juling eller dødsstraff. En gang klarte en jødiske kvinne å smugle med seg et barberblad inn i leiren og hjalp slavearbeiderne å ta sine liv ved å skjære over strupen. Vaktene skjøt henne, mens Wirth raste over at hun ikke som straff var blitt henrettet på grusomste vis. Jødene som var i live etter selvmordsforsøket, sendte Wirth til medisinsk behandling, og moret seg kostelig over at hans omsorg forledet dem til å tro at de skulle få leve: «Og fjolsene trodde virkelig det!» Jøder eide verken sitt liv eller sin død: «Bare tyskere har rett til å drepe.»<ref group="a" name="SSDO">[http://www.jewishgen.org/Yizkor/belzec1/bel060.html Shootings, Suicides and Disobeying Orders]</ref> 15. november 1942 kom en transport på 4 000 nakne jøder fra Zamosc, deriblant det jødiske råd. Presidenten, [[Garfinkiel]], hadde klart å flykte til Warszawa, og bodde etter krigen i [[Vest-Tyskland]] under navnet Garwin; men visepresidenten fulgte med transporten og ble holdt tilbake mens resten ble sendt i gasskammeret. Leirorkesteret måtte spille ''[[Es geht alles vorüber, es geht alles vorbei]]'' og ''Drei Lilien, kommt ein Reiter gefahren, bringt die Lilien'' i timevis, mens visepresidenten ble tvunget til å danse til og pisket over hodet uten stans, noe SS-garnisonen moret seg stort over. Til slutt dro [[Heinz Schmidt]], en latvisk [[volksdeutsche]], mannen med seg til den åpne graven, skjøt ham i hodet og sparket ham ned i graven oppå de gassede likene. Schmidt var den mest brutale av vokterne. Han begikk senere selvmord ved å skyte seg i [[Italia]]<ref group="a" name ="SSDO" />. Fra 1. august 1942 overtok SS-Obersturmführer [[Gottlieb Hering]] som kommandant i leiren, da Wirth ble kalt bort til andre oppgaver. Hering var født 2. juni 1887. Da Belzec skulle avvikles, overlot han ledelsen til [[Fritz Tauscher]], men forsikret før sin avreise sonderkommandoen om at de var trygge, og skulle sendes til andre leirer etter eget valg, noe som selvsagt var løgn. Våren [[1943]] ble han kommandant i [[Poniatowa]]-leiren. 4. november 1943 ble de jødiske fangene der likvidert som en del av «[[Aktion Erntefest]]» (= Høstfestaksjonen), og som skulle utrydde alle gjenlevende polske jøder. Hering døde 9. oktober 1945 av sykdom på Katharinen-sykehuset i [[Stetten im Remstal]]. ===Kurt Gerstein=== SS-mannen [[Kurt Gerstein]] (som selv hadde vært fange i to måneder sommeren 1938, i konsentrasjonsleiren [[Welzheim]] utenfor Stuttgart) ankom Belzec 19. august 1942 med en forsendelse av [[Zyklon B]]-gass. Han ble så sjokkert at han straks grov ned boksene med giftgass, for deretter å hevde at de var blitt ødelagt under transport. Senere fortalte han om grusomhetene i Belzec til en rekke mennesker; på toget betrodde han seg gråtende til diplomaten [[Göran von Otter]] fra [[Sverige]], og foreslo for denne at [[flyveblad]]er om Belzec kunne slippes ut over Tyskland; han bestakk seg også til en audiens hos [[paven]]s utsending, kardinal [[Cesare Orsenigo]], som dog ikke viste noen interesse for hans rystende beretning. {{sitat|Unterscharführer Hackenholt anstrengte seg for å få motoren i gang. Men den vil ikke starte. Kaptein Wirth kommer bort. Jeg kan se at han er engstelig fordi jeg er vitne til en fiasko. Ja, jeg ser alt og jeg venter. Klokken min viste at det gikk 50 minutter, 70 minutter, og dieselmotoren starter ikke. Menneskene i gasskammeret venter. Det høres gråt «som i synagogen», sier professor Pfannenstiel som har øynene klemt mot vinduet i tredøren. Kaptein Wirth er rasende og slår den ukrainske assistenten 12-13 ganger i ansiktet. Etter 2 timer og 49 minutter startet dieselmotoren. Menneskene i de fire stappfulle gasskamrene var i fortsatt i live, fire ganger 750 personer i fire ganger 45 kubikkmeter. Nye 25 minutter gikk. Mange var allerede døde, noe man kunne se gjennom det lille vinduet fordi gasskammeret ble lyst opp av en liten elektrisk lampe. Etter 28 minutter var bare noen få i live. Etter 32 minutter var endelig alle døde. Tannleger slo løs gulltenner, broer og kroner. I midten sto kaptein Wirth. Han var i sitt rette element og viste meg en stor beholder full av tenner, han sa: "Se selv vekten av alt det gullet! Dette er bare fra i går og dagen før. Du kan ikke forestille deg hvor mye vi finner hver deg - dollar, diamanter, gull. Du må se selv!"|[[Kurt Gerstein]]<ref name="Wallach" />{{rp|508-509}}|align=right}} Under sitt besøk i Belzec var Gerstein vitne til ankomsten av 6 700 jøder fra Lvov, fordelt på 45 togvogner. 1 450 var alt døde ved ankomst, resten ble sendt nakne rett i gasskamrene, der Hackenholt strevde med å få i gang dieselmotoren. Den ville ikke starte, og Wirth dukket opp, synlig nervøs over at en besøkende ble vitne til rutinesvikten. I gasskamrene ventet ofrene på døden, man hørte dem gråte og klage, «som i [[synagoge]]n», uttalte [[Wilhelm Pfannenstiel]], ifølge Gerstein med øynene klistret mot kikkhullet i døren. Pfannenstiel var professor ved universitetet i [[Marburg]] og knyttet til SS som konsulent i [[hygiene]]spørsmål. Han og Gerstein var sendt til Polen fordi Globocnik trengte råd om hvordan man best skulle desinfisere de enorme lagrene som bygde seg opp av de myrdedes klær. Rasende over forsinkelsen slo Wirth Hackenholts ukrainske medhjelper titalls ganger i ansiktet med sin pisk – han hadde også pisket en jødisk kvinne i 40-årsalderen i ansiktet for å få henne inn i gasskammeret. Gerstein stod med stoppeklokke; 2 timer og 49 minutter forløp før dieselmotoren startet. Så lenge ventet folk på døden, seks på hver kvadratmeter, stående på hverandres føtter. Etter ytterligere 25 minutter så Gerstein at mange var døde; en lyspære lyste opp kammeret i noen sekunder. Etter 32 minutter var alle døde. Gerstein syntes de lignet blålige marmorstatuer, tilklint av blod og avføring – så tett sammenfloket at arbeidskommandoen måtte stikke kroker inn i munnen på de døde, som deretter ble dradd fra hverandre og slengt med flaksende lemmer ut på rampen. Det hastet – en ny last jøder stod i «slangen» og ventet på tur. Lik med [[gull]]tenner ble sendt til venstre, lik uten gulltenner til høyre. Tannleger hamret ut gullet. Andre arbeidere skilte de dødes ben og utvidet analmuskel og skjede for å se etter verdigjenstander. ''I midten stod Wirth, i sitt rette element, og viste meg en boks full av tenner mens han sa: «Se selv vekten av alt gullet! Dette er bare fra i går og forgårs. Du kan ikke forestille deg hva vi finner hver dag – [[dollar]]s, [[diamant]]er, gull. Du kan selv se!''» En ny last jøder ble tvunget inn i de tømte, men stinkende rommene. Hele tiden hørtes lystig musikk. Oppstilt foran bygningen stod leirens lille [[orkester]]; lederen for den jødiske arbeidskommandoen var en tidligere [[Kaptein (grad)|kaptein]] i den [[østerriksk-ungarsk]]e hær, belønnet med [[Jernkorset]] i [[første verdenskrig]], nå [[fiolin]]ist i en dødsleir, der luften var tykk av stank og fluer. Gerstein betrodde seg også til biskopen i Berlin, [[Otto Dibelius]]. Da Sveriges erkebiskop [[Erling Eidem]] kom til Berlin for å innsette ny sogneprest i den svenske Victoria-menigheten, fortalte Dibelius ham hva som skjedde i Belzec. Noen dager senere, 6. november 1942, holdt Eidem preken over [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustav II Adolf]]s minne i [[Lützen]]: «Vår feiring av Gustaf Adolf må ikke preges av nasjonal selvtilstrekkelighet og hovmod, som om vi svensker, vi nordboere eller vi germanere skulle være noe bedre enn andre av Jordens folk, stammer og raser.» Den svenske sendemannen [[Arvid Richert]] ble svært forskrekket, men Eidem stod inne for hvert ord. Hjemme i Sverige oppsøkte han statsministeren for å få ham til å bistå de norske jødene. Men Eidem slo aldri alarm; han brukte omskrivninger for det han visste.<ref>[[#refThorsell|Thorsell, Staffan, s. ?]]</ref> Gersteins vitnesbyrd anses av mange historikere i dag som å ha liten eller ingen verdi. Enkelte har argumentert for at mannen var psykotisk, og at dette påvirket hans skrifter sterkt. Tallene som han opererer med i sin rapport avvises av [[Gerald Reitlinger]] og [[Raul Hilberg]]. ===Jan Karski=== [[File:FDR-December-24-1943.jpg|thumb|Karski reiste i 1943 fra London til USA og hadde der et hemmelig møte med president [[Franklin D. Roosevelt]] om situasjonen i Polen. Roosevelt fotografert 24. desember 1943. {{byline|Franklin D. Roosevelt Library}}]] Motstandsmannen [[Jan Karski]] ble høsten 1942 smuglet inn i det han trodde var konsentrasjonsleiren Belzec, og tok seg ut av leiren igjen. [[Walter Laqueur]] skriver at Karski besøkte et verksted i nærheten av Belzec og ble fortalt at Belzec var en transittleir (ikke utryddelsesleir). Ved hjelp av bestikkelser fikk han uniform som en ukrainsk vakt og passerseddel, og gikk inn i leiren gjennom en sideinngang uten å vekke mistanke. I leiren så han «galehuset» med hauger av lik som ble kjørt ut av leiren for å bli brent. Selve gasskammeret var omgitt av en mur og ikke tilgjengelig for ham.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1991)]] s. 252</ref> Senere kilder oppgir at hadde vært i Izbica, en transittleir mellom Lublin og Belzec. Fangene i Izbica-leiren ble sendte videre til Belzec og Sobibor for å bli drept.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/jan-karski|tittel=Jan Karski|besøksdato=2019-03-04|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref name="Guardian2000">{{Kilde avis|tittel=Jan Karski|url=https://www.theguardian.com/news/2000/jul/15/guardianobituaries1|avis=The Guardian|dato=2000-07-14|besøksdato=2019-03-04|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Julia|etternavn=Pascal|side=|sitat=Disguised as a Jew, in 1942 he entered the Warsaw ghetto to witness the horrors he had heard rumoured. Then, disguised as a Latvian guard, he was smuggled into Izbica Lubelska, a concentration camp between Lublin and Belzec, where Jews were robbed before transportation to a death camp. He saw Jews being burned alive in quicklime.}}</ref><ref name="Spiegel2018">{{Kilde avis|tittel=Polnischer Geheimagent Karski: "Als würde ich mich durch eine Masse aus Tod und Verwesung kämpfen"|url=http://www.spiegel.de/einestages/holocaust-jan-karskis-bericht-aus-dem-ghetto-a-1207584.html|avis=Spiegel Online|dato=2018-05-16|besøksdato=2019-03-04|fornavn=Madeleine|etternavn=Janssen|side=|sitat=Jan Karski erfüllte einen Auftrag, als er im Spätsommer 1942 durch das Tor des Durchgangsgettos Izbica schritt, von dem aus die Nazis Tausende Juden in die Vernichtungslager Sobibor und Belzec deportierten.}}</ref> Karski tok seg etter dette gjennom hele Europa til London og var det første øyenvitnet som personlig orienterte de allierte lederne om den pågående [[holocaust|utslettelsen av jødene i Polen]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Jan Karski|url=https://www.economist.com/obituary/2000/07/27/jan-karski|avis=The Economist|dato=2000-07-27|besøksdato=2019-03-06|issn=0013-0613|etternavn=|fornavn=|side=|sitat=Jan Kozielewski—he took the nom de guerre Karski when Poland was invaded jointly by the Wehrmacht and the Red Army in September 1939—was a Polish hero of the resistance to both Nazi and communist tyranny, but he will be remembered, above all, as a courageous witness to the Holocaust. He was the first person to inform Anthony Eden, Franklin Delano Roosevelt and other allied leaders, in 1942, of the Nazi extermination camps and to give them a detailed account of the genocide of the Jews.}}</ref> Gassing var ikke den eneste drapsmetoden. Den polske motstandsmannen [[Jan Karski]] besøkte Belzec, forkledd i [[Estland|estisk]] [[uniform]]. Karski forteller i sin bok om hvordan han på en kilometers avstand fra leiren hørte de første skudd og skrik. Støyen tiltok i styrke ettersom han nærmet seg: {{sitat|Den lå på en stor, flat mark. På alle sider var den omgitt av et fryktinngytende piggtrådgjerde, nesten to meter høyt. På innsiden stod vakter for hver femtende meter, med [[rifle]]r og påsatte [[Bajonett (våpen)|bajonetter]]. På utsiden sirklet militsmenn på konstant patruljering. Selve leiren inneholdt noen få små skur eller brakker. Resten av området var fullstendig dekket av en tettpakket, pulserende, støyende menneskemasse. Utsultede, stinkende, gestikulerende, sinnssyke mennesker i konstant, opphisset bevegelse. Vaktene hadde det trette preget folk har, når de utfører en kjedelig rutinejobb med vag avsky.|Jan Karski}} Fangene kom fra Warszawa-ghettoen. Karski fikk høre at de vanligvis ble etterlatt i leiren i 3-4 dager i strekk uten mat eller vann før de ble drept. De fikk lov å ta med seg fem kilo med bagasje hver, men den ble de fratatt alt på toget, bortsett fra sengetøy og noen matrester. Under Karskis besøk var høsten kommet med regn og rå kulde. Brakkene kunne ikke romme mer enn 2-3 000 mennesker, og siden hver transport omfattet over 5 000, var til enhver tid flere tusen mennesker tvunget til å oppholde seg utendørs, natt som dag. Karski så en port bli åpnet av SS-menn. Utgangen var blokkert av to godsvogner. En SS-mann brølte nå til mengden at de skulle inn i toget for å fraktes til et arbeidssted. Da folk ble stående målløse, begynte han leende å skyte inn i mengden. I panikk flyktet de nå mot toget. Hver vogn kan maksimalt ta hundre passasjerer uten bagasje, om de står tett sammen. Tyskerne tvang opptil 130 jøder inn i hver vogn. Folk klatret over hodene og skuldrene på hverandre for å komme seg inn. Deretter slo politifolkene dørene igjen over de fremstikkende kroppsdelene og skjøv jernslåene på plass. Karski så at gulvene i toget var strødd med et tykt, hvitt pulver – ulesket [[kalk]]. Dette bobler og ryker om det kommer i kontakt med vann. For nazistene tjente kalken en dobbel hensikt: Den fuktige huden som kom i kontakt med kalken, ville fort bli etset vekk. Togpassasjerene ville på kort tid være brent til døde, med kroppsvevet tært vekk inntil benet. I tillegg hindret kalken de råtnende likene i å spre sykdom: {{sitat|Det tok tre timer å fylle opp toget. Det var skumring da de 46 vognene var lastet fulle. I hele sin lengde syntes toget med sin skjelvende last av menneskekjøtt å vibrere, svinge og hoppe som om det var forhekset. Innimellom inntraff en merkelig, samtidig pause før hele toget igjen begynte å jamre seg og hulke, klage og hyle. Inne i leiren lå døde kropper igjen. Tyske politifolk gikk avmålt rundt og skjøt det som rørte på seg. I stillheten var den eneste lyden de umenneskelige skrikene fra toget som nå rullet bort. Omsider opphørte de også. Alt som nå hang igjen, var stanken av ekskrementer og råtten halm, og en merkelig syreaktig lukt som jeg tror kom fra alt blodet som var spilt utover.|Jan Karski}} Karski visste at toget nå ville tilbakelegge rundt 13 mil, deretter stanse på en øde slette og bli stående der i 2-4 døgn, til kalk, kvelning og skader hadde brakt hvert skrik til taushet. Under skarp bevoktning dukket det da opp en gjeng unge, sterke jøder, som ryddet vognene, brente likene, og tømte askehaugen i et hull. Dette ville ta 1-2 døgn.<ref>[[#refKarski|Karski, Jan, s. ?]]</ref> ===Wilhelm Cornides=== Cornides var [[Wehrmacht]]-offiser og reiste 30. august 1942 gjennom [[Rzeszow]] på vei mot [[Chelm]], da en jernbanepolitimann fortalte ham at det skulle settes opp en marmorplakett med gullbokstaver 1. september, fordi byen da ville være jødefri. Han forklarte at tog med jøder passerte nesten daglig, og at 6 000 jøder fra [[Jaroslaw]] nylig var drept på en dag. Neste dag ankom Cornides [[Rawa Ruska]]. Midt på dagen ankom et tog med voktere sittende på taket. 35 kvegvogner og en passasjervogn var fullstappet med mennesker; vinduene sperret med piggtråd på kryss og tvers. Jødene prøvde å skaffe seg vann ved å stikke flasker mellom sperringene, men SS-vakter omgav toget. Et tog ankom fra Jaroslaw; passasjerene strømmet over perrongen uten å bry seg. Bare noen jøder som lastet en vogn for hæren, vinket med luene til de innesperrede. En jernbanepolitimann forklarte at dette trolig var de siste fra Lvov: «Dette har pågått i tre uker uten stans. I Jaroslaw blir bare åtte tilbake, ingen vet hvorfor.» Cornides lurte på hvor langt jødene skulle. «Til Belzec.» «Og så?» «Gift.» «Gass?» Politimannen trakk på skuldrene: «I starten tror jeg de skjøt dem.» Cornides tok ettermiddagstoget til Chelm. Han fikk se enda et tog med tall skrevet med [[kritt (mineralogi)|kritt]] utenpå hver vogn. Konen til en jernbanepolitimann reiste i samme kupé og fortalte at slike tog kom daglig, iblant også med tyske jøder. «I går lå det seks barnelik langs sporet.» Politimannen som ledsaget toget, bekreftet dette og tilføyde at atskillige tog med [[tsjekkisk]]e jøder var kommet etter drapet på [[Heydrich]]. Kvinnen lovet å si fra når de nærmet seg Belzec. Et tog kom i motsatt retning, nå med vognene tømt. Først furuskog, så kom gjerdet og en stram lukt. «Men de stinker alt!» utbrøt kvinnen. Politimannen lo: «Tøv, det er bare gassen.» Like etter tok gjerdet slutt. Et dobbeltspor førte inn i leiren. En brakke stod åpen; Cornides så tydelig klesbylter stablet til helt opp under taket. Om kvelden i Rawa Ruska noterte Cornides en samtale med en ung ingeniør med partimerke. Han fortalte at noen jøder, også kvinner, jobbet for hæren. Deres arbeidskapasitet var 30 % av tyske arbeideres; noen fikk brød fra arbeidsgiveren, andre måtte selv finne mat. Han kunne ikke glemme at han en gang i Lvov så SS bruke kjepper og pisker til å drive jøder inn i et tog, og fortalte om dette med tårer i øynene. En [[Sudettyskere|sudetertysk]] arbeidsformann fortalte at en full SS-mann hadde sittet på kaféen og grått som et barn. Han var vokter i Belzec og hevdet at om det fortsatte slik i fjorten dager til, ville han ta livet av seg. Da deportasjonstog stanset i Rawa Ruska, ble det sendt beskjed til [[Reichsbahn]] i Belzec, slik at stasjonsmesteren Rudolf Göckel kunne skaffe folk til å følge vognene, 20 om gangen, inn i leiren. Etter avgang fra Rawa Ruska ville toget være fremme i Belzec i løpet av en halvtime. Göckel sjekket at hver vogn var tømt før han viftet med flagget og returnerte etter de neste 20 vognene. «Hver dag i 4 måneder så jeg den banditten,» fortalte Rudolf Reder som var fange i leiren.<ref group="b">[http://www.deathcamps.org/belzec/photos.html Belzec Fotografier]</ref> Göckel, som døde i 1965, beskrives av polske jernbanearbeidere som en sadist.<ref group="c">[http://www.holocaustresearchproject.org/ar/belzec.html «Belzec Death Camp»] («Belzec dødsleir»)</ref> Franciszek Wloch som var jernbanearbeider ved stasjonen i Rawa Ruska, fortalte om nakne jøder som klarte å flykte fra transportene: {{sitat|Jeg kjenner ikke et eneste tilfelle hvor lokale polakker reddet en slik flyktning utover å gi dem en brødskive. Tyskerne hadde gitt lokalbefolkningen ordre om å melde fra om de fant nakne jøder.<ref group="a">[http://www.jewishgen.org/yizkor/galicia/gal004.html «Extermination of the Jews in Galicia»], Chapter 6 (Cont.) («Utryddelsen av jødene i Galicia», kapittel 6 forts). - jewishgen.org</ref>|Franciszek Wloch}} Selv fant Wloch jødinnen [[Maria Korman]] som var skadet etter å ha sprunget av toget under transport. De giftet seg etter krigen. Wloch fortalte at i de første deportasjonene hadde folk på seg klær, og brakte verdier som de byttet til seg vann for; de bare lo når jøder på stasjonen advarte dem om at det 22 km unna lå en dødsleir. De sa tyskerne hadde utskrevet dem til arbeidstjeneste. Etter noen måneder var transportene blitt strengt bevoktet, vinduene sperret med piggtråd, [[klorin]] helt over gulvene. Utpå vinteren ankom jødene nakne og utmagret. I tømte vogner på tilbakevei fant jernbanepersonalet huller jødene hadde laget for å flykte.<ref group="b" name="RBT">[http://www.deathcamps.org/belzec/belzecjumpers.html Rømmer fra Belzec-transporter (Escapes from Belzec Transports)]</ref> 1. september fortalte en politimann til Cornides at en ukrainer nylig var der med en svær seddelbunke, klokker og gull: «De finner alt dette i klærne.» Han fortalte at jødene fikk vite at de skulle avluses; så kledde de av seg og entret et rom der de ble møtt av en hetebølge og en liten dose gass, som lokalbedøvelse: «Resten følger, og så blir de straks brent.» Da Cornides undret seg på hva som lå bak, forklarte politimannen at jødene visste for mye etter å ha jobbet for hæren, og fortalte det videre til russerne. Dessuten styrte de [[svartebørsen]] og presset opp prisene: «Når jødene er vekk, vil prisene gå ned igjen.»<ref group="c">[http://www.holocaustresearchproject.org/ar/belzec/Belzec%20Eyewitness/Belzeceywitness.html «Belzec Death Camp» («Belzec dødsleir»], øyenvitnerapport – Wilhelm Cornides</ref> ===Politirapport fra Westermann=== 14. september 1942 signerte reserveløytnant Westermann i [[Schutzpolizei]] en rapport om deportasjonen fra småbyen [[Kolomea]] til Belzec. Det bodde da ca. 60 000 jøder i Kolomea; bare 200 overlevde krigen og er nå bosatt i ulike land.<ref group="a">[http://www.jewishgen.org/yizkor/galicia/gal004.html#timetable «''Timetable for the 2050 from Kolomyja to Belzec''» – 10 September 1942] (''«Tidsplan for de 2050 fra Kolomoya til Belzec»'' - 10. september 1942)</ref> Jødene var i forkant beordret til å møte frem 7. september kl. halv 6 om morgenen for å registreres hos arbeidskontoret. 5 300 møtte frem, og Westermann fant ytterligere 600 etter å ha stengt av jødekvarteret og fått det gjennomsøkt. Rundt 300 ble henrettet fordi de var for syke eller svake til å klare en togtransport. I henhold til ordre om å spare [[ammunisjon]], ble bare noen få skutt med [[pistol]], 90 prosent med [[karabin]] eller rifle. 4 769 jøder ble presset inn på toget, som var fylt kl 19. Hver vogn måtte ta 100 personer, og hetebølgen forsinket prosessen. Kl. 21 var vognene spikret igjen og forseglet, og rullet ut fra stasjonen, bevoktet av en offiser og ni vaktmenn, noe som viste seg å være for knapt. I ly av nattemørket brøt mange jøder seg ut av toget, men Westermann bedyrer at de for en stor del ble likvidert av jernbanepolitiet. 10. september 1942 ble det sendt 8 205 jøder til Belzec, dels fra Kolomea og dels fra omliggende landsbyer. Disse måtte presses inn i de 30 vognene som stod til rådighet på tross av Westermanns innvendinger; været var svært varmt, og mange kom til fots langveisfra. Samtidig ankom togtransporter fra [[Horodenka]] og [[Sniatyn]], med så utilstrekkelig vakthold at piggtråden som skulle stenge luftehullene, var nesten helt revet av. Så raskt som mulig fikk Westermann dette toget inn på et sidespor, og satte jødisk politi og jernbanepolitiet til å forsegle vognene forskriftsmessig. Dette hindret likevel ikke folk i å bryte seg ut av vognene da mørket falt på. Kl 20.50 rullet det ut fra stasjonen, bevoktet av ni menn under ledelse av korporal [[Jacklein]]. Etter anvisning av Westermann satt fem av disse forrest i toget og fem bakerst; dette viste seg utilstrekkelig når toget var så langt – Jacklein talte 51 vogner. Jødene begynte snart å bryte ut gjennom vegger og tak. Alt fem stasjoner før [[Stanislawow]]-stasjon måtte Jacklein ringe stasjonsmesteren der og be ham ha planker og spiker parat, slik at toget kunne repareres ved ankomst. Reparasjonene tok halvannen time, men alt ved neste stopp ble det oppdaget store huller, og at piggtråden over luftehullene igjen var revet vekk. Vognene måtte repareres ved hver eneste stopp. Kl. 11.15 ankom toget Lvov, der lokomotivet ble byttet ut med en eldre modell som knapt var i stand til å trekke toget; følgelig kunne jødene hoppe uskadet av i fart. På [[Kleparow]]-stasjon presset obersturmführer Schulze enda 1 000 jøder inn i vognene. Først kl. 13.30 fortsatte toget mot Belzec. Det var nå total panikk som følge av heten, tørsten, trengselen og likstanken. Alt kort tid etter Lvov gikk vokterne tomme for ammunisjon, og måtte nøye seg med å kaste stein etter de flyktende, eller stikke dem med bajonetter. Kl. 18.45 ankom toget Belzec, og kl. 19.30 overlot Jacklein transporten til leirledelsen. Om lag 2 000 var døde ved ankomst. Westermann avslutter sin rapport med en beroligelse: «Det kan antas at minst to tredjedeler av de flyktede jødene ble skutt eller på andre måter uskadeliggjort» - og at samarbeidet mellom ordens- og sikkerhetspolitiet hadde forløpt utmerket.<ref group="c">[http://www.holocaustresearchproject.org/ar/belzec/kolomea.html Deportations from Kolomea to Belzec Death Camp] (deporteringer fra Kolomea til Belzec dødsleir), Politirapporter</ref> Rudolf Reder mintes en transport med så mange døde ved ankomst – 2 000, så det er trolig denne han husket – at 100 nakne jøder fra neste transport ble tatt til side for å hjelpe til med opprydningen. De ble deretter skutt av Schmidt, latvieren, ved den åpne graven; han gikk tom for ammunisjon og drepte resten med en hakke. ===Vokterne=== [[File:Belzec - SS staff (1942).jpg|thumb|Noe av SS-mennene fotografert rett utenfor leiren. Fra venstre, første rad: Friedrich Tauscher, tredje [[Ernst Zierke]], fjerde [[Lorenz Hackenholt]]. Bak til høyre: [[Heinrich Barbl]]. Zierke ble i 1965 tiltalt for medvirkning til mord på 360.000 mennesker. Zierke innrømmet å medvirket. Han ble frikjent på grunnlag av at han mente han medvirket til drapene under tvang.<ref name="Conroy"/> Hackenholt betjente gasskammeret som fikk gass fra en stor forbrenningsmotor. Han kan slik personlig ha drept minst 50.000 mennesker våren 1942.<ref>Klee, E., Dressen, W., & Riess, V. (Eds.). (1991). ''"The Good Old Days": The Holocaust as Seen by Its Perpetrators and Bystanders''. Konecky Konecky.</ref> Før det stasjonære gasskammeret ble satt opp, laget Hackenholt en [[gassvogn]] som han var stolt av. Hackenholt bygget nye og større gasskamre i Belzec, Sobibor og Treblinka. Hackenholt overlevde trolig krigen, men han ble aldri funnet og stilt for retten.<ref name="Bryant"/><ref name="Webb"/><ref name="Conroy" />]] [[Paul Groth]] var en av de yngste, bare 20 år ved ankomst. Han var konstant beruset og forstyrret leirens rutiner i slik grad at han ble overført til Sobibór, der han fortsatte sin sadistiske oppførsel. Fire fanger måtte bære ham rundt i en lenestol, mens han slapp brennende papirbiter ned på hodene deres. Han kunne tvinge en tynn fange til å få i seg [[vodka]] og et kilo pølse i løpet av noen minutter; deretter tvang han opp munnen på fangen og urinerte i den, mens han brølte av latter når fangen brakk seg.<ref group="d">{{Kilde www |url=http://www.nizkor.org/faqs/reinhard/reinhard-faq-18.html |tittel=Operation Reinhard: ''Command Staff - Sobibor'' |besøksdato=2008-09-12 |arkiv-dato=2008-08-28 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080828074440/http://nizkor.org/faqs/reinhard/reinhard-faq-18.html |url-status=død }}</ref> Andre fanger ble tvunget til å spise sine egne ekskrementer, selv om de bad om å bli skutt i stedet. Andre igjen måtte hoppe ut fra taket med en oppslått paraply; bruddskadene førte uansett til at de ble ført bort til en åpen grav og skutt. Men så forelsket Groth seg i en tenåringsjente, Ruth, som kom med en transport fra [[Wien]]. Han sluttet da å slå fangene, men ledelsen reagerte på forholdet, og da Groth returnerte fra en permisjon, var piken skutt. Kort etter ble han sendt tilbake til Belzec. Groth forsvant etter krigen; myndighetene erklærte ham død i 1951 etter påtrykk fra enken. [[Werner Dubois]] var født 26. februar 1913 i [[Wuppertal]] og hadde vokst opp hos sin bestemor. Han gikk i lære hos en penselmaker og var gårdsarbeider før han som SS-mann tjenestegjorde som vakt og sjåfør både i konsentrasjonsleirer og T-4. Fra april 1942 til april 1943 var han i Belzec, der han tok imot transportene, kjørte lastebil og førte tilsyn med sonderkommandoen i gasskamrene. Fra juni 1943 tjenestegjorde han i Sobibór, der han under opprøret fikk knivstikk, slag med øks og et lungeskudd. Han kom seg imidlertid ved sykehuset i [[Chelm Lubelski]], ble arrestert av [[USA|amerikanske]] soldater i mai 1945, men satt fri i desember 1947 og tok arbeid som låsesmed. I Belzec-saken gikk han fri, enda han innrømmet å ha skutt seks arbeidsuføre jøder med en 9mm pistol og kastet dem i en grøft; men i [[Hagen]] i 1966 ble han dømt til tre års fengsel for drap på minst 15 000 jøder i Sobibór. Han døde i [[Münster]] i 1973. [[Reinhold Feix]] fortalte Reder at han var en gift tobarnsfar. Han snakket svært raskt, og var det noen som ikke fikk tak i hva han sa, slo han og skrek til dem. Feix satte en jødisk doktor i [[kjemi]] til å male kjøkkenet. Med noen minutters mellomrom måtte jøden klatre ned fra stigen slik at Feix kunne slå ham i ansiktet med pisken, deretter klatre opp igjen, blodig og forslått, og male videre i noen minutter. Feix spilte [[fiolin]] og tvang leirorkesteret til å spille ''Høylender, er det ingenting du angrer?'' til de falt om.<ref group="b">[http://www.deathcamps.org/belzec/perpetrators.html Belzec Perpetrators. An overview of the German and Austrian SS and Police Staff] (Gjerningsmenn i Belzec - en oversikt over den tysk og østerrikske SS- og politibemanningen)</ref>
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 4 skjulte kategorier:
Kategori:23°Ø
Kategori:50°N
Kategori:Artikler med omstridte påstander
Kategori:Artikler som trenger referanser
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon