Redigerer Baruch de Spinoza (avsnitt)

=== Avvisning av dualismen ===
Spinozas løsning på disse problemene startet med en avvisning av den grunnleggende cartesiske premiss: Han ville ikke godta den fundamentale distinksjonen mellom ånd og materie. Av Descartes, sa han, har vi lært at Gud eksisterer og at han er et uendelig og fullkomment vesen. Men hvis Gud er uendelig, så kan han ikke ha grenser, for hvis han hadde det, ville han være endelig.

Følgelig finnes det ingenting som Gud ikke er. Derfor kan det for eksempel ikke være slik at Gud er noe, og verden noe helt annet, for dette ville bety at man begrenset Guds væren. Dette betyr at Gud må ha den samme utstrekning som alt som eksisterer.

Det finnes også en annen god cartesisk grunn til at det må være slik, mener Spinoza. Descartes hadde definert substans som det som ikke trenger noe utenfor seg selv for å eksistere. Men Spinoza pekte på totaliteten av alt som eksisterer, er det eneste som ikke har noe utenfor seg selv. Innen denne helheten må man forklare alt det man ønsker å forstå.

Spinoza utleder at våre forklaringer i hvert fall til en viss grad er slik at man knytter ting sammen med andre ting. Den eneste enheten hvor dette ikke gjelder eller kan være tilfelle, er totaliteten av alt. Den må ganske enkelt være i og for seg selv, uten å være forklart ved noe annet, uten forbindelse med noe annet, for noe annet eksisterer ikke.

For Spinoza betyr dette at totaliteten er det som er den eneste sanne substansen, det eneste som eksisterer i seg selv (''«Causa sui»''), den eneste [[årsak]] uten årsak. Det er dette Spinoza mener menneskene forstår med Gud. Dette er derfor en annen grunn til at Gud må være ekvivalent med alt, hevdet Spinoza.