Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

===Musikalsk utvikling===
Overgangen fra [[musikk i renessansen|renessanse]] til barokkmusikk var et av de store bruddene innen vestlig musikk. Den tradisjonelle stilarten innen sang, ''prima pratica'', var renessansens vokale polyfoni (mange melodier samtidig) med sammenvevde melodilinjer. Den nye stilen, ''seconda pratica'',  hadde vekt på solostemme, tydelig tekst, skille mellom melodi og basslinje og interesse i uttrykksfull harmoni.<ref name="åttetretti" /> Imidlertid var overgangen fra polyfoni til homofoni vesentlig i sang, men ikke i instrumentalmusikk, der polyfoni var viktig gjennom hele barokken.

Skillet mellom den første og den andre praksisen ble definert av [[Claudio Monteverdi]] og hans bror Giulio Cesare mellom 1605 til 1607, som et svar på kritikken fra Giovanni Maria Artusi fra 1600 om Monteverdis «unødvendige» brudd med regelen om consonnans og dissonans. Monteverdis svar var at i den første stilen var det musikken som dominerte over teksten, mens i den andre var det omvendt. Monteverdi var klar på at den andre praksisen ikke erstattet den første, men var et alternativ.<ref>Side 296, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

En av de muligens viktigste introduksjonene i tidlig barokk var ''[[generalbass]]en''. Generalbassen var en basstemme ofte spilt av to instrumenter, som cembalo og cello. Noteringen for generalbassen var begrenset til akkorder som måtte spilles fra tid til annen, men mellom akkordene var det fri melodisk improvisasjon. Ved at man hadde en generalbass som holdt seg noenlunde på plass, ga dette også større mulighet til improvisasjon for melodiinstrumentene.<ref>Side 114, Herresthal</ref>

Tonaliteten ble også viktig. Renessansen hadde stort sett benyttet seg av [[modal skala]], basert på middelalderens kirkemusikk. Imidlertid ble barokkens utvikling innen musikk så krevende at den modale skalaen i seg selv ikke var god nok. Kort tid etter 1600 kom overgangen til [[tonal musikk]], noe som åpnet for større melodisk frihet, inkludert dissonans.<ref>Side 15, Anderson</ref>

En annen av de musikalske utviklingene som skjedde i tidligbarokk, var affektlæren, ideen at musikk kunne gjenskape følelser. Her var noen av affektene stilisert, slik at dur, høyt toneleie og høyt tempo symboliserte glede, mens sorg var dypt toneleie. Sakte tempo og moll, gjerne med dissonanser og andre følelser ble symbolisert med kombinasjoner av melodikk, tempo, instrumentering og toneleie.<ref>Side 120, Herresthal</ref> Det var særlig Monteverdi som utviklet dette i sine operaer og madrigaler.

Allerede på midten av 1500-tallet ble romklangen utnyttet godt i [[Venezia]], men det var særlig i barokkens begynnelse, med [[Giovanni Gabrieli]] med flere, at den virkelig begynte å utvikle seg.<ref>Side 103-105, Dart</ref><ref>Side 109-110, Herresthal</ref> Gabrieli skrev særlig [[sonate]]r, og var den første som konsekvent brukte betegnelsen om musikkstykker uten sang.<ref>Side 99, William S. Newman: ''The Sonata in the Baroque Era'', Chapel Hill, University of North Carolina Press, 1959</ref> Enda sonatene var langt fra så utviklede som de ble i klassisismen, åpnet de for at komponisten kunne bestemme styrkegraden på instrumentene. Gabrieli eksperimenterte særlig med at instrumenter spilte i dialog med hverandre, både instrumentgrupper mot hverandre, som strykere mot messingblåsere, og interne blåsergrupper eller strykere mot hverandre.<ref>Side 110, Herresthal</ref>