Redigerer Balearene (avsnitt)

=== Middelalderen ===
[[Fil:Port de soller majorca spain closeup arp.jpg|thumb|[[Puerto de Sóller]] på nordvestkysten av Mallorca]]
[[Vandalene]] under sin leder [[Geiserik]] erobret øyene en gang mellom 461 og 468 e.Kr. i løpet av deres krig mot [[Romerriket]]. Imidlertid på slutten av 533 eller tidlig i 534 etter [[slaget ved Ad Decimum]] mellom vandalene og den østromerske hæren ledet av general [[Belisarius]], som markerte begynnelsen på slutten for vandalenes herredømme generelt, etablerte [[Østromerriket]] ny kontroll over øyene. Keisermakten minsket brått i den vestlige delen av [[Middelhavet]] etter at [[Kartago]] falt for [[muslim]]enes framrykning og [[umajjadene]] etablerte seg i [[Nord-Afrika]] i [[698]]. I [[707]] ble også øyene underlagt, men fikk lov til å beholde inntil videre sine tradisjoner og religion, og til dels en viss form for selvstyre. Øyene utgjorde en strategisk og profitabelt gråsone mellom de stridende religiøse områdene på hver sin side av Middelhavet, det [[Kristendom|kristne]] nord og det [[muslim]]ske sør. Øyene ble herjet av den [[Danmark|danske]] vikingen [[Bjørn Jernside]], som verken var muslimsk eller kristen, sammen med hans bror [[Hastein]] under deres hærtokt i Middelhavet i [[859]]-[[862]].

Øyene ble i stor grad benyttet som base for [[sjørøver]]i og i [[902]] besluttet [[emiratet Córdoba]], øyenes nominelle overherrer, å invadere. På [[1000-tallet]] havnet emiratet i borgerkrig og fragmenterte i mindre stater kalt ''[[taifa]]''. [[Mujahid al-Siqlabi]], hersker av taifa Dénia, sendte en flåte for å ta kontroll over øyene i [[1015]] og benyttet dem som baser for påfølgende angrep mot [[Sardinia]] og [[Pisa]]. I 1050 gjorde øyenes muslimske guvernør [[Abd Allah ibn Aglab]] opprør og etablerte den uavhengige taifa Mallorca.

[[Fil:Jaime I de Aragón 01.jpg|right|upright|thumb|Statue av Jakob I i [[Madrid]] (1753).]]
I århundrer behersket sjøfolk og pirater fra Balearene den vestlige delen av Middelhavet, men den økende innflytelsen fra de italienske bystatene og samtidig som de muslimske områdene på Den iberiske halvøy ble mindre, gjorde øyene mer sårbare. Et stort [[korstog]] ble sendt av sted i [[1113]], ledet av [[Ugo da Parlascio Ebriaco]] og erkebiskop [[Pietro Moriconi]] fra [[republikken Pisa]]. Den besto av 420 skip og stor hær, inkludert personlig sendebud fra pave [[Paschalis II]]. I tillegg til folk fra Pisa (som hadde blitt lovet overherredømme over øyene av paven), inkluderte ekspedisjonen også styrker fra de italienske byene [[Firenze]], [[Lucca]], [[Pistoia]], [[Roma]], [[Siena]], og [[Volterra]], fra [[Sardinia]] og [[Korsika]], [[Catalonia|katalanske]] styrker under [[Raimond Berengar III av Barcelona]], [[Hugo II, greve av Empúries|Hugo II]] av [[Empúries]] og Ramon Folc II av Cardona kom fra Spania, og styrker fra [[Oksitania]] (sørlige [[Frankrike]]) under [[Guilhem V av Montpellier]], [[Aimery II av Narbonne]] og Raymond I av Baux. Ekspedisjonen fikk også sterk støtte fra Costantino I di Torres og hans base på [[Porto Torres]] på Sardinia.

Korstoget herjet Palma i [[1115]] og avsluttet øyenes tid som en stor sjømakt, men deretter trakk angriperne seg tilbake. Innenfor et år ble de utsatte øyene erobret av de muslimske [[almoravidene]] som hadde en aggressiv, militant tilnærming til religion som speilet korsfarerne. De fikk undertrykt de relativt tolerante miljøet under Cordoba. Almoravidene ble erobret og avsatt i Nord-Afrika og i Spania av det rivaliserende [[almohadene]] i 1147. [[Muhammad ibn Ganiya]], en fordringshaver fra almoravidene, flyktet til Palma og etablerte sin hovedstad her. Hans dynasti, Banu Ghaniya, søkte etter allierte i deres forsøk på å gjenvinne deres kongedømme, noe som førte dem til Genova og Pisa. I 1184 ble en militær ekspedisjon sendt for å gjenerobre [[Ifriqiya]] (kystområdene av dagens [[Tunis]], østlige [[Algerie]] og vestlige [[Libya]]), men det endte i nederlag. I frykt for represalier gjorde innbyggerne på Balearene opprør mot almoravidene, og aksepterte amohadenes overherredømme i 1187.

Den siste dagen av 1229 erobret kong [[Jakob I av Aragón]] Palma etter tre måneders lang beleiring. Resten av [[Mallorca]] fulgte raskt etter. [[Menorca]] falt det følgende året og [[Ibiza]] i 1230. I 1236 solgte Jakob I de fleste av øyene til [[Peter I, greve av Urgell]] for grevskapet Urgell i Spania. Peter I ble herre av Balearene og styrte fra Palma. Etter at han døde uten en arving i 1250 gikk øyene etter avtalen tilbake til [[Aragóns krone]].

Jakob I døde i 1276 og delte opp sine besittelser blant sine sønner i sitt testamente. Testamentet opprettet det nye [[kongedømmet Mallorca]] fra Balearene og to grevskap på fastlandet som ble gitt til hans sønn [[Jakob II av Mallorca|Jakob II]]. Imidlertid hadde testamentet bestemt at det nye kongedømmet skulle være [[vasall]] av [[kongedømmet Aragón]] som ble gitt til hans eldre bror [[Peter III av Aragón|Peter III]]. På grunn av friksjoner av være underlagt vasallforholdet, allierte Jakob II seg med pave [[Martin IV]] og [[Filip III av Frankrike]] mot sin bror i [[det aragonske korstog]]et, noe som førte til en ti år okkupasjon av Aragón før øyenes status ble gjenopprettet i [[freden i Anagni]] i 1295. Imidlertid fortsatte spenningene mellom kongedømmene i flere generasjoner inntil Jakobs sønnesønn [[Jakob III av Mallorca]] ble drept av invasjonshæren til Peters sønnesønn [[Peter IV av Aragón|Peter IV]] i slaget ved [[Lluchmayor]] i [[1349]]. Balearene ble da underlagt direkte inn under kongedømmet Aragón.