Redigerer Augustus (avsnitt)

=== Første konflikt med Antonius ===
[[Fil:Bust of augustus.jpg|miniatyr|upright|Byste av Augustus i [[Kapitolmuseene|Musei Capitolini]], Roma]]
Etter at Decimus Brutus nektet å oppgi [[Gallia Cisalpina]], beleiret Marcus Antonius ham ved [[Mutina]].<ref name="rowell, 24">Rowell (1962), s. 24.</ref> Senatet vedtok resolusjoner for å stoppe volden, men de ble avvist av Antonius da senatet ikke hadde en egen hær for å utfordre ham; det åpnet muligheter for Octavius som allerede hadde sin egen private hær.<ref name="eck 12"/> [[Marcus Tullius Cicero]] forsvarte Octavius mot Antonius' hån om at Octavius manglet en edel ætt; han hevdet at «vi har intet mer utmerket eksempel på tradisjonell fromhet blant våre unge».<ref name="chisholm 29">Chisholm (1981), s. 29.</ref> Det var delvis en gjendrivelse av Antonius' mening om Octavius da Cicero siterte hva Antonius hadde sagt til Octavius: «Du, gutt, skylder alt til ditt navn!»<ref name="chisholm 30">Chisholm (1981), s. 30.</ref><ref name="rowell 19 20">Rowell (1962), ss. 19–20.</ref> Denne usannsynlige alliansen ble satt i scene av senatoren Cicero, en heftig og langvarig motstander av Cæsar, og senatet innsatte Octavius som senator den 1. januar 43 f.Kr., samtidig ble han også gitt makt til å stemme sammen med tidligere konsuler.<ref name="eck 12"/><ref name="rowell 23"/> I tillegg ble Octavius gitt bemyndigelsen ''[[imperium]]'' (kommanderende makt), noe som gjorde hans hær lovlig, og sendte ham deretter for å avlaste beleiringen sammen med [[Aulus Hirtius|Hirtius]] og [[Gaius Vibius Pansa Caetronianus|Pansa]] (konsuler for 43 f.Kr.).<ref name="eck 12"/><ref>Syme (1939), s. 167.</ref> I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i slagene ved [[Slaget ved Forum Gallorum|Forum Gallorum]] og [[Slaget ved Mutina|Mutina]], og tvang Antonius til å trekke seg tilbake til [[Gallia Narbonensis]]. Imidlertid ble begge konsulene drept og Octavius overtok alene kommandoen for hæren.<ref>Syme (1939), ss. 173–174</ref><ref>Scullard (1982), s. 157.</ref>

Etter å ha tildelt flere belønninger til Decimus Brutus enn til Octavius for å ha beseiret Antonius, forsøkte senatet å gi kommandoen for konsulærlegionene til Decimus Brutus, men Octavius besluttet å ikke samarbeide.<ref name="rowell 26 27">Rowell (1962), s. 26–27.</ref> Isteden ble Octavius værende på [[Posletten]] og nektet å gi støtte til noen ytterligere offensiv mot Antonius.<ref name="rowell 27">Rowell (1962), s. 27.</ref> I juli ble en gruppe sendemenn bestående av [[centurion]]er sendt av Octavius til Roma som overleverte Octavius' krav om å få de konsulpostene som ble etterlatt etter Hirtius og Pansa.<ref name="chisholm 32 33">Chisholm (1981), ss. 32–33.</ref> Han forlangte også en forordning som erklærte Antonius for samfunnsfiende.<ref name="rowell 27"/> Da dette ble avslått marsjerte Octavius mot Roma med åtte legioner.<ref name="rowell 27"/> Han møtte ingen militær motstand i Roma og den 19. august 43 f.Kr. ble han valgt til konsul sammen med sin slektning [[Quintus Pedius]] som medkonsul.<ref name="eck 14">Eck (2003), s. 14.</ref><ref name="rowell 28">Rowell (1962), s. 28.</ref> I mellomtiden hadde Antonius dannet en allianse med [[Marcus Aemilius Lepidus]], en annen ledende Cæsartilhenger.<ref>Syme (1939), ss. 176–186.</ref>