Redigerer Audrey Hepburn (avsnitt)

== Karrière som skuespiller ==
=== 1945–1952: Filmroller og Broadway-debut med ''Gigi'' ===
Hepburn fortsatte ballettstudiene i Amsterdam under Sonia Gaskell, en fremtredende skikkelse i nederlandsk ballett, og den russiske ballettlæreren Olga Tarassova.{{sfn|Paris|2001|s=34}}{{sfn|Woodward|1993|s=53–54}} En dag fikk danseskolen som Hepburn gikk på besøk av den nederlandske filmregissøren Charles Huguenot van der Linden. Han var på utkikk etter en ung jente som kunne spille en flyvertinne i sin nyeste film ''[[Nederlands in zeven lessen]]''.{{sfn|Woodward|1993|s=53–54}}{{Sfn|Vermilye|1995|p=67}} Hepburn fikk rollen.{{sfn|Woodward|1993|s=53–54}} Senere flyttet hun til [[London]] for å studere ballett med Marie Rambert på Rambert School of Ballet, som da lå i [[Notting Hill]].{{sfn|Woodward|1993|s=53–54}}{{sfn|Paris|2001|s=42–43}} Rambert fortalte Hepburn at hun ikke hadde god nok kroppsbygning til å bli en førstedanserinne, og at hun heller burde satse på en karrière som andredanserinne. Hepburn ville da heller prøve seg som skuespiller.<ref name="sønn"/><ref>{{cite episode |series=Larry King Live |title=Audrey Hepburn's Son Remembers Her Life |url=http://transcripts.cnn.com/TRANSCRIPTS/0312/24/lkl.00.html |airdate=24. desember 2003 |network=[[CNN]]}}</ref> Hun bestemte seg etter hvert for å fjerne «Ruston» fra etternavnet, og hun skulle nå hete «Audrey Hepburn».{{sfn|Woodward|1993|s=55}} På fritiden begynte hun å gå på opptaksprøver for [[West End (London)|West End]]-musikaler.{{sfn|Woodward|1993|s=62}} Hepburn var korpike i den britiske oppsetningen av [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]]-musikalen ''[[High Button Shoes]]'' i 1948 og fikk en rolle i Cecil Landeaus revy ''Sauce Tartare'' i 1949.{{sfn|Woodward|1993|s=63–66}}{{sfn|Paris|2001|s=44–45}} Hun spilte også i oppfølgeren ''Sauce Piquante'', som hadde première på West End 27. april 1950.{{sfn|Woodward|1993|s=71}}{{sfn|Paris|2001|s=44–45}} 

Landeau oppfordret Hepburn til å prøve seg som skuespiller.{{sfn|Woodward|1993|s=78}} Hun ble lært opp i talekunst av [[karakterskuespiller]]en Felix Aylmer, og ifølge biograf Ian Woodward ble Hepburns polerte talemåte ett av skuespillerens mest «karakteristiske kjennetegn».{{sfn|Walker|1997|p=55}}{{sfn|Woodward|1993|s=78}} Filmregissøren Mario Zampi og manusforfatteren Michael Pertwee tilbød Hepburn en av hovedrollene i komedien ''[[Latter i paradis]]'', men hun takket nei fordi hun hadde andre forpliktelser.{{sfn|Woodward|1993|s=83}} Hun fikk likevel en mindre rolle som en pike som selger sigaretter.{{sfn|Woodward|1993|s=84}} Hun ble etter hvert tilbudt en kontrakt med filmselskapet [[Associated British Picture Corporation]].{{sfn|Spoto|2006|s=54}}{{sfn|Woodward|1993|s=85}} I 1951 hadde Hepburn små roller i komediene ''[[One Wild Oat]]'', ''[[Stokkete ekteskap]]'' og ''[[Jeg stjal en million]]''. Hun fikk senere en større birolle i Thorold Dickinsons dramafilm ''[[Secret People]]'' i 1952, om to søstre som motvillig blir involvert i attentatsplaner.{{sfn|Woodward|1993|s=93–94}} Hepburn spilte ballettdanseren Nora Brentano i filmen, en av de to søstrene.{{sfn|Woodward|1993|s=93–94}}{{sfn|Spoto|2006|s=51}}

Hepburns neste filmrolle var som en bortskjemt skuespiller i komedien ''[[Monte Carlo Baby]]'' i 1952.{{sfn|Woodward|1993|s=103}} Under innspillingen av filmen i [[Monte Carlo]] ble hun oppdaget av den franske forfatteren [[Colette|Sidonie-Gabrielle Colette]], som bestemte seg for å gi Hepburn hovedrollen i [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]]-skuespillet ''[[Gigi (skuespill)|Gigi]]'', basert på hennes kortroman ''Gigi''.{{sfn|Woodward|1993|s=104–105}} Teaterstykket hadde urpremière i Fulton Theatre 24. november 1951.{{sfn|Woodward|1993|s=115–117}}{{sfn|Spoto|2006|s=71}} Selv om stykket fikk blandet kritikk, ble Hepburn rost for sin rolletolkning.{{sfn|Spoto|2006|s=71}} Henry P. Murdoch fra ''The Philadelphia Inquirer'' skrev at hennes «fantastisk spenstige rolleskildring» etablerer henne som «en skuespiller på øverste hylle», mens ''[[The New York Times]]'' kalte Hepburn «en ung skuespiller med sjarm, ærlighet og talent».{{sfn|Woodward|1993|s=115–117}} Hun vant en [[Theatre World Award]] for arbeidet.{{Sfn|Gitlin|2009|p=116}}

=== 1953–1957: Gjennombrudd med ''Prinsesse på vift'' ===
[[Fil:Audrey Hepburn and Gregory Peck on Vespa in Roman Holiday trailer (cropped).jpg|mini|Hepburn og [[Gregory Peck]] i ''[[Prinsesse på vift]]'' (1953).]]
[[Fil:Sabrina2.jpg|mini|Hepburn i ''[[Sabrina (1954)|Sabrina]]'' (1954).]]

Hepburns første hovedrolle var i [[William Wyler]]s romantiske komedie ''[[Prinsesse på vift]]'' i 1953.{{Sfn|Gitlin|2009|p=115}} Hun spilte Ann, en ung og frustrert prinsesse som ønsker å se verden. En natt mens hun besøker Roma, smyger hun seg ut av soveværelset sitt og tilbringer en dag med journalisten Joe Bradley ([[Gregory Peck]]). Filmen ble en kinosuksess, og Hepburn ble en verdensstjerne over natten.{{sfn|Woodward|1993|s=139}} Hun fikk god kritikk for rollen, og [[A.H. Weiler]] fra ''[[The New York Times]]'' skrev at Hepburn «er en slank, alveaktig og lengselsfull skjønnhet, vekselvis kongelig og barnlig i sin dype forståelse av nyfunne enkle gleder og kjærlighet. Selv om hun anerkjenner slutten på affæren i et tappert smil, forblir hun en sørgelig ensom figur som står foran en trykkende fremtid.»<ref name=weilerelfin>{{cite news |url=https://movies.nytimes.com/movie/review?res=940DE6DA153EE53BBC4051DFBE668388649EDE |title='Roman Holiday' at Music Hall Is Modern Fairy Tale Starring Peck and Audrey Hepburn |first=A.W. |last=Weiler |work=[[The New York Times]] |date=28. august 1953 |accessdate=19. februar 2017 |archiveurl=https://web.archive.org/web/20110811011154/http://movies.nytimes.com/movie/review?res=940DE6DA153EE53BBC4051DFBE668388649EDE |archivedate=11. august 2011 |url-status=live}}</ref> Hepburn vant en [[British Academy Film Awards|BAFTA-pris]], en [[Golden Globe]] og [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]] for rolletolkningen.{{Sfn|Gitlin|2009|p=115}}{{sfn|Woodward|1993|s=141–142}} Filmnettstedet [[Montages]] har senere beskrevet rolleskildringen og gjennombruddets omfang:

{{sitat|Og selv så mange år senere er det da også [Hepburns] innsats som hever et ellers ganske banalt manus til noe helt eksepsjonelt og evig besnærende. Det handler kanskje først og fremst om Hepburns evne til å gjøre prinsesse Ann til en tilgjengelig karakter. [...] Hepburns noe merkverdige og tidvis nesten infantile fremtoning, enda tydeligere i ''[[Frokost hos Tiffanys (film)|Breakfast at Tiffany’s]]'' fra nesten ti år senere, byr i så måte på en helt nødvendig dimensjon. På et nivå er hun magisk tiltrekkende og seksuelt ladet som få andre i filmhistorien. Men samtidig har hun noe uskyldig og sårt over seg; en følelse av at hun må tas vare på og beskyttes mot både seg selv og sine omgivelser. Ja, jeg innser at dette siste har mye å gjøre med datidens kjønnsroller, men Hepburn vet ihvertfall å bruke dette til stor effekt i en karakter som dermed også får en dimensjon av nabojentas gjenkjennelighet. [...] [''Prinsesse på vift''] var starten på en karriere som på mange måter ble en balansegang nettopp mellom prinsessen og nabojenta, men som altså startet med et gjennombrudd som den dag i dag vel ikke har sett sitt like.<ref name=Montages-prinsesse>{{cite news |url=http://montages.no/2011/11/roman-holiday-1953/ |title=Roman Holiday (1953) |first=Eirik Smidesang |last=Slåen |work=[[Montages]] |date=15. november 2011 |accessdate=19. februar 2017}}</ref>}}

Skuespilleren skrev etter hvert under på en filmkontrakt med [[Paramount Pictures]] med en klausul som ga henne tid til å spille teater.{{sfn|Woodward|1993|s=112}}{{Sfn|Gitlin|2009|p=47–48}} Hepburns neste film var [[Billy Wilder]]s romantiske komedie ''[[Sabrina (1954)|Sabrina]]'' (1954), om to brødre ([[Humphrey Bogart]] og [[William Holden]]) som begge forelsker seg i sjåførens vakre datter (Hepburn).{{sfn|Woodward|1993|s=144}} Hun ble nominert til en BAFTA-pris og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen.<ref name="BAFTA">{{Cite web|title=Søk: Audrey Hepburn|publisher=[[BAFTA|British Academy of Film og Television Arts]]|url=http://awards.bafta.org/keyword-search?keywords=audrey+hepburn|accessdate=2017-02-19}}</ref>{{Sfn|Gitlin|2009|p=115}} [[Bosley Crowther]] fra ''The New York Times'' roste Hepburns rolletolkning og kalte henne «en ung dame med et ekstraordinært utvalg av følsomme og bevegelige uttrykk innenfor en såpass skjør og trang ramme».<ref>{{cite news |url=https://movies.nytimes.com/movie/review?res=9406E3DF1238E23BBC4B51DFBF66838F649EDE |work=[[The New York Times]] |first=Bosley |last=Crowther |title=Screen: 'Sabrina' Bows at Criterion; Billy Wilder Produces and Directs Comedy |date=23. september 1954 |accessdate=19. februar 2017 }}</ref>

I 1954 vendte hun tilbake til [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]] med fantasyskuespillet ''[[Undine (skuespill)|Undine]]''. Hun spilte vannymfen Undine, som forlater hjemmet sitt og forelsker seg i et menneske ([[Mel Ferrer]]).{{Sfn|Gitlin|2009|p=47–48}}{{sfn|Woodward|1993|s=156}} Brooks Atkinson fra ''The New York Times'' skrev at «Undine er en komplisert [rollefigur]. Den er sammensatt av abstrakte elementer. [...] På en eller annen måte klarer Hepburn å oversette [disse elementene] til teaterspråket uten å bli kunstnerisk eller bråmoden. Hun tilbyr en pulserende rolleskildring som er elegant og fortryllende, disiplinert av et instinkt for teaterscenens virkelighet».{{Sfn|Gitlin|2009|p=49}} Hepburn ble belønnet med en [[Tony Award]] for arbeidet.{{Sfn|Gitlin|2009|p=49}}{{sfn|Woodward|1993|s=158}}

Hepburn hadde ingen filmroller i 1955, men vant likevel publikumsprisen [[Henrietta World Film Favorite]].<ref name="GG">{{Cite web|title=Audrey Hepburn|publisher=[[Golden Globe|Hollywood Foreign Press Association]]|url=http://www.goldenglobes.com/person/audrey-hepburn|accessdate=2017-02-19}}</ref>{{sfn|Woodward|1993|s=174}} Hun ble nominert til en BAFTA-pris og en Golden Globe for rollen som Natasha Rostova i dramafilmen ''[[Krig og fred (1956)|Krig og fred]]'' (1956), en filmatisering av [[Leo Tolstoj]]s roman ''[[Krig og fred]]''.<ref name="BAFTA"/>{{Sfn|Gitlin|2009|p=55}} I en artikkel for ''[[The Guardian]]'' fra 2016 skrev Clive James at filmen «fortsatt har styrke i dag fordi Audrey Hepburn [...] var en troverdig Natasha».<ref>{{cite news |url=https://www.theguardian.com/tv-and-radio/2016/feb/13/clive-james-bbc-war-and-peace-measure-up |work=[[The Guardian]] |first=James |last=Clive |title=Clive James: how did the BBC’s War And Peace measure up? |date=13. februar 2016 |accessdate=20. februar 2017 }}</ref> I 1957 spilte hun i TV-episoden «[[Mayerling]]» fra [[antologi]]serien ''[[Producers' Showcase]]''.{{sfn|Woodward|1993|s=201}} Episoden handler om forholdet mellom [[Maria von Vetsera]] (Hepburn) og [[Rudolf av Østerrike]] (Mel Ferrer).{{Sfn|Paris|2001|p=140–141}}

I tillegg til «Mayerling» hadde Hepburn to filmroller i 1957. Hun spilte mot [[Fred Astaire]] og fikk vist frem danseferdighetene i filmmusikalen ''[[Forelsket i Paris]]''.{{sfn|Woodward|1993|s=181}} Filmen handler om et motemagasin som er på utkikk etter en ny modell, og valget faller til slutt på Hepburns sjenerte rollefigur Jo Stockton. Det året spilte hun også i den romantiske komedien ''[[Kjærlighet om ettermiddagen]]'', om en notorisk kjekkas ([[Gary Cooper]]) som forelsker seg i en detektivdatter (Hepburn) etter at hun redder ham fra et mord.{{Sfn|Gitlin|2009|p=63}} Hepburn fikk god kritikk for begge rollene og ble nominert til en ny Golden Globe for ''Kjærlighet om ettermiddagen''.{{Sfn|Gitlin|2009|p=115}}<ref name="GG"/>

=== 1958–1963: ''Nonnens historie'' og ''Frokost hos Tiffanys'' ===
Hepburns neste filmrolle var som søster Luke i dramafilmen ''[[Nonnens historie (film)|Nonnens historie]]'' i 1959. Filmen handler om Hepburns rollefigur som en dag bestemmer seg for å bli [[nonne]], for så på sikt å tjene i [[Den demokratiske republikken Kongo|den belgiske republikken Kongo]]. Hun blir imidlertid fortalt at hun har mye å lære i religiøs tro. Hepburn fikk god kritikk for rolleskildringen, og den har i ettertid blitt kalt en av skuespillerens beste.{{sfn|Woodward|1993|s=203}}{{Sfn|Gitlin|2009|p=66}} Filmmagasinet ''[[National Board of Review#Films in Review|Films in Review]]'' skrev: «Hepburn viser det type skuespilltalent som kan projisere indre følelser, både i dybde og kompleksitet, på en så dyktig måte at du må studere henne nøye i ''Nonnens historie'' både to og tre ganger for å forstå hvordan hun får det til.»{{sfn|Woodward|1993|s=203}} Hepburn vant en [[British Academy Film Awards|BAFTA-pris]] og ble nominert til en [[Golden Globe]] og [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]] for rolletolkningen.{{sfn|Woodward|1993|s=210–211}}{{Sfn|Gitlin|2009|p=116}}

[[Fil:Audrey Hepburn smokes.jpg|mini|Hepburn som Holly Golightly i ''[[Frokost hos Tiffanys (film)|Frokost hos Tiffanys]]'' (1961).]]

I 1959 hadde hun også hovedrollen i [[Mel Ferrer]]s eventyrfilm ''[[Veien til Rio Lama]]'', om en ung mann ([[Anthony Perkins]]) som flykter inn i jungelen etter et opprør i [[Caracas]]. Der møter han på vakre Rima (Hepburn), som ble bortført som barn.{{Sfn|Gitlin|2009|p=66}} Hepburn fikk blandet kritikk for rollen. ''[[Variety]]'' mente at hun ikke hadde dybde i rollen, mens [[Bosley Crowther]] fra ''[[The New York Times]]'' skrev at hun gjør «Rima både gripende og idyllisk, om ikke minst logisk».<ref>{{cite news |url=http://variety.com/1958/film/reviews/green-mansions-1200419399/ |work=[[Variety]] |title=Review: ‘Green Mansions’ |accessdate=21. februar 2017 }}</ref><ref>{{cite news |url=http://www.nytimes.com/movie/review?res=9805E3DB1038EF3BBC4851DFB5668382649EDE |work=[[The New York Times]] |first=Bosley |last=Crowther |title=Delicate Enchantment of 'Green Mansions'; Audrey Hepburn Stars in Role of Rima |date=20. mars 1959 |accessdate=21. februar 2017 }}</ref> I 1960 spilte hun i [[westernfilm]]en ''[[Vinden fra slettene]]'', om en familie som legger sitt hat på [[Kiowa]]-indianerne. Det oppstår konflikter da det kommer for en dag at deres egen adoptivdatter Rachel (Hepburn) er av indiansk herkomst.{{sfn|Woodward|1993|s=219}} Crowther skrev denne gang at «Hepburn er litt for polert, for skjør og sivilisert i selskap av slike tøffe og sta typer».<ref>{{cite news |url=http://www.nytimes.com/movie/review?res=9800E2DD123AEF3ABC4F53DFB266838B679EDE |work=[[The New York Times]] |first=Bosley |last=Crowther |title=Screen: "The Unforgiven':Huston Film Stars Miss Hepburn, Lancaster |date=7. april 1960 |accessdate=21. februar 2017 }}</ref>

I 1961 spilte Hepburn i den romantiske komedien ''[[Frokost hos Tiffanys (film)|Frokost hos Tiffanys]]'', som var løst basert på [[Truman Capote]]s kortroman ''[[Frokost hos Tiffanys]]''.{{sfn|Woodward|1993|s=233}} Filmen handler om forfatterspiren Paul ([[George Peppard]]), som blir fascinert av sin eksentriske nabo Holly Golightly (Hepburn). Holly oser av seksualitet i offentligheten, men viser seg å være sårbar når Paul er alene med henne. Hepburn fremførte «[[Moon River]]» i filmen, en låt komponert av [[Henry Mancini]] som vant [[Oscar for beste sang]] i 1962.{{sfn|Woodward|1993|s=237}} Hun fikk god kritikk for rollen, og ''Variety'' skrev at Holly blir levendegjort «i Audrey Hepburns spennende skikkelse».<ref>{{cite news |url=http://variety.com/1960/film/reviews/breakfast-at-tiffany-s-1200419987/ |work=[[Variety]] |title=Review: ‘Breakfast at Tiffany’s’ |accessdate=22. februar 2017 }}</ref> Hun ble nominert til en Golden Globe og en [[Oscar]] for rolletolkningen.<ref name="GG"/>{{sfn|Woodward|1993|s=237}} Holly Golightly har senere fått status som Hepburns mest minneverdige rollefigur.<ref name=BBCSA>{{cite news |url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/entertainment/3667517.stm |work=BBC News |title=Audrey Hepburn: Style icon |date=4. mai 2004 |accessdate=23. februar 2017}}</ref> Magasinet ''[[Time (magasin)|Time]]'' skrev i 2007:

{{sitat|''Frokost hos Tiffanys'' satte Hepburn på sin [[Hollywood]]-kurs i 1960-årene. Holly Golightly, en småbyjente fra sørstatene som har blitt en svindler i [[Manhattan]], er den frekke amerikanske kusinen til Eliza Doolittle, den [[cockney]]talende blomsterpiken som har blitt «[[My Fair Lady (film)|my fair lady]]». Holly var også [[prototyp]]en for Hepburn-kvinnene i ''[[Charade – Hvem svindler hvem?]]'', ''[[Når Paris bobler]]'' og ''[[Hvordan man stjeler en million]]'': raringer i kuppfilmer. Og hun forberedte publikum på den jordnære angsten som Hepburns rollefigurer følte i ''[[Løgnen]]'', ''[[To må man være]]'' og ''[[Alliert med mørket]]''.<ref name="Time">{{cite web | url= http://www.time.com/time/printout/0,8816,1580936,00.html | title= Audrey Hepburn: Still the Fairest Lady | date= 20. januar 2007 | last= Corliss | first= Richard | publisher= [[Time (magasin)|Time]] | accessdate= 22. februar 2017 | archive-date= 2007-01-27 | archive-url= https://web.archive.org/web/20070127153525/http://www.time.com/time/printout/0,8816,1580936,00.html | url-status= yes }}</ref>}}

I 1961 spilte hun også mot [[Shirley MacLaine]] i [[William Wyler]]s dramafilm ''[[Løgnen]]'', om to lærere som blir anklaget av en student for å være i et [[lesbisk]] forhold.{{sfn|Woodward|1993|s=239}} Dette var en av de første filmene fra Hollywood som hadde homofili som tema.<ref name=BBCSA/> ''Variety'' var fornøyd og skrev at «Audrey Hepburn og Shirley MacLaine [...] utfyller hverandre på en vakker måte. Hepburns forsiktige følsomhet, fantastiske projeksjon og følelsesmessige underdrivelse resulterer i en minneverdig rolleskildring.»<ref>{{cite news |url=http://variety.com/1960/film/reviews/the-children-s-hour-2-1200419893/ |work=[[Variety]] |title=Review: ‘The Children’s Hour’ |accessdate=23. februar 2017 }}</ref> Hepburn vant sin tredje BAFTA-pris for thrillerkomedien ''[[Charade – Hvem svindler hvem?]]'' (1963).<ref name="BAFTA"/> Filmen handler om Reggie (Hepburn), som kommer hjem fra en skiferie og oppdager at mannen hennes er myrdet. Hun blir deretter jaktet på av fire menn for et tyveri mannen hennes hadde begått. Hepburn ble også nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for rolletolkningen.<ref name="GG"/>

=== 1964–1967: ''My Fair Lady'' og ''Alliert med mørket'' ===
I 1964 hadde Hepburn hovedrollen i [[George Cukor]]s filmmusikal ''[[My Fair Lady (film)|My Fair Lady]]'', som var basert på [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]]-musikalen ''[[My Fair Lady]]''.{{Sfn|Gitlin|2009|p=xvi}} Selv om tilhengere av musikalen forventet at [[Julie Andrews]] skulle gjenta rollen fra Broadway, var det Hepburn som til slutt fikk rollen som Eliza Doolittle.{{sfn|Woodward|1993|s=255}} Eliza er en [[cockney]]talende blomsterpike som blir lært opp av en professor ([[Rex Harrison]]) til å bli en dannet frøken med velartikulert tale.{{sfn|Woodward|1993|s=256}} Hepburns sangstemme ble dubbet av [[Marni Nixon]], selv om hun ble lovet å få synge låtene selv.{{sfn|Woodward|1993|s=259}}{{Sfn|Gitlin|2009|p=77}} Hepburn fikk god kritikk og ble nominert til en ny [[Golden Globe]] for rolleskildringen.{{Sfn|Gitlin|2009|p=116}} [[Bosley Crowther]] fra ''[[The New York Times]]'' skrev at hun gir filmen «det lille ekstra av subtil magi og egenart».<ref name="bcmyfairlady">{{cite news |url=https://movies.nytimes.com/movie/review?res=9401E6DA1E3FEE32A25751C2A9669D946591D6CF |work=[[The New York Times]] |first=Bosley |last=Crowther |authorlink=Bosley Crowther |title=Screen: Lots of Chocolates for Miss Eliza Doolittle:'My Fair Lady' Bows at the Criterion |date=22. oktober 1964 |accessdate=6. mars 2017}}</ref> Filmkritiker [[Roger Ebert]] skrev i 2006 at Hepburn mestret filmens språklige utfordringer «med likegyldig selvtillit».<ref>{{cite news |url=http://www.rogerebert.com/reviews/great-movie-my-fair-lady-1964 |work=rogerebert.com |author=[[Roger Ebert]] |title=My Fair Lady |date=1. januar 2006 |accessdate=6. mars 2017}}</ref>

[[Fil:Harry Stradling-Audrey Hepburn in My Fair Lady (cropped).jpg|mini|Hepburn med filmfotograf [[Harry Stradling]] på settet til ''[[My Fair Lady (film)|My Fair Lady]]''.]]

I 1964 hadde hun også hovedrollen i [[screwballkomedie]]n ''[[Når Paris bobler]]''. Filmen handler om en forfatter ([[William Holden]]) og hans sekretær (Hepburn) som har to dager på seg til å skrive et flunkende nytt filmmanuskript. ''[[Variety]]'' var misfornøyd med filmen, men roste Hepburns rolletolkning og skrev at hun er et «forfriskende individ i en tid med overdrevet kurve».<ref>{{cite news |title=Paris When It Sizzles |url=http://variety.com/1963/film/reviews/paris-when-it-sizzles-1200420575/ |work=[[Variety]] |accessdate=10. mars 2017}}</ref> I 1966 samarbeidet hun med [[William Wyler]] for tredje gang (etter ''[[Prinsesse på vift]]'' og ''[[Løgnen]]'') med kuppfilmen ''[[Hvordan man stjeler en million]]''.{{sfn|Woodward|1993|s=274}}{{Sfn|Gitlin|2009|p=79}} Den handler om Hepburns rollefigur Nicole som må samarbeide med en kunsttyv ([[Peter O'Toole]]) for at faren ([[Hugh Griffith]]) ikke skal bli avslørt for kunstforfalskning.{{sfn|Woodward|1993|s=275–276}} Crowther fra ''The New York Times'' roste skuespillet i filmen og kalte Hepburns rolleskildring «saftig».<ref>{{cite news |url=http://www.nytimes.com/movie/review?res=9E07E7D71E3DE43BBC4D52DFB166838D679EDE |work=[[The New York Times]] |first=Bosley |last=Crowther |authorlink=Bosley Crowther |title=Screen: 'How to Steal a Million' Opens at Music Hall:Audrey Hepburn Stars With Peter O'Toole 'Enough Rope' Arrives at Little Carnegie |date=15. juli 1966 |accessdate=10. mars 2017}}</ref>

Hepburn hadde to filmroller i 1967. Den første var den eksperimentelle dramakomedien ''[[To må man være]]'', om et ulykkelig ektepar på vei til Sør-Frankrike, som ser tilbake på det 12 år lange forholdet deres.{{sfn|Woodward|1993|s=280}} Hepburn spilte Jo Wallace, mens [[Albert Finney]] spilte ektemannen Marcus. Biograf Martin Gitlin skrev i 2008 at det var likheter mellom det ulykkelige ekteskapet i filmen og Hepburns ekteskap med [[Mel Ferrer]].{{Sfn|Gitlin|2009|p=80-81}} Dette førte til at Hepburn spilte Joanna «med enorm realisme, overbevisning og emosjonell dybde».{{Sfn|Gitlin|2009|p=80-81}} Hun ble nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for arbeidet.{{Sfn|Gitlin|2009|p=116}}

Den andre filmen i 1967 var den [[Psykologisk thriller|psykologiske thrilleren]] ''[[Alliert med mørket]]''. Den handler om en fotograf som motvillig blir eieren av en dukke fylt med [[heroin]] når en ung kvinne gir den til ham på flyplassen. Tre forbrytere iscenesetter en slags forestilling for å lure fotografens blinde kone (Hepburn) til å fortelle dem hvor dukken befinner seg.{{sfn|Woodward|1993|s=286}} Crowther fra ''The New York Times'' skrev denne gang at «Hepburn spiller den gripende rollen med en såpass søt holdning, forandrer seg såpass hurtig og tilkjennegir frykten på en såpass dyktig måte, at hun skaper sympati og angst og får ekte soliditet i sluttscenene.»<ref>{{cite news |url=https://movies.nytimes.com/movie/review?res=9E05E2DE1038E43BBC4F51DFB667838C679EDE |work=[[The New York Times]] |first=Bosley |last=Crowther |title=The Screen:Audrey Hepburn Stars in 'Wait Until Dark' |date=27. oktober 1967 |accessdate=11. mars 2017}}</ref> Hun ble nominert til [[Oscar for beste kvinnelige hovedrolle]] for rollen.{{Sfn|Gitlin|2009|p=116}}

=== 1968–1993: Siste filmprosjekter og ''Gardens of the World'' ===
Etter 1967 tok Hepburn en pause fra filmbransjen for å tilbringe mer tid med familien.{{sfn|Woodward|1993|s=309-310}} Hun fikk en [[æres-Tony]] i 1968 for sitt arbeid på scenen. I 1976 spilte hun Lady Marian i eventyrfilmen ''[[Robin og Marian]]'', om en aldrende [[Robin Hood]] ([[Sean Connery]]) som må kjempe med sitt eget glorifiserte heltebilde etter å ha vært mange år borte som [[ridder]] under [[korstogene]]. Filmkritiker [[Roger Ebert]] roste Hepburns samspill med Connery og skrev: «De gløder. [...] Og de projiserer så vidunderlig sammensatte, gode og ømme mennesker. De 20 årene som har gått har gitt [Robin og Marian] nåde og visdom.»<ref>{{cite news |url=http://www.rogerebert.com/reviews/robin-and-marian-1976 |work=rogerebert.com |author=[[Roger Ebert]] |title=Robin and Marian |date=21. april 1976 |accessdate=12. mars 2017}}</ref> Hepburns neste film var krimthrilleren ''[[Farlig arv]]'' i 1979. Den handler om Elizabeth Roffe (Hepburn), som arver et legemiddelkonsern etter at faren tilsynelatende blir drept i en klatreulykke.{{Sfn|Gitlin|2009|p=116}}

[[Fil:Audrey Hepburn and Ronald Reagan (cropped).jpg|mini|Hepburn med USAs daværende president [[Ronald Reagan]] i 1981.]]

I 1981 hadde Hepburn hovedrollen i den romantiske komedien ''[[They All Laughed]]'', om tre privatdetektiver som etterforsker to vakre kvinner for utroskap.{{sfn|Woodward|1993|s=333}} Hepburn spilte Angela Niotes, en av de to kvinnene som blir etterforsket. I 1987 spilte hun mot [[Robert Wagner]] i TV-filmen ''[[Tyv lurer tyv]]''.{{sfn|Woodward|1993|s=352}}{{Sfn|Gitlin|2009|p=117}} Hepburn spilte en berømt konsertpianist fra en aristokratisk bakgrunn som stjeler den uvurderlige [[Fabergéegg]]samlingen for å frigjøre sin bortførte forlovede.{{sfn|Woodward|1993|s=352}}

I 1988 deltok hun i to dokumentarprosjekter. Hun dukket opp i dokumentarfilmen ''Gregory Peck: His Own Man'', om skuespilleren [[Gregory Peck]], som var motspilleren hennes i ''[[Prinsesse på vift]]''. I tillegg var hun med i TV-episoden «Directed by William Wyler» fra dokumentarserien ''[[American Masters]]'', som handlet om [[William Wyler]]s regikarrière.{{sfn|Woodward|1993|s=352}} Hepburns siste filmrolle var som engelen Hap i [[Steven Spielberg]]s dramakomedie ''[[Always (film)|Always]]'' i 1989.{{sfn|Woodward|1993|s=361}} I januar 1990 vant hun æresprisen [[Cecil B. DeMille Award]] fra [[Golden Globe]]-akademiet for sitt «fremragende bidrag til underholdningsverdenen».<ref name="hfpa">{{Kilde www|url= http://www.goldenglobes.com/cecil-b-demille-award-0 |tittel = Cecil B. DeMille Award |utgiver= [[Golden Globe|Hollywood Foreign Press Association]] |besøksdato=26. mars 2017}}</ref> I 1992 fikk hun også en ærespris fra [[BAFTA]]-akademiet og en [[Screen Actors Guild Life Achievement Award]] fra fagforeningen [[Screen Actors Guild]] (SAG).

I 1993 var hun programleder for dokumentarserien ''[[Gardens of the World with Audrey Hepburn]]'' for TV-kanalen [[PBS]].{{Sfn|Gitlin|2009|p=117}} Det var en miniserie på åtte deler som etterfulgte en kort TV-spesial fra 1991.<ref name="la"/> Serien handler om ulike blomsterhager rundt om i verden, blant annet i Frankrike, Nederland og Italia. TV-serien hadde premiere 21. januar 1993, én dag etter Hepburns dødsfall.<ref name="la">{{cite news |url=http://articles.latimes.com/1993-01-21/entertainment/ca-1761_1_roses-and-rose-gardens |work=[[Los Angeles Times]] |author=Barbara Saltzman |title=TV REVIEW : Tulips, Roses on View in Debut of 'Gardens' |date=21. januar 1993 |accessdate=26. mars 2017}}</ref> Barbara Saltzman fra ''[[Los Angeles Times]]'' skrev at tidspunktet for sendingen var uheldig, «men rosens tidløse skjønnhet i første episode er et passende symbol på hennes eleganse og stil». Hun skrev videre at Hepburn var «en minneverdig turguide» i den første episoden «Roses and Rose Gardens».<ref name="la"/> Hepburn vant en [[Primetime Emmy Award]] for beste individuelle prestasjon innen informasjonsprogram for arbeidet.{{Sfn|Gitlin|2009|p=117}}

Skuespilleren leste inn eventyr og andre barnefortellinger for lydboken ''[[Audrey Hepburn's Enchanted Tales]]'', som ble utgitt i 1992. For arbeidet med denne vant hun en [[Grammy Award]] for beste lydbok for barn i 1994.{{sfn|Paris|2001|s=356}}<ref name="grammy">{{Cite web|url=https://www.grammy.com/nominees/search?artist=audrey+hepburn |title=Audrey Hepburn |accessdate=2017-03-26|publisher=[[Grammy Awards]]}}</ref> Inntektene for albumet gikk til American Society for the Prevention of Cruelty to Animals (ASPCA).{{sfn|Paris|2001|s=356}}