Redigerer Atmosfærisk sirkulasjon (avsnitt)

===Ferrelcellen===
:''Se hovedartikkel: [[Ferrelcelle]]''

Ferrelcellen, som har fått sitt navn etter [[William Ferrel]] som beskrev den første gang i [[1856]], er en sekundær sirkulasjon i overgangen mellom Hadleycellen og Polarcellen. Den oppfører seg som en atmosfærisk kasteball mellom disse cellene. Den varme luften som kommer sørfra og den kalde luften nordfra møtes på midlere breddegrader. Området der disse to luftmassene møter hverandre kalles [[polarfronten]] og gir seg til syne som høytrykk og lavtrykk på midlere bredder. På samme måte som med den østlige [[passatvind]]en under Hadleycellen finner vi [[vestavindsbeltet]] under Ferrelcellen.

Mens Hadleycellene og Polarcellene danner lukkede sirkulasjoner, er ikke Ferrecellen lukket. Dette kan vi observere i vestavindsbeltet. Passatvindene og den polare østavinden kommer som følge av de lukkede sirkulasjonscellene og det er ingen værsystemer som endrer på disse vindmønstrene. For vestavindsbeltet er det annerledes, og her vil passerende værsystemer kunne gi mye mer varierende vindretninger, mens vinden i høyere nivåer i hovedsak er vestlig. Et lavtrykk som passerer i nord eller et høytrykk som passerer i sør (på den nordlige halvkule) opprettholder vestavinden, og kan forsterke den, men en [[kaldfrontspassasje]] kan ofte endre det på kort tid. Et kraftig høytrykk som plasserer seg mot nord kan føre til østlig vind i dagevis.

Ferrelcellen er kjennetegnet ved at store [[luftmasse]]r flytter på seg, og hvor man finner disse luftmassene er delvis påvirket av plasseringen til jetstrømmen, som ofte fanger opp luften som lavtrykk på overflaten og pumper den opp i atmosfæren. Ser vi på et værkart vil vi se at lavtrykkene på overflaten som regel følger jetstrømmen. Strømmen i de øvre nivåene av Ferrelcellen er ikke veldefinert, og dette kommer av at den ligger mellom Hadley- og Polarcellen og ikke har varmekilder til å drive [[konveksjon]]. I tillegg vil trykksystemene på overflaten destabilisere et sonalt sirkulasjonsmønster.

Corioliskraften er også størst i områdene der Ferrelcellen opptrer.