Redigerer Athanasius Kircher (avsnitt)

=== Sinologi ===
[[Fil:Kircherchinamap.jpg|thumb|Kart over keiserriket Kina fra ''China Monumentis,'' 1667]]

Kircher utviklet en tidlig interesse for den kinesiske kultur. Allerede i 1629 gav han uttrykk for at han gjerne ville bli kinamisjonær. Hans verk  ''China Monumentis'' var en encyklopedi over [[Kina|keiserriket Kina]], som inneholdt alt fra nøyaktige karter til funderinger over [[kinesisk drage|kinesiske drager]]. Han påpeker en rekke kristne aspekter ved tidlig kinesisk historie, både imaginære og reelle. Særlig interesserte han seg for [[Xi'anstelen|Den nestorianske stele]] fra [[Xi'an]], og som nylig var blitt oppdaget, som han helt riktig anførte i sin bok ''Prodromus Coptus'' (1636) var et bevis på at kristentro var blitt forkynt i Kina for tusen år siden (altså på [[600-tallet]]).

Han skrev imidlertid også at kineserne nedstammet fra [[Ham (bibelsk person)|Ham]], og at [[de kinesiske skrifttegn]] var hieroglyfer som har blitt kjent i Asia, noe han allerede hadde vært inne på i ''Oedipus Aegyptiacus'' (1652–1654). Med utgangspunkt i de bibelske fortellingene utviklet han til og  en omfangsrik fortsettelse med hvordan [[Noah]]s familie koloniserte hele verden. Etter syndfloden kom ifølge denne Noas annen sønn Ham til [[Persia]] og grunnla en koloni der. Kircher identifiserte ham som [[Zoroaster]], konge av [[Baktria]], hvis grenser utstrakte seg helt til [[India]] og [[Mongolia]].

Nabolandet Kina var det siste som Ham hadde å kolonisere. På denne tid overtok den kinesiske urkeiser [[Fu Xi|Fohi]] hieroglyfskriften fra koloniherren Ham, og han utviklet dem videre til den kinesiske skrift, mente Kircher. Etter hans regnestykke skjedde dette 300 år etter syndfloden.

Til tross for slektskapet stod for ham i hans system disse ideogrammene lavere enn hieroglyfene, fordi de dreide seg om spesifikke ideer og ikke om mysteriøse idekomplekser. [[Maya]]enes og [[aztekerne]]s tegn var på et enda lavere nivå ettersom de dreide seg om enkeltobjekter.

[[Umberto Eco]] bemerker et sted at denne tanken styrket den daværende europeiske betraktningsmåte på de kinesiske og indianske kulturer, og passet bra med den katolske kirkes syn på saken: ''«Kina ble ikke fremstilt som en ukjent barbar men snarere som en bortkommen sønn som bør finne tilbake til vårt felles faderhus».''