Redigerer Arthur Balfour (avsnitt)

== Senere karriere ==
Etter fiaskoen i 1905  besluttet Balfour som partileder, sammen med [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|lord Lansdowne]], å benytte det kraftigt unionistdominerte overhuset som motvekt mot liberalerne. Mange forsøk på å innføre reformlover ble stoppet eller kraftig endret fra 1906 til 1909, noe som fikk den liberale politikeren [[David Lloyd George]] til å felle den dom at overhuset var blitt «ikke forfatningens vakthund, men Mr. Balfours [[puddel]].» Spørsmålet ble til slutt avgjort av liberalerne ved Lloyd Georges berømte «folkets budsjett» (''People's Budget''), som tvang fram en forfatningskrise som førte til den parlamentsreform i 1911 som avskaffet overhusets vetorett. Etter denne krise trakk den utkjørte Balfour seh som partileder og ble etterfulgt av [[Andrew Bonar Law]].

Han forble imidlertid en viktig person innen partiet og da de konservative sluttet seg til [[Herbert Henry Asquith|Asquith]]s koalisjonsregjering i mai 1915 etterfulgte Balfour [[Winston Churchill]] som marineminister (''First Lord of the Admiralty''). Da Asquiths regjering brøt sammen i desember [[1916]] ble Balfour utenriksminister i Lloyd Georges nye krigskabinett. Balfours tid som utenriksminister er mest kjent for [[Balfourerklæringen]] i 1917, et brev til Lord Rothschild der han lover et nasjonalt hjemland før jødene i [[Palestina]]. 

Foranledningen til selve [[Balfourerklæringen i 1917|Balfourerklæringen]] kom indirekte av Englands behov for [[aceton]] under [[første verdenskrig]]. I England arbeidet den fra [[Belarus]] immigrerte jødiske kjemikeren [[Chaim Weizmann]] (med en stor gul Davidsstjärna på den hvite kappen) i 1915 på det kjemiske fakultet ved [[universitetet i Manchester]]. Ved verdensledende kunnskap om fermenteringsteknikk, som da var en ny teknikk for produksjon av aceton ved bruk av bakterier, kunne kordittstrenger lages for artillerigranater som var et skrikende behov for England under krigen. Aceton løste opp de høyeksplosive stoffene nitrocellulosa og nitroglycerin. Ble disse blandet og omrørt oppstod direkt en eksplosjon, slik at de kunne tørkes i strenger og lades i granathylser som drivmiddel til selve granatkroppen.

Helt frankt trampet Arthur Balfour inn i Chaims laboratorium og la beslag på virksomheten for England i pakt med ''Munitions War Act 1915'' og sa blant annet: «…fra og med nå arbeider De dag og natt for kronens regning.» Deretter ble Chaim lovet betaling i etterskudd etter at krigen var vunnet. Men til dette lovet han følgende: «La meg si det slik, doktor Weizmann. Oppfører De Dem og leverer acetonet kan vi få mer korditt, noe som innebærer mer ammunisjon, som innebærer at vi beseirer såvel tyskere og tyrkere og kan befri Palestina. Doktor Weizmann, bare De hjelper England å seire skal De få Deres land. Det skal jeg sørge for. For min del kan De gjerne bli president der borte. Om De vil kan jeg skrive en erklæring om saken.» Weizmann takket ja til tilbudet og Arthur Balfour holdt sitt løfte.

Balfour gikk av som utenriksminister etter [[Versailleskonferansen]] i [[1919]], men forble i regjeringen som ''Lord President of the Council'' til [[1922]], da han sammen med størstedelen av den konservative partiledelsen gikk av med resten av Lloyd Georges koalisjonsregjering på grunn av den revolten i det konservative partiet som kom til å føre Bonar Law til makten. 

I 1922 ble Balfour adlet som viscount Traprain og earl av Balfour, og i [[1925]] kom han tilbake i kabinettet som lordpresident i [[Stanley Baldwin]]s andre regjering. 

Balfour døde i 1930. Hans yngre bror Gerald Balfour etterfulgte ham som 2. earl av Balfour.