Redigerer Arkadia (avsnitt)

=== Middelalderen ===
[[Fil:Nicolas Poussin - Et in Arcadia ego (deuxième version).jpg|thumb|''[[Et in Arcadia ego|Les Bergers d’Arcadie]]'' av [[Nicolas Poussin]].]]
Etter sammenbruddet av Romerriket i vest, ble Arkadia en del av det gresktalende bysantinske riket i øst. Arkadia forble et vakkert, ensomt område, og dets innbyggere ble velkjent som hyrder som førte et enkelt, pastoralt, men lykkelig liv. Denne forestillingen økte i en slik grad at Arkadia ble referert til som et fantasifullt, utopisk og idyllisk paradis, udødeliggjort av [[Vergil]]s ''Eclogues'' (også kalt for ''Bucolica''), og senere av [[Jacopo Sannazaro]] i hans pastorale mesterverk ''Arcadia'' (1504). Fra [[renessansen]] ble «Arkadia» ble langt mer enn en geografisk lokalisering, men et litterært og kunstnerisk henvisning, synonymt for det gode liv og en [[gullalder]].

Den [[latin]]ske frasen ''[[Et in Arcadia ego]]'' som vanligvis tolkes til å bety «også i Arkadia (er) jeg». Det er et eksempel på ''[[memento mori]]'', en påminnelse om at man skal dø, en advarende påminnelse om en forbigående og forgjengelig verden, og dødens uunngåelighet. Frasen er oftest assosiert med [[Nicolas Poussin]]s maleri fra [[1647]], ''De arkadiske hyrder''. I maleriet opptrer frasen som en inskripsjon på gravstein oppdaget av ungdommer i antikke klær.

Etter det katastrofale [[fjerde korstog]] hvor Det bysantinske rike gikk i oppløsning etter at vestlige [[korsfarer]]e angrep og plyndret [[Konstantinopel]], ble Arkadia til sist en del av [[fyrstedømmet Akhaia]]. Området ble progressivt gjenerobret av bysantinske grekere fra [[despotatet Morea]] fra [[1260-tallet]] og framover, en prosess som varte fram til midten av [[1300-tallet]]. Regionen falt i hendene på [[Det osmanske rike|osmanske tyrkere]] i [[1460]], en makt med en annen religion, og med unntaket av en periode med [[Republikken Venezia|venetiansk styre]] i [[1687]]–[[1715]], forble området underlagt den tyrkiske undertrykkelsen fram til opprøret og frigjøringen i 1821.