Redigerer Ardenneroffensiven (avsnitt)

== Det innledende tyske angrepet ==

Det tyske angrepet begynte 16. desember 1944 klokken 5.30 om morgenen. Innledningen var et kortvarig artilleribombardement mot de allierte stillingene vis-à-vis 6. SS Panserarmé.<ref>Hastings 2008, s. 310</ref> I nord angrep 6. SS Panserarmé gjennom Losheim-gapet og over Elsenborn-ryggen (i dag en del av [[Bütgenbach]]) for å forsøke å nå Liège. I senter angrep 5. Panserarmé mot [[Bastogne]] og [[Sankt Vith]], begge viktige veikryss. I sør angrep 7. Armé mot [[Luxembourg]] for å forsøke å sikre flanken mot allierte motangrep.

Tyskerne tok i bruk taktikker som russerne hadde brukt på effektivt vis mot dem under operasjon Bagration. Den første tyske bølgen besto for det meste av [[infanteri]], som ryddet veien og gjorde knipetangsmanøvre hvor de pansrede styrkene kunne utnytte stillingen. Det første angrepet kom overraskende på amerikanerne, og mange av de mest fremskutte amerikanske posisjonene overga seg. Først litt lenger bak møtte tyskerne sterk motstand, noe som sinket dem.

<gallery mode="packed" caption="Wehrmachts offensiv i Ardennene">
Battle of the Bulge 6th.jpg|[[Sepp Dietrich]] ledet 6. SS Panzerarmee langs den nordligste aksen
Battle of the Bulge 5th.jpg|[[Hasso von Manteuffel]] ledet 5. Panzerarmee langs den midtre aksen
Battle of the Bulge 7th.jpg|[[Erich Brandenberger]] ledet 7. Panzerarmee langs den sydlige aksen
Malmedy Massacre.jpg|Malmedymassakren
</gallery>

Langs den nordligste aksen møtte 6. SS Panserarmé uventet sterk motstand fra den amerikanske 2. og 99. infanteridivisjon, og de ble stoppet ved Elsborn-åsen. Dette tvang Dietrich til å sette inn panserstyrkene sine tidlig.{{tr}} Det dårlige været var dog ikke bare til hinder for allierte flystyrker; de sinket også den tyske fremrykningen etter hvert som veiene ble dårligere og dårligere. Resultatet av været og terrenget var at tusenvis av kjøretøyer ble sittende fast i massive køer på bratte, trange og svingete fjellveier.<ref>Hastings 2008, s. 324–325</ref>

I midten ble de angripende tyske styrkene oppholdt ved landsbyen Sankt Vith, av styrker fra 7. amerikanske stridsvogndivisjon. Selv om landsbyen tilslutt ble inntatt av tyske styrker førte forhalingen av det tyske angrepet til avgjørende forsinkelser i timeplanen, ifølge journalisten og historikeren Max Hastings like avgjørende som amerikanernes forsvar av byen Bastogne.<ref>Hastings 2008, s. 327–328</ref>

Hitler hadde forutsagt at det ville ta Eisenhower to eller tre dager å skjønne at kampene i Ardennene ikke bare var et lokalt motangrep. Hans spådom slo kraftig feil; allerede før den første dagen var omme sendte Eisenhower forsterkninger til området, stikk i strid med rådene staben hans ga ham. Innen en uke var 250&nbsp;000 soldater blitt sendt frem. På samme tid ble amerikanske [[101. luftbårne divisjon]] sammen med en kampgruppe fra 10. panserdivisjon sendt for å forsvare Bastogne. 82. luftbårne divisjon ble sendt nordover, til nærheten av Liège.

=== Spesialoperasjonene Stösser og Greif ===
{{Utdypende artikkel|operasjon Stösser|operasjon Greif}}

Operasjon Stösser var opprinnelig blitt planlagt for morgentimene den 16. desember, men måtte utsettes på grunn av dårlig vær og drivstoffmangel. Det neste tidspunktet var kl. 03.00 den 17. desember, og droppstedet var 11&nbsp;km nord for Malmedy. Målet var veikrysset «Baraque Michel», og [[oberst]] Friedrich von der Heydte skulle ta det og holde det i omtrent 24 timer før 12. SS Panserdivisjon ''Hitlerjugend'' skulle avløse dem.

Det dårlige været gjorde at de 1&nbsp;300 fallskjermsoldatene ble spredt over et stort område, og før klokken tolv på dagen hadde bare 300 klart å samle seg. von der Heydte oppga da planene om å ta veikrysset og ga ordre om å drive [[geriljakrig|geriljaaktivitet]] i området. På grunn av at de var så spredt fikk de allierte inn rapporter om fallskjermstyrker rundt i hele Ardenner-området og brukte mye energi på å sikre sine bakre områder.

For Operasjon Greif gikk det bedre: Oberstløytnant [[Otto Skorzeny]] klarte å få sin engelsktalende bataljon inn blant allierte styrker. Selv om de ikke klarte å ta brua over Maas, klarte de å spre usikkerhet og frykt i et omfang mye større enn avdelingens størrelse skulle tilsi. Til og med general Patton var bekymret og beskrev situasjonen som svært alvorlig 17. desember.

Kontrollposter ble satt opp over alt i de bakre linjer. Dette forsinket forflytningen av soldater og materiell. Militærpolitiet spurte ut soldater om alt mulig de mente enhver amerikaner burde vite, alt fra navnet på [[Mikke Mus]]' kjæreste, [[baseball]]-statistikker og hovedstaden i delstaten [[Illinois]]. Det siste spørsmålet fikk general [[Omar Bradley]], og selv om generalen visste det riktige svaret &mdash; [[Springfield (Illinois)|Springfield]] &mdash; så visste ikke soldaten som spurte ham det, da han trodde det var [[Chicago]]. Resultatet ble at generalen ble holdt i arrest en kort stund.<ref>Liddel Hart 1971, s. 594–595</ref>

Den økte sikkerheten gjorde livet vanskeligere også for de tyske infiltratørene, og flere av dem ble tatt til fange. Under avhør oppga de at de hadde blitt sendt for å drepe general Eisenhower, med det resultatet at generalen nærmest ble holdt i husarrest.<ref name="Liddel_Hart_1971_595–596"/> På grunn av at de ble tatt til fange i allierte uniformer, ble de senere skutt. Dette var i tråd med vanlig praksis på alle sider på den tiden.

=== Malmedymassakren ===
{{Utdypende artikkel|Malmedymassakren}}

{{Tekstboks
|overskrift=von Rundstedts appell
|Allerede andre og tredje dag i den tyske offensiven var det klart for den tyske ledelsen at det stramme tidsskjemaet ikke holdt. Dels var veiene for dårlige, stridsvogner og forsyninger slet med å komme frem, og dels var det sterk amerikansk motstand ved flere viktige punkter. I tillegg var det tyske infanteriet generelt for dårlig, sammenraskede grupper, som ikke sjelden var mer opptatt av å plyndre amerikansk utstyr og mat, enn å rykke frem. Den tyske øverstkommanderende, feltmarskalk Gerd von Rundstedt, rådet den tyske diktatoren Adolf Hitler til å avbryte offensiven, men det ble avvist av Hitler.<ref>Hastings 2008, s. 325–326</ref>}}

I nord hadde spydspissen i den tyske 6. SS Panserarmé, [[Kampfgruppe Peiper]], som besto av 4&nbsp;800 menn og 600 kjøretøyer under ledelse av oberst i [[Waffen-SS]] [[Joachim Peiper|Jochen Peiper]] trengt inn i Belgia. Klokken 7.00 på morgenen 17. desember erobret de et amerikansk drivstofflager nær [[Büllingen]], hvor de stoppet for å fylle på drivstoff før de fortsatte vestover. Klokken 12.30, nær landsbyen Baugnez, på høyden halvveis mellom Malmedy og Bellevaux-Ligneuville, møtte de den amerikanske 285. ildledelsebataljon.

Etter et kort slag overga amerikanerne seg. De ble avvæpnet og sendt til en åker i nærheten sammen med noen andre amerikanere som var tatt til fange tidligere. En stridsvogn og en lastebil kom til stedet like etterpå. En enkelt SS-offiser trakk opp en [[pistol]] og skjøt den første mannen i rekken, en sanitetsoffiser. Så skjøt han nestemann i rekken. Andre soldater åpnet ild med [[maskingevær]]er.

Det er ikke kjent hvorfor dette skjedde, da det ikke finnes noen skrevne ordrer fra SS om at krigsfanger skulle skytes. Slike hendelser var dog vanlige på østfronten. Året før hadde amerikanerne henrettet tyske og italienske krigsfanger på samme måte ([[Biscarimassakren]]).

Nyhetene nådde raskt allierte avdelinger og spredte seg som ild i tørt gress. Det førte til at mange amerikanske styrker var mer utholdende i kamp, og bidro til en uvilje mot å vise nåde. Tyske soldater og offiserer som tilhørte SS ble skutt, samme ble stridsvognstroppene som hadde svarte uniformer og som mange amerikanske tropper antok tilhørte SS.<ref name="Hastings2008_320–322">Hastings 2008, s. 320–322</ref> 

Senere kom en alliert ordre om at SS-soldater og fallskjermjegere skulle skytes på stedet.{{tr}} 

Fangede SS-soldater som hadde vært del av Kampfgruppe Peiper ble stilt for retten i Malmedysaken etter andre verdenskrigs slutt.

Kampene fortsatte, og innen kvelden hadde Leibstandarte-divisjonen kommet i kamp med den amerikanske 99. infanteridivisjon, og Kampfgruppe Peiper hadde nådd [[Stavelot]]. De lå allerede bak skjema, da den samme fremrykningen tok ni timer i 1940. Etter hvert som de amerikanske styrkene trakk seg tilbake ble forsyningsdepot og bruer sprengt. Spesielt mangelen på drivstoff skulle senere vise seg å bli ytterst kritisk for tyskerne.

=== Kampgruppe Peiper angriper ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-721-0375-28A, Frankreich, Soldat im Graben mit Panzerfaust.jpg|miniatyr|[[Panzerfaust]],  tysk panservernvåpen, effektivt på kort hold {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Peiper rykket inn i Stavelot [[18. desember]], men møtte sterk motstand fra de amerikanske styrkene der. Han var ikke i stand til å nedkjempe de amerikanske avdelingene i området, så han etterlot en mindre styrke i byen og gikk videre mot brua ved [[Trois-Ponts]]. Før han nådde dit hadde de allierte sprengt brua og gravd seg ned i stillinger, klare til kamp.

Peipers styrker ble avskåret fra den tyske hovedstyrken da amerikanerne tok tilbake den svakt forsvarte byen Stavelot 19. desember. Siden situasjonen i Stoumont begynte å bli håpløs, bestemte Peiper seg for å trekke seg tilbake til La Gleize, hvor han gravde seg ned i påvente av forsterkninger. Siden tyskerne ikke klarte å bryte seg gjennom de allierte linjene, måtte Peiper til slutt beslutte å slå seg tilbake til tyske linjer, gjennom de alliertes linjer. 23. desember startet kampgruppen angrepet bakover, men uten mesteparten av kjøretøyene og det tunge utstyret. De fleste soldatene klarte dog å unnslippe.

=== St. Vith ===
Både von Maunteuffels og Dietrichs styrker var avhengige av vegkrysset i byen St. Vith.  Forsvarerne, ledet av den amerikanske 7. panserdivisjon under kommando til general Bruce C. Clarke, sto i mot de tyske angrepene og sinket derfor den tyske fremrykningen. Den 21. desember klarte tyskerne å ta St. Vith, men de amerikanske styrkene trakk seg tilbake til forberedte forsvarsstillinger i området og sto nok en gang i veien for tyske planleggere. 23. desember hadde tyskerne knust de amerikanske flankene, og de amerikanske forsvarerne måtte trekke seg tilbake til vest for elva [[Salm]].  

Den tyske planen krevde at St. Vith skulle tas innen 18.00 17. desember, og denne lange forsinkelsen var et hardt slag for den tyske timeplanen.

=== Bastogne === 
[[Fil:Wacht am Rhein map (Opaque).svg|miniatyr|Wacht am Rhein&mdash; den tyske offensiven 16.&ndash;25. desember 1944<br />
Armeer er merket med størst skrifties<br />
Korps er merket med romertall<br />
Allierte divisjoner er vist med minst skrift<br />
Stiplede linjer merket "XXXX" viser skille mellom armeer<br />
Stiplede linjer merket "XXXXX" viser skille mellom armégrupper {[https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/50/Wacht_am_Rhein_map_%28Opaque%29.svg/1267px-Wacht_am_Rhein_map_%28Opaque%29.svg.png større versjon])]]

19. desember møttes den øverste allierte ledelsen i en [[bunker (bygning)|bunker]] i [[Verdun]]. Eisenhower innså at de allierte hadde mye bedre mulighet å nedkjempe de tyske avdelingene ute i åpent lende enn når de hadde gravd seg ned og forsvarte seg, og sa til generalene som var til stede: «Den nåværende situasjonen må regnes som en mulighet for oss og ikke som en katastrofe. Jeg vil bare se muntre ansikter rundt dette bordet!» Patton tok Eisenhowers poeng og svarte: «Svarte, la oss ha mot til å la djevlene gå helt til Paris. Da kan vi ''virkelig'' avskjære dem og knuse dem!» På spørsmål fra Eisenhower om hvor lang tid Pattons 3. armé trengte for å snu nordover for å gå til motangrep, svarte Patton 48 timer, mye til de andre generalenes vantro. Faktum var at Patton allerede hadde gitt ordren før han dro til møtet, og mens de snakket var hjulene allerede i gang.

21. desember hadde de tyske styrkene omringet Bastogne, som ble forsvart av 101. luftbårne divisjon og kampgruppe B fra 10. panserdivisjon. Innenfor forsvarsverkene var situasjonen vanskelig; de fleste av sanitetspersonalet og deres forsyninger var tatt av fienden. På tross av dette holdt forsvarslinjene selv etter flere tyske angrep. Da general Anthony McAuliffe ble vekket med en beskjed om at den tyske kommandanten tilbød ham å overgi seg, kom det berømte svaret «NUTS!» Dette svaret måtte forklares både til tyskerne og de ikke-amerikanske allierte.

Tyske styrker angrep nøkkelposisjoner rundt byen, og dette gjorde at forsvarerne kunne flytte rundt forsterkninger for å holde angriperne unna. De måtte hele tiden være i bevegelse, men forsvaret holdt.