Redigerer Anjou (avsnitt)

=== Plantagenetene ===
Fra den første Geoffrey Plantagenet forsøkte å profittere ved dette ekteskapet og etter at Henrik I døde i [[1135]] la det grunnlaget for en erobring av [[Normandie]] ved en rekke hærtokt. I begynnelsen av [[1136]] gikk han inn i landet og ble gjenforent med sin hustru, keiserinne Maud som hadde mottatt underkastelse av [[Argentan]], [[Domfront]] og [[Exmes]]. Etter å ha blitt kalt tilbake til Anjou ved et opprør fra en av sine baroner tok han igjen styringen samme år over en sterk hær. Blant hans folk var [[Guillaume X av Poitiers]], hertug av Aquitaine; [[Geoffroy, grev av Vendôme]]; og [[Guillaume I av Ponthieu]]. Etter en rekke suksesser ble han selv såret i foten under beleiringen av [[Le Sep]] og måtte trekke seg tilbake.

I mai [[1137]] begynte en ny hærkampanje hvor han ødela distriktet [[Hiémois]] (rundt [[Exmes]]) og brente [[Bazoches]]. I juni [[1138]], med støtte fra [[Robert, 1. jarl av Gloucester]], fikk Geoffrey underkastelsen til [[Bayeux]] og [[Caen]]. I oktober herjet han nabolaget til [[Falaise]], og endelig i mars [[1141]] da han hørte om sin hustrus suksess i [[Det engelske kaos under Stefan|borgerkrigen i England]] gikk han igjen inn i Normandie og tok hele landet i triumf. By etter by overga seg: i 1141 [[Verneuil]], [[Nonancourt]], [[Lisieux]], og [[Falaise]]; i [[1142]] [[Mortain]], [[Saint-Hilaire]], og [[Pontorson]]; i [[1143]] [[Avranches]], [[Saint-Lô]], [[Cérences]], [[Coutances]], og [[Cherbourg]]; i begynnelsen av [[1144]] gikk han inn i [[Rouen]] og den 19. januar mottok han hertugkronen i byens katedral. Endelig i [[1149]] etter å ha knust et siste forsøk på opprør overrakte han hertugdømmet til sin sønn [[Henrik II av England|Henrik Curtmantle]] som mottok investitur (innsetningsretten) fra den franske kongens hånd.

Mens Fulko den unge og Geoffrey Plantagenet drev på med å utvide grevskapet Anjou neglisjerte de ikke å styrke deres autoritet hjemme da baronene var opprørske. I henhold til Fulko den unge finnes kun noen få isolerte fakta og datoer: omtrent 1109 ble [[Doué]] og [[L'Île Bouchard]] tatt; i 1112 ble [[Brissac]] beleiret, og på omtrent samme tid [[Eschivard av Preuilly]] underkastet; i 1114 var det en generell krig mot opprørske baroner, og i 1118 et nytt opprør som ble slått ned ved beleiringen av [[Montbazon]]: i [[1123]] gjorde herren av [[Doué]] opprør og i [[1124]] ble [[Montreuil-Bellay]] tatt etter en beleiring som varte i ni uker. Geoffrey Plantagenet med sin utrettelige energi undertrykte en allianse av hans vasaller, den største trusselen ble dannet i [[1129]]. Blant de som gjorde opprør var [[Guy IV av Laval]], [[Giraud I av Montreuil-Bellay]], vicomte av [[Thouars]], herrene av [[Mirebeau]], [[Amboise]], [[Partbenay]] og [[Sablé]]. Geoffrey beseiret dem den ene etter den andre, tok Thouars og okkuperte Mirebeau.

Ytterligere et opprør ble knust i [[1134]] ved ødeleggelsen av Cand og i å erobre [[L'Île Bouchard]]. Mens han var i Normandie plasserte [[Robert III av Sablé]] seg selv i ledelsen for opprørsbevegelsen. Geoffrey reagerte med å ødelegge [[Briollay]] og okkupere [[La Suze]] til Robert III av Sablé ble tvunget til ydmykende å be om tilgivelse via biskopen av Angers. I [[1139]] tok Geoffrey [[Mirebeau]] og i [[1142]] [[Champtoceaux]], men i [[1145]] brøt et nytt opprør ut, og denne gangen under ledelse av Elias, hans egen bror, som med støtte fra Robert III av Sablé, krevde grevskapet Maine. Geoffrey tok sin bror til fange, tvang Robert III til å trekke seg tilbake, og reduserte de andre baronene. I [[1147]] ødela han [[Doue]] og [[Blaison]], og i [[1150]] kom et opprør av [[Giraud, herre av Montreuil-Bellay]]: for et år beleiret han stedet inntil det overga seg og tok Giraud til fange og slapp han kun fri etter at Frankrikes konge ba om det.

Da Geoffrey Plantagenet døde den [[7. september]] [[1151]] var hans sønn Henrik arving til et stort rike, sterkt og konsolidert, og med hans eget ekteskap til [[Eleonora av Aquitaine]] i mai [[1152]] ble også [[Aquitaine]] inkludert.

Da kong [[Stefan av England]] døde ble Henrik anerkjent som konge av England den [[19. desember]] [[1154]] i henhold til [[traktaten av Wallingford]]. Hans bror [[Geoffrey II, hertug av Bretagne]], som hadde fått de tre festningene [[Chinon]], [[Loudun]] og [[Mirebeau]] som apanasje, forsøkte å overta Anjou under begrunnelsen at det var hans fars vilje: hans fars arv skulle gå til ham da Henrik fikk arv etter sin mor. Da Henrik hørte dette lot seg løslate fra sin ed til paven og marsjerte mot sin bror med en hær i begynnelsen av [[1156]]. Han erobret Chinon og Mirebeau, og i juli han tvang Geoffrey II til å gi opp sine tre festninger til gjengjeld for en årlig pensjon. Således maktet Henrik å beholde grevskapet Anjou hele sitt liv, selv om han ga det til sin sønn [[Henrik den unge]] da sønnen ble gammel nok til å styre det, men nektet bestemt å gi ham grunn til å glede seg over sin makt. Etter at Henrik II døde i [[1189]] gikk grevskapet sammen med hans øvrige maktområder til hans sønn [[Rikard I av England]], men da denne døde i [[1199]], krevde [[Arthur I, hertug av Bretagne|Arthur av Bretagne]] (født [[1187]]) arven på grunn av at den tilhørte ham via hans far Geoffrey, den fjerde sønn av Henrik II, i henhold til sedvanen at «sønnen til den eldste broren skal etterfølge hans fars fedrenearv».

Han satte seg opp i rivalisering med [[John Lackland]], den yngste sønnen til Henrik II, og med støtte fra [[Filip II August av Frankrike]] og [[William des Roches]], seremonimester av Anjou. Han kom til Angers i april [[1199]] og der fikk seg anerkjent som greve av tre grevskap, Anjou, Maine og Touraine, og derav ga hyllest og underkastelse til den franske kongen framfor den engelske. Kong [[Johan av England]] fikk snart fordel da Filip II August sviktet Arthur i [[traktaten av Le Goulet]] i [[1200]]. I [[1202]] nektet Arthur således å gi hyllest til franskekongen som øyeblikkelig konfiskerte alle hans eiendommer, inkludert Anjou. I et nederlag ble Arthur tatt til fange av Frankrikes konge i august 1202, noe som synes å sikre kong Johan suksess, men han ble forlatt av [[William des Roches]] som året etter støttet Filip II August i å underkaste hele Anjou. Som et siste forsøk fra Johan tok han Angers i [[1214]], men gikk på et nederlag i [[slaget ved La Roche-aux-Moines]]. Grevskapet forble tilknyttet den franske kronen.

Kort tid etter ble grevskapet igjen atskilt da [[Ludvig IX av Frankrike]] i august [[1246]] ga det som apanasje til sin nevø [[Karl, greve av Provence]], som snart etter ble konge av [[Napoli]] og [[Sicilia]]. Karl I av Anjou, med sitt store rike, ga liten oppmerksomhet til Anjou, noe hans sønn [[Karl II av Napoli]], den vanføre, som etterfulgte ham den [[7. januar]] [[1285]]. Den [[6. august]] [[1290]] giftet Karl den vanføre sin datter Margaret til [[Karl av Valois]], sønn av [[Filip III av Frankrike]], den dristige, og ga henne Anjou og Maine som medgift i bytte for kongedømmene [[Kongeriket Aragón|Aragón]] og [[Valentia]], og ved at Karl av Valois oppga grevskapet [[Barcelona]]. Karl av Valois tok øyeblikkelig grep om grevskapet Anjou til hvem [[Filip IV av Frankrike]] i september [[1297]] knyttet et fransk adelskap. Den [[16. september]] [[1325]] døde Karl og etterlot Anjou til sin eldste sønn [[Filip VI av Frankrike|Filip av Valois]] og da denne ble anerkjent som konge av Frankrike som [[Filip VI av Frankrike|Filip VI]] den [[1. april]] [[1328]] ble grevskapet Anjou igjen forent med den franske krone.

Den [[17. februar]] [[1332]] skjenket Filip VI grevskapet til sønn [[Johan II av Frankrike]], den gode, som da han ble konge i august [[1350]] lot det gå til sin andre sønn [[Louis I av Napoli|Louis I]] og hevet det til hertugdømme i den franske adelen den [[25. oktober]] [[1360]]. Louis I ble i sin tid også greve av Provence og konge av Napoli før han døde i [[1384]] og etterfulgt av sin sønn [[Louis II av Napoli|Louis II]] som benyttet det meste av sin tid og kraft til kongedømmet Napoli og etterlot styringen av Anjou bortimot fullstendig i hendene på sin hustru [[Yolande av Aragón]]. Da han døde i april [[1417]] tok hun selv formynderskapet til deres unge sønn [[Louis III av Napoli|Louis III]] og i hennes egenskap som regent forsvarte hun hertugdømmet mot [[England]]. Louis III, som etterfulgte sin far som konge av Napoli, døde den [[15. november]] [[1434]] og etterlot seg ingen barn. Hertugdømmet Anjou gik da til hans fetter [[René av Anjou|René]], den andre sønnen til Louis II og Yolande av Aragón.