Redigerer Angelsaksere (avsnitt)

=== Opprinnelsen til angelsakserne ===
[[Fil:Hengist and Horsa Landing in England.gif|thumb|right|«Hengest og Horsa går i land i England», en anakronistisk skildring av angelsaksernes ankomst til England. Fra John Haaren: ''Famous Men of the Middle Ages'' (1904).]]
Tiden etter at romerne forlot England er sparsommelig dokumentert og tiden ligger i halvmørke. ''[[Den angelsaksiske krønike]]'', som først ble påbegynt på [[Alfred den store]]s tid, 200 år etter de viktigste hendelsene, forsøker å gi redegjørelse år for år, men de første årene er gjengitt sparsommelig på detaljer. Krøniken begynner med år [[449]]:

: «[[Hengest av Kent|Hengist]] og Horsa var invitert av [[Vortigern]], konge av britene, og de kom til Britannia ved et sed som var kalt Ebsfleet; først kom de for å hjelpe britene, men etterpå kjempet de mot dem.»

Etter at romerne avslo å sende hjelp, ansatte de romano-britiske lederne germanere fra kontinentet som leiesoldater, men en gang rundt [[442]] gjorde disse opprør etter sigende for at de ikke var blitt betalt eller betalt godt nok.<ref>Myers, J. N. L. (1989): ''The English Settlements''. ISBN 0192822357: s.14.</ref> De påfølgende årene i Krøniken forteller om at Horsa ble drept, men Hengist vant flere slag, og til sist et kongedømme. Ebsfleet er antagelig et sted ved [[Sandwich]] i østlige [[Kent]], og kongedømmet antagelig [[Kongedømmet Kent|Kent]]. Deretter forteller Krøniken om Aelles ankomst og suksess i [[Kongedømmet Sussex|Sussex]] og om Cerdic i [[Wessex]]. Det er alt; ingenting om stridigheter i andre deler av England.

[[Benediktinerordenen|Benediktinermunken]] og historikeren [[Beda den ærverdige]] (selv angelsakser) gir et utvidet bilde i sitt verk, ''[[Historia ecclesiastica gentis Anglorum]]'' («Anglerfolkets kirkelige historie»), antatt ferdigstilt på [[latin]] i [[731]]. Beda forteller lite om ankomsten til de første germanerne. Han gjentar den samme fortellingen om Hengist og Horsa, men konsentrerer seg deretter om religiøse hendelser. Derimot forteller Beda om hvem nykommerne var, hvor de kom fra og hvor de slo seg ned:

: «De kom fra tre av de mektigere nasjonene til germanerne; det er ''Saxones'' (sakserne), ''Angli'' (anglerne) og ''Iutae'' (jydene). Fra jydene kom ''Cantarii'' (Kent-folket) og ''Victuarii'' som er det folket som holder til på [[Isle of Wight]], og det folket i landet til vestsakserne, som er fortsatt kalt ''Iutarum natio'' (Jydenes land), etablert overfor Isle of Wight. Fra ''Saxones''; det er, fra landet som nå er kalt Gammelsaksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. Fra ''Angli''; det er, fra det landet som er kalt ''Angelus'', som det er sagt er etterlatt fra den tid til denne, lå mellom landene til ''Iutae'' og ''Saxones'', kom østanglerne, mellomanglerne, hele det northumbrianske folket; det er, folket som lever nord for elven [[Humber]], foruten alle andre folk fra ''Angli''.»<ref>Stenton, F.M. 1943 (3. utg. 1971, nytrykk 1988): ''Anglo-Saxon England'', Oxford University Press, ISBN 0-19-821716-1: ss. 9</ref><ref>''Historia ecclesiastica gentis Anglorum'' (''Ecclesiastical History of the English People''), Bind I, kap. 15</ref>

[[Fil:Pegwell Bay, Kent, looking towards Ramsgate - geograph.org.uk - 41848.jpg|thumb|Pegwell Bay i Kent (utsyn mot Ramsgate) er det stedet i henhold til tradisjonelt hvor sakserne, ledet av brødrene Hengist og Horsa, gikk i land. Det var også det samme stedet hvor sankt [[Augustin av Canterbury|Augustin]] gikk i land i 597 for å gjeninnføre kristendommen i England.]]
Beda beskrevet i hovedtrekk nykommerne som bestående av tre germanske hovedstammer:
* [[Anglere|Anglerne]], som kan ha kommer fra området [[Angeln]] i dagens [[Tyskland]], og Beda skrev at hele deres folk kom til Britannia,<ref>Beda: ''Historia ecclesiastica gentis Anglorum'', [http://www.ccel.org/ccel/bede/history.v.i.xiv.html kapittel XV]</ref> og etterlot sitt tidligere hjem folketomt. Navnet England, angelsaksisk ''Engla land'' eller ''Ængla land'', har sin opprinnelse i navnet på denne stammen.
* [[Saksere|Sakserne]], fra området mot [[Nordsjøen]] i dagens [[Nederland]] og fra [[Niedersachsen]] i dagens Tyskland.
* [[Jyder|Jydene]], fra halvøya [[Jylland]] i dagens [[Danmark]].

Beda forteller dessuten at folkene i de nordlige kongedømmene ([[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]], [[Mercia]], [[Northumbria]] med flere) var anglere, de i [[Kongedømmet Essex|Essex]], [[Kongedømmet Sussex|Sussex]] og [[Wessex]] var nedstammet fra saksere og de i [[Kongedømmet Kent|Kent]] og det sørlige [[Hampshire]] var nedstammet fra [[jyder]]. Andre tidlige forfattere har ikke et slikt skille, og verken i språk eller skikker er det nevneverdige forskjeller mellom anglere og saksere, mens jydenes etterkommere i Kent sto i kontrast til dem. Videre skrev forfattere fra Wessex regelmessig om sin nasjon som en del av ''Angelcyn'', og omtalte sitt språk som ''Englisc'', og kongefamilien i Wessex hevdet å være av samme avstamning som den i [[Bernicia]] i Northumbria. Det er mulig at Bedas skille bare er trukket ut fra navnene på rikene (Essex – østsaksere, Wessex – vestsaksere og videre), men opprinnelig har de utvilsomt tilhørt forskjellige stammer og folkegrupper. På et tidlig tidspunkt, hadde de to gruppene vokst sammen til en.

Selv om det er liten grunn til å tvile på Bedas tradisjonelle utlegning, er den nok samtidig en forenkling. Den germanske komposisjonen var langt mindre entydig, og utgjorde også [[frankere]] og [[frisere]]. De første bosetterne holdt seg til egne stammer, dannet kongedømmer og småkongedømmer. De mindre underkastet seg etterhvert de større og mektigere. Ved [[800-tallet]] var landet delt opp i fire kongedømmer: [[Northumbria]], [[Mercia]], [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]] og [[Wessex]]. Deres språk, som ble [[angelsaksisk]], er hovedsakelig avledet fra vestgermanske dialekter, og i England ble det etter hvert delt inn i fire hoveddialekter: [[vestsaksisk]] (Wessex), [[mercisk]] (Mercia), [[nordhumbrisk]] (Northumbria) og [[kentisk]] (Kent). Hva som kulturelt skilte de germanske folkeslagene i England var dog mindre enn hva som forente dem. Forskjellene i den ene dialekten fra den andre var neppe trekk som gikk tilbake til før innvandringens tid. Forskjellene i sosial struktur, sedvane, jordbrukspraksis og språk kan like gjerne ha vært en utvikling som hadde sin årsak i senere samspill mellom region og deres forhold til kontinentet.<ref>Stenton, F.M. 1943 (3. utg. 1971, nytrykk 1988): ''Anglo-Saxon England'', Oxford University Press, ISBN 0-19-821716-1: ss. 9-10</ref>